Blogg nr.
45 Råke.
Og en merkelig fortelling.
Første gang jeg kom seilende til Torshavn på Færøyene fikk jeg overrakt fra havnesjefen en tabell som viste tidevannet.
Råkir 2001 står det på den. Da strømmen kan gå opp til 12 knop er det klart tidevannstabeller er en viktig sak der borte.
Råke er et navn på et sted i Solund. O. Rygh forklarer det med en konstruksjon hvor dyrene blir ledet i utmarken. I dette området blir noe slikt kalt en rås og der finnes ikke noe slikt her som kan gi navnet Råke.
Derimot så finnes/fantes der to trange sund som skaper sterk strøm. Det ene er delvis ødelagt grunnet veifylling, men det andre er så karakteristisk at det meget vel kan ha gitt grunn for navnet.
Etter det jeg kjenner til er dette det eneste stedet som kalles Råke og som kan relateres til sterk tidevannsstrøm.
Jeg har en venninne/ samboer som heter Lill. Hun er litt spesiell, hun ser ting og mennesker som ikke jeg ser.
Tidligere da hun bodde i Sildevika på Hardbakke, var vi på en utflukt til Lauvika ved Råke hvor der ligger et lite tjern.
Hun gjorde meg da oppmerksom på at der sto en flokk mennesker et stykke fra oss. . 7-8 kvinner og en mann kledd i en stor skinnfell, meget primitive.
Jeg så ingen og hadde vanskelig for å tro henne. I ettertid har jeg erfart at dette skjer ofte, så vi snakker om hennes verden, eller min. Det ser jo unektelig litt merkelig ut, når hun står ute på en myr alene i en halv time og tilsynelatende fører en samtale med noen.
En fjellknaus et par kilometer sør for Hardbakke i Solund blir kalt Langhaugen.
Den har form som en kjempemessig jeksel, der det i midten ligger en flat myr
som har utløp nord og videre øst. På vestsiden ligger et stort vann 15 meter over dagens havnivå, Klubbevatn. Dette vannet har utløp i sørenden og renner ned østover i et annet vann som bare ligger 2,5 meter over havnivået, Valsvatn. Dette vannet danner østsiden av jekselen Langhaugen, og renner ut i sjøen ved Valen på Hardbakke, der det i dag er laget en fylling over sjøen for hovedveien videre til broen over Indre Steinsund. Jekselen kan lignes med en borg med bratte fjellsider til alle kanter, og denne myren blir da det indre av borgen.
Første gang jeg kom seilende til Torshavn på Færøyene fikk jeg overrakt fra havnesjefen en tabell som viste tidevannet.
Råkir 2001 står det på den. Da strømmen kan gå opp til 12 knop er det klart tidevannstabeller er en viktig sak der borte.
Råke er et navn på et sted i Solund. O. Rygh forklarer det med en konstruksjon hvor dyrene blir ledet i utmarken. I dette området blir noe slikt kalt en rås og der finnes ikke noe slikt her som kan gi navnet Råke.
Derimot så finnes/fantes der to trange sund som skaper sterk strøm. Det ene er delvis ødelagt grunnet veifylling, men det andre er så karakteristisk at det meget vel kan ha gitt grunn for navnet.
Etter det jeg kjenner til er dette det eneste stedet som kalles Råke og som kan relateres til sterk tidevannsstrøm.
Jeg har en venninne/ samboer som heter Lill. Hun er litt spesiell, hun ser ting og mennesker som ikke jeg ser.
Tidligere da hun bodde i Sildevika på Hardbakke, var vi på en utflukt til Lauvika ved Råke hvor der ligger et lite tjern.
Hun gjorde meg da oppmerksom på at der sto en flokk mennesker et stykke fra oss. . 7-8 kvinner og en mann kledd i en stor skinnfell, meget primitive.
Jeg så ingen og hadde vanskelig for å tro henne. I ettertid har jeg erfart at dette skjer ofte, så vi snakker om hennes verden, eller min. Det ser jo unektelig litt merkelig ut, når hun står ute på en myr alene i en halv time og tilsynelatende fører en samtale med noen.
En fjellknaus et par kilometer sør for Hardbakke i Solund blir kalt Langhaugen.
Den har form som en kjempemessig jeksel, der det i midten ligger en flat myr
som har utløp nord og videre øst. På vestsiden ligger et stort vann 15 meter over dagens havnivå, Klubbevatn. Dette vannet har utløp i sørenden og renner ned østover i et annet vann som bare ligger 2,5 meter over havnivået, Valsvatn. Dette vannet danner østsiden av jekselen Langhaugen, og renner ut i sjøen ved Valen på Hardbakke, der det i dag er laget en fylling over sjøen for hovedveien videre til broen over Indre Steinsund. Jekselen kan lignes med en borg med bratte fjellsider til alle kanter, og denne myren blir da det indre av borgen.
Her kommer
en beretning av henne om folket på Langhaug.
«En dag jeg kom til denne myren, hvor jeg ofte tidligere har gått, «så» jeg en hel liten landsby med mennesker som levde der. Midt på lå et slags tømmerhus 6x4 meter, med torv tak og uten vinduer. Inngangen var på østsiden, den hadde ikke dør, men et stengsel av grener kunne settes foran.
