Blogg nr. 47  Brokløysa

I ytre Gulen, litt nord for Vesøy og Skjerjehamn ligger en liten øy som kartet sier har navnet Brokløysa.  Jeg er slett ikke sikker om navnet refererer til øyen eller havnen rundt den.
Dere kan være ganske sikker på at navnet ikke har sin opprinnelse av det som synes opplagt. Den slags ble gjort over rekken, uten blygsel, i den tiden dette navnet ble satt.
For å forklare navnet vil jeg prøve å fortelle litt om hvordan det er å ferdes på sjøen under vanskelig forhold, i dag, men og for mer enn tusen år siden.
Å bo under dekk i en trebåt, kan ofte sammenlignes med å bo inne i en gitar.
Alle lyder blir forstørret og man blir meget nem på alle nye lyder.
Jeg har selv ligget i køyen min og hørt fisk beite på grønsken på utsiden, rett nok i sydlige farvann, men dog.
Å ankre opp i en fin liten havn med god plass og avstand til land, for så å sprette opp av en ny lyd, og oppdage at båten ligger tett inn til fjellveggen på andre siden, hvor den har dregget ankeret.
 Slike ting skjer alltid klokken tre om natten når det er på det mørkeste, og med en kraftig vind fra en helt annen retning enn kvelden før.
Man kan nok huske at der skal være en grunne i innløpet til en havn, men å huske nøyaktig hvor, er ikke alltid så lett. Sjekk alltid kartet på forhånd.   
Å stå og speide etter en slik grunne på babord side når man siger inn, for så å se den i øyekroken, passere på styrbord side, er en ganske så overbevisende påminnelse.
Natur som du tror du kjenner ganske inngående, forandrer seg til det ugjenkjennelige i snøvær og skodde. Plutselig kan det dukke opp et fjell som du var sikker på ikke fantes der.
Jeg har tidligere hevdet at en båttur alltid går i rette linjer fra punkt til punkt.
Å beholde samme kurs og samme fart på disse strekkene er da meget viktig, men mange forhold kan virke inn som forstyrrer.  Vind og strøm virker på fart og kurs, slik at når man rekker det neste punktet man kjenner igjen, resulterer dette ofte i egne navn på disse stedene, spesielt etter vanskelige kryssinger.
Navn som Brattholmen er klassiske eksempler.
Søvn kan ofte være et stort problem, har man hatt en rekke slike oppvekkinger om natten, kan det å stå i et varmt styrehus, uten at noe særlig skjer, være problematisk. Jeg har hørt om folk som har hatt tau om hodet ellet holdt en stor skiftenøkkel i hånden, for å kunne våkne når hodet eller nøkkelen faller ned. Jeg har selv vinduer som kan åpnes, så kald vind og regn kan holde meg våken.
På den tiden da stedsnavnene ble satt, var det nok mye vanskeligere forhold for sjøfolkene. Dersom man på et slikt strekk mister vinden, eller den forandrer seg, kan man vanskelig nå det punktet man seilte mot. Da er man midt oppe i en meget mer krevende situasjon. Man må kanskje ankre opp på meget ugunstige plasser som meget vel kan resultere i samme situasjon som jeg nettopp beskrev, eller man måtte fortsette reisen uten å få den nødvendige søvn.
På havet har man som regel jevn stabil vind, men inne i de trange sundene kan dette skifte fort, alt etter de topografiske forholdene. Da kan det oppstå meget fysisk krevende situasjoner for å berge båten, eller avansere med den.
Når man en sjelden gang kommer til en havn som er så god at selv ikke en orkan kan skade en, da kan sjømannen kle av seg å gå til sengs på skikkelig vis, fordi han kan være helt trygg på ikke måtte tørne ut i en fart i løpet av natten.   
De andre nettene har man lagt seg «rund» som man sier, eller fullt påkledd.
Nå kan man «løsne broken» og derav Navnet Brokløysa på havnen.
Jeg var en gang på Lofotfiske i Henningsvær. Fiskebåtene, sjarkene lå da fortøyd om natten, utenpå hverandre, ut for deres respektive fiskemottak.
«Utror» gikk presis klokken 06 om morgenen, og det var ofte et fornøyelig syn å se disse syvsoverne som løp rundt i bare nattøyet for å fortøye båten som da drev fritt rundt i havnen.
Jeg har stor medfølelse med disse stakkarene som har gått på et skjær eller annet, når de skal forklare seg under en sjøforklaring. Om dagen under fine forhold, ser det jo ut som man må være nærmest idiot for ikke å se eller forstå
disse hindringene man har gått på.
Vi har jo disse sektorlyktene langs hele kysten vår som viser blank sektor hvor det alltid er trykt å seile, men det kommer et punkt hvor du må forlate leien og da kan man fort komme på avveie om man ikke følger nøye med på kartet hvor man er.
Disse forklaringene om at skjæret ikke var avmerket på kartet, skal man bare le av, Jeg har ennå ikke funnet direkte feil med sjøkartene av papir.

Blogg nr. 46 Gud og Kyrkje.

Noen ganger når man funderer på enkelte stedsnavn så blir det at man på en måte «smaker» på ordet, før det sammenlignes med den kunnskap man har.
            Et meget «stort» ord er ordet Gud, som faktisk har vakt en stor undring hos meg. Er det ikke merkelig at kristendommen som i Europa har sitt utspring fra Paven og Vatikanstaten i Roma, har et helt annet navn på Gud?
På Latin heter Gud, Deus.
På moderne Italiensk heter Gud, Dios. På spansk Dio. På gresk, Theos.
Navnet på gudsbegrepet må da være det største og viktigste i hele religionen?
Hos oss i Skandinavia heter det Gud. Tyskerne sier Gott og engelskmennene sier God .Tydeligvis det samme ordet.
Det samme navnet i store deler av Nord-Europa. Dette området som også er hovedsetet for Den Protestantiske Tro.
Polen, Litauen, og Frankrike bruker ikke ordet, Gud, men varianter av det Latinske navnet.
Etter det jeg vet så brukte man hos oss ordet Gud også før reformasjonen.
Den kristendommen som kongene Håkon den Gode, Olav Tryggvasson og Olav den Hellige innførte, kom fra England.
England var blitt kristnet ca. 200 år tidligere, av Irske munker fra øyen Iona.
Deres språk, går jeg utfra, må ha vært opprinnelig Gælisk.
På Gælisk heter Gud, Yehobhah/Jehofah, som skal være det samme som Jehova eller Jødenes gud, Jahve. En tredje utgave av ordet for Gud.
Jeg har tidligere forklart delnavnet Gud i Gudbrandsdalen,(Blogg nr. 6.) med at det er det gamle hedenske begrepet Gode som var det gamle navnet på den religiøse lederen i bygden. Erstattet i kristen tid av presten som leder både av det verdslige og det religiøse.
Kirkens store evne til å absorbere gammel kultur og gjøre den til sin egen, er nevnt tidligere og er velkjent.
Spørsmålet er: Tok munkene i bruk det gamle hedenske navnet Gud/God for å få aksept for denne nye religionen de prøvde å innføre??
 En muslimsk skolepike i Norge, påsto engang at vi ikke hadde noe navn på vår gud, slik de hadde. Kanskje hun har rett, at vår gud er mer et slags begrep enn navnet på vår gud?

Jeg har tidligere hevdet at der er/var stor likhet mellom engelsk og norsk.
                        Det er også et annet religiøst begrep som jeg undres på.
Navnet Kirke eller den gammelnorske betegnelsen Kyrkje.
Kyrkja er et ord i gammelnorsk, men også brukt av nåtids gamle folk. Det blir forklart som et verb til å bety kverka eller strupa.
Det er vanskelig å finne en sammenheng, men det at ordet eksisterer mener jeg taler til fordel for min antagelse.
Det er en god del stedsnavn som inneholder stavelsen kyrkje i navnet sitt.
Som f.eks. Kyrkjebø, og Kyrkjesylte og mange fler.
Disse navnene har tydelig sitt opphav fra gudshuset Kyrkje.
Likevel har jeg funnet 11 fjell som også har stavelsen Kyrkje i seg. Dette er meget høye og høyt beliggende fjell, noen langt fra urbane områder.
Jeg kan vanskelig si det med sikkerhet, men det kan tyde på at kyrkje er en naturform som kulturbygget kirke har overtatt betydningen av.
Fjellet Kyrkja i Jotunheimen er en spiss tind på over 2000 meter, ikke ulik det som blir navngitt Horn andre steder, men det kan være denne naturformen kulturbygget kirke er sammenlignet med, eller har navn etter?
Midt på Møsvatn (Mjåsjøen) i Telemark ligger Østre Vinjekyrkja på ene siden og Vestre Vinjekyrkja på andre siden. Vinje er det eldgamle uttrykket for en sving (vinsk i blogg nr. 6) som så tydelig vises ved at Møsvatnet gjør en skarp sving eller bue på dette stedet.
Likeledes har vi Eidskyrkja  i Volda på 1482 meters høyde.
Kyrkjetaket ved Isfjorden på Møre er nesten 1500 meter høyt.
Trollkyrkjeflya i vestre del av Reinheimen, og Tverrådalskyrkja i Breheimen og en rekke til.
Disse sammensatte navnene som inneholder eldgamle og også hedenske navnestavelser har jeg vanskelig for å forstå skulle ha innlemmet et nyere kulturnavn Kyrkje  i  det gamle navnet.
Det at ordet kyrkja fantes i språket vårt før kristendommen og disse fjellnavnene som vanligvis er lite foranderlige, inneholder et ord som kan stå for «tårn eller spiss tind» synes for meg til å være ganske sannsynlig.
Gresk mytologi/saga har trollkvinnen Kirke som Odyssevs møtte, men der er lite sammenheng.
Teologene vil ha det til at det greske «Kyriakos som skal bety: Det som hører herren til», danner grunnlag for Nord Europas, Kyrkje, Kirche og Church.


     

Blogg nr. 45  Råke.  Og en merkelig fortelling.
Første gang jeg kom seilende til Torshavn på Færøyene fikk jeg overrakt fra havnesjefen en tabell som viste tidevannet.
Råkir 2001 står det på den. Da strømmen kan gå opp til 12 knop er det klart tidevannstabeller er en viktig sak der borte.
Råke er et navn på et sted i Solund. O. Rygh forklarer det med en konstruksjon hvor dyrene blir ledet i utmarken.  I dette området blir noe slikt kalt en rås og der finnes ikke noe slikt her som kan gi navnet Råke.
Derimot så finnes/fantes der to trange sund som skaper sterk strøm. Det ene er delvis ødelagt grunnet veifylling, men det andre er så karakteristisk at det meget vel kan ha gitt grunn for navnet.
Etter det jeg kjenner til er dette det eneste stedet som kalles Råke og som kan relateres til sterk tidevannsstrøm.
Jeg har en venninne/ samboer som heter Lill. Hun er litt spesiell, hun ser ting og mennesker som ikke jeg ser.
Tidligere da hun bodde i Sildevika på Hardbakke, var vi på en utflukt til Lauvika ved Råke hvor der ligger et lite tjern.
Hun gjorde meg da oppmerksom på at der sto en flokk mennesker et stykke fra oss. . 7-8 kvinner og en mann kledd i en stor skinnfell, meget primitive.
Jeg så ingen og hadde vanskelig for å tro henne. I ettertid har jeg erfart at dette skjer ofte, så vi snakker om hennes verden, eller min. Det ser jo unektelig litt merkelig ut, når hun står ute på en myr alene i en halv time og tilsynelatende fører en samtale med noen.
En fjellknaus et par kilometer sør for Hardbakke i Solund blir kalt Langhaugen.
Den har form som en kjempemessig jeksel, der det i midten ligger en flat myr
som har utløp nord og videre øst. På vestsiden ligger et stort vann 15 meter over dagens havnivå, Klubbevatn. Dette vannet har utløp i sørenden og renner ned østover i et annet vann som bare ligger 2,5 meter over havnivået, Valsvatn. Dette vannet danner østsiden av jekselen Langhaugen, og renner ut i sjøen ved Valen på Hardbakke, der det i dag er laget en fylling over sjøen for hovedveien videre til broen over Indre Steinsund. Jekselen kan lignes med en borg med bratte fjellsider til alle kanter, og denne myren blir da det indre av borgen.

Her kommer en beretning av henne om folket på Langhaug.
«En dag jeg kom til denne myren, hvor jeg ofte tidligere har gått, «så» jeg en hel liten landsby med mennesker som levde der. Midt på lå et slags tømmerhus 6x4 meter, med torv tak og uten vinduer. Inngangen var på østsiden, den hadde ikke dør, men et stengsel av grener kunne settes foran.
Stokkene som huset var bygget av, var ikke så tykke og heller ikke hugget sammen i hjørnene.
I ytterkanten av myren langs med de oppstikkende fjellknattene og rundt dette huset, lå en rekke små hytter/telt. De så ut som disse teltene som samene bruker, laget av tynne trær. De var ikke trukket med skinn, men derimot var de kledd med torv helt opp. 15 stykker tror jeg det var. Inngangen er dekket med noe som ser ut som strie, men kan og være skinn.
 I sørenden mellom huset og noen av teltene, hadde man spent opp et garn mellom to stokker som var drevet ned i jorden. Hele området i nord hadde for øvrig store trær, løvtrær.
Noen menn holdt på å flå en bjørn. Det gikk geiter;( mulig en type sauer) og beitet på området. Hunder så jeg også.
Inne i hytten hang det geitemager fylt med vann langs med veggene, det hang også kjøtt, fisk og tørkede planter der. Midt på var et stort bål med tømmer stokker rundt i 2 rader, til å sitte på. Man festet maten på pinner som man stakk inn i bålet for å steke den. Gulvet synes å være av jord, og jeg kunne ikke se noen åpning i taket. Jeg så ingen redskaper, hverken av metall eller leire.
                                          En høy kvinne iført en blå kjole kom mot meg, hun kalte seg Tirill. Hun har ingen mann, er en slags trollkone. Jeg spurt henne om hvordan hun laget blåfargen, da jeg vet at blått er vanskelig å få ut av naturen. Hun sa havfolket hadde gitt henne kjolen som gave etter at hun hadde kurert et sykt barn som de brakte til henne. Legekunsten hadde hun lært av sin mor som var død.
 Havfolket bodde lenger ute i vest, hadde større båter av tre med et slags seil. hun var litt redd dem, fordi de kunne være litt uberegnelige i oppførselen om de ikke fikk viljen sin.
Tirill berettet at de brukte å senke sine døde i sjøen ved å binde steiner til dem. Båtene sine hadde de liggende på østsiden, det var uråd å se hva de var laget av. Disse var mindre og bredere enn en kano og de brukte en slags padleåre.
Vannet på denne siden syntes å være høyere enn i dag. Halvøyen som i dag går ut på vestsiden fremsto som et skjær og vannet gikk opp til en liten fjellknatt litt lenger sør. Tirill sa de hentet vann på vestsiden og de bodde her for sin egen beskyttelse. De hadde drept bjørnen med spyd, men dette var en meget sjelden hendelse. De levde av fisk og fugleegg og geitekjøtt. Klærne deres syntes ikke å være skinn, men det var uråd å se hva de var laget av.
De oppleves som et rolig og harmonisk folk.
Alle var små og svarthåret, men jeg så en liten gutt med rødt hår.
Jeg besøkte landsbyen tre ganger, og bl. a. målte og avmerket jeg hyttens plassering. Siste gang hadde de gjemt seg, og kom motvillig frem, de var redd for at jeg skulle røpe stedet deres.
Etter det har jeg ikke sett dem og stedet synes helt uten energi.
Jeg har en anelse om at plassen ble angrepet og utslettet.»
Konkluderende tanker:
I utgangspunktet så er plassen et dårlig sted å bosette seg på. Rett nok et bra sted for beskyttelse, men for folk langt tilbake i tid, var det primære og absolutt det viktigste behov, tilgangen på mat. Dette synes tilsynelatende lite å være tilstede her.
Men---- Ser vi på påstanden om at vannstanden i Valsvatn var mye høyere enn i dag, åpenbarer det seg et interessant bilde.
Årsaken til dette kan bare være at vannet er sjø på denne tiden og at tidsrommet for denne bosetningen, var da havnivået var 5 til 6 meter høyere enn i dag. Vannet ligger i dag på kote 2,5. For at halvøyen skal bli et skjær, må vannstanden økes ca. 3 meter. Med et slikt havnivå, fremstår landskapet meget annerledes enn i dag.
Det åpner seg en kanal som ikke bare inkluderer Valsvatn, men som faktisk strekker seg sørover helt til Kråkeneset i Sognesjøen. Det var faktisk på den tiden en kanal østenfor Indre Steinsund fra Sognesjøen i sør til dagens Hardbakke i nord. En slik kanal ville være et ypperlig sted for å fange fisk og sjøpattedyr, og dermed også et ettertraktet bosted for den tids mennesker.
Lill mener folket på Langhaugen hadde et meget harmonisk og velfungerende samfunn, som kanskje var lenger kommet i utvikling enn andre folk i området på samme tiden.
Hun sammenligner dem med en flokk hun «så» nord for Råke, disse fremsto som meget primitive i sammenligning. De gikk kledd i skinn og hadde ikke noe bosted, skjønt havnivået der var bare 1,5 meter høyere enn i dag.
Altså flere tusen år yngre?

Blogg nr. 44 Ølve, Ølvernes, Ølvesvik, Ølvertangen, Ølen og Ølferskjær.

I den tidligere nevnte «Gamalnorsk Ordbok» fant jeg ordet «loting» som betyr
bøyning. En bekreftelse på at min tolkning av navnet Lote i blogg 33, er rett.
 I det forrige innlegget forklarte jeg mye om hvordan disse forfedrene våre kunne bestemme breddegraden hvor de var.
En annen sak som det har vært utallige spekulasjoner om, er hvordan fant de retningen de skulle seile. Det har vært spekulert i om de hadde kompass, også den såkalte solsteinen blir ofte nevnt. Uten at jeg vet det sikkert, tviler jeg på at de hadde en form for magnetisk hjelpemiddel.
Dagens sofistikerte sjøfolk med all verdens hjelpemidler, glemmer det