Stokkene som huset var bygget av, var ikke så tykke og heller ikke hugget sammen i hjørnene.
I ytterkanten av myren langs med de oppstikkende fjellknattene og rundt dette huset, lå en rekke små hytter/telt. De så ut som disse teltene som samene bruker, laget av tynne trær. De var ikke trukket med skinn, men derimot var de kledd med torv helt opp. 15 stykker tror jeg det var. Inngangen er dekket med noe som ser ut som strie, men kan og være skinn.
I sørenden mellom huset og noen av teltene, hadde man spent opp et garn mellom to stokker som var drevet ned i jorden. Hele området i nord hadde for øvrig store trær, løvtrær.
Noen menn holdt på å flå en bjørn. Det gikk geiter;( mulig en type sauer) og beitet på området. Hunder så jeg også.
Inne i hytten hang det geitemager fylt med vann langs med veggene, det hang også kjøtt, fisk og tørkede planter der. Midt på var et stort bål med tømmer stokker rundt i 2 rader, til å sitte på. Man festet maten på pinner som man stakk inn i bålet for å steke den. Gulvet synes å være av jord, og jeg kunne ikke se noen åpning i taket. Jeg så ingen redskaper, hverken av metall eller leire.
En høy kvinne iført en blå kjole kom mot meg, hun kalte seg Tirill. Hun har ingen mann, er en slags trollkone. Jeg spurt henne om hvordan hun laget blåfargen, da jeg vet at blått er vanskelig å få ut av naturen. Hun sa havfolket hadde gitt henne kjolen som gave etter at hun hadde kurert et sykt barn som de brakte til henne. Legekunsten hadde hun lært av sin mor som var død.
Havfolket bodde lenger ute i vest, hadde større båter av tre med et slags seil. hun var litt redd dem, fordi de kunne være litt uberegnelige i oppførselen om de ikke fikk viljen sin.
Tirill berettet at de brukte å senke sine døde i sjøen ved å binde steiner til dem. Båtene sine hadde de liggende på østsiden, det var uråd å se hva de var laget av. Disse var mindre og bredere enn en kano og de brukte en slags padleåre.
Vannet på denne siden syntes å være høyere enn i dag. Halvøyen som i dag går ut på vestsiden fremsto som et skjær og vannet gikk opp til en liten fjellknatt litt lenger sør. Tirill sa de hentet vann på vestsiden og de bodde her for sin egen beskyttelse. De hadde drept bjørnen med spyd, men dette var en meget sjelden hendelse. De levde av fisk og fugleegg og geitekjøtt. Klærne deres syntes ikke å være skinn, men det var uråd å se hva de var laget av.
De oppleves som et rolig og harmonisk folk.
Alle var små og svarthåret, men jeg så en liten gutt med rødt hår.
Jeg besøkte landsbyen tre ganger, og bl. a. målte og avmerket jeg hyttens plassering. Siste gang hadde de gjemt seg, og kom motvillig frem, de var redd for at jeg skulle røpe stedet deres.
Etter det har jeg ikke sett dem og stedet synes helt uten energi.
Jeg har en anelse om at plassen ble angrepet og utslettet.»
Konkluderende tanker:
I utgangspunktet så er plassen et dårlig sted å bosette seg på. Rett nok et bra sted for beskyttelse, men for folk langt tilbake i tid, var det primære og absolutt det viktigste behov, tilgangen på mat. Dette synes tilsynelatende lite å være tilstede her.
Men---- Ser vi på påstanden om at vannstanden i Valsvatn var mye høyere enn i dag, åpenbarer det seg et interessant bilde.
Årsaken til dette kan bare være at vannet er sjø på denne tiden og at tidsrommet for denne bosetningen, var da havnivået var 5 til 6 meter høyere enn i dag. Vannet ligger i dag på kote 2,5. For at halvøyen skal bli et skjær, må vannstanden økes ca. 3 meter. Med et slikt havnivå, fremstår landskapet meget annerledes enn i dag.
Det åpner seg en kanal som ikke bare inkluderer Valsvatn, men som faktisk strekker seg sørover helt til Kråkeneset i Sognesjøen. Det var faktisk på den tiden en kanal østenfor Indre Steinsund fra Sognesjøen i sør til dagens Hardbakke i nord. En slik kanal ville være et ypperlig sted for å fange fisk og sjøpattedyr, og dermed også et ettertraktet bosted for den tids mennesker.
Lill mener folket på Langhaugen hadde et meget harmonisk og velfungerende samfunn, som kanskje var lenger kommet i utvikling enn andre folk i området på samme tiden.
Hun sammenligner dem med en flokk hun «så» nord for Råke, disse fremsto som meget primitive i sammenligning. De gikk kledd i skinn og hadde ikke noe bosted, skjønt havnivået der var bare 1,5 meter høyere enn i dag.
Altså flere tusen år yngre?
«En dag jeg kom til denne myren, hvor jeg ofte tidligere har gått, «så» jeg en hel liten landsby med mennesker som levde der. Midt på lå et slags tømmerhus 6x4 meter, med torv tak og uten vinduer. Inngangen var på østsiden, den hadde ikke dør, men et stengsel av grener kunne settes foran.
Stokkene som huset var bygget av, var ikke så tykke og heller ikke hugget sammen i hjørnene.
I ytterkanten av myren langs med de oppstikkende fjellknattene og rundt dette huset, lå en rekke små hytter/telt. De så ut som disse teltene som samene bruker, laget av tynne trær. De var ikke trukket med skinn, men derimot var de kledd med torv helt opp. 15 stykker tror jeg det var. Inngangen er dekket med noe som ser ut som strie, men kan og være skinn.
I sørenden mellom huset og noen av teltene, hadde man spent opp et garn mellom to stokker som var drevet ned i jorden. Hele området i nord hadde for øvrig store trær, løvtrær.
Noen menn holdt på å flå en bjørn. Det gikk geiter;( mulig en type sauer) og beitet på området. Hunder så jeg også.
Inne i hytten hang det geitemager fylt med vann langs med veggene, det hang også kjøtt, fisk og tørkede planter der. Midt på var et stort bål med tømmer stokker rundt i 2 rader, til å sitte på. Man festet maten på pinner som man stakk inn i bålet for å steke den. Gulvet synes å være av jord, og jeg kunne ikke se noen åpning i taket. Jeg så ingen redskaper, hverken av metall eller leire.
En høy kvinne iført en blå kjole kom mot meg, hun kalte seg Tirill. Hun har ingen mann, er en slags trollkone. Jeg spurt henne om hvordan hun laget blåfargen, da jeg vet at blått er vanskelig å få ut av naturen. Hun sa havfolket hadde gitt henne kjolen som gave etter at hun hadde kurert et sykt barn som de brakte til henne. Legekunsten hadde hun lært av sin mor som var død.
Havfolket bodde lenger ute i vest, hadde større båter av tre med et slags seil. hun var litt redd dem, fordi de kunne være litt uberegnelige i oppførselen om de ikke fikk viljen sin.
Tirill berettet at de brukte å senke sine døde i sjøen ved å binde steiner til dem. Båtene sine hadde de liggende på østsiden, det var uråd å se hva de var laget av. Disse var mindre og bredere enn en kano og de brukte en slags padleåre.
Vannet på denne siden syntes å være høyere enn i dag. Halvøyen som i dag går ut på vestsiden fremsto som et skjær og vannet gikk opp til en liten fjellknatt litt lenger sør. Tirill sa de hentet vann på vestsiden og de bodde her for sin egen beskyttelse. De hadde drept bjørnen med spyd, men dette var en meget sjelden hendelse. De levde av fisk og fugleegg og geitekjøtt. Klærne deres syntes ikke å være skinn, men det var uråd å se hva de var laget av.
De oppleves som et rolig og harmonisk folk.
Alle var små og svarthåret, men jeg så en liten gutt med rødt hår.
Jeg besøkte landsbyen tre ganger, og bl. a. målte og avmerket jeg hyttens plassering. Siste gang hadde de gjemt seg, og kom motvillig frem, de var redd for at jeg skulle røpe stedet deres.
Etter det har jeg ikke sett dem og stedet synes helt uten energi.
Jeg har en anelse om at plassen ble angrepet og utslettet.»
Konkluderende tanker:
I utgangspunktet så er plassen et dårlig sted å bosette seg på. Rett nok et bra sted for beskyttelse, men for folk langt tilbake i tid, var det primære og absolutt det viktigste behov, tilgangen på mat. Dette synes tilsynelatende lite å være tilstede her.
Men---- Ser vi på påstanden om at vannstanden i Valsvatn var mye høyere enn i dag, åpenbarer det seg et interessant bilde.
Årsaken til dette kan bare være at vannet er sjø på denne tiden og at tidsrommet for denne bosetningen, var da havnivået var 5 til 6 meter høyere enn i dag. Vannet ligger i dag på kote 2,5. For at halvøyen skal bli et skjær, må vannstanden økes ca. 3 meter. Med et slikt havnivå, fremstår landskapet meget annerledes enn i dag.
Det åpner seg en kanal som ikke bare inkluderer Valsvatn, men som faktisk strekker seg sørover helt til Kråkeneset i Sognesjøen. Det var faktisk på den tiden en kanal østenfor Indre Steinsund fra Sognesjøen i sør til dagens Hardbakke i nord. En slik kanal ville være et ypperlig sted for å fange fisk og sjøpattedyr, og dermed også et ettertraktet bosted for den tids mennesker.
Lill mener folket på Langhaugen hadde et meget harmonisk og velfungerende samfunn, som kanskje var lenger kommet i utvikling enn andre folk i området på samme tiden.
Hun sammenligner dem med en flokk hun «så» nord for Råke, disse fremsto som meget primitive i sammenligning. De gikk kledd i skinn og hadde ikke noe bosted, skjønt havnivået der var bare 1,5 meter høyere enn i dag.
Altså flere tusen år yngre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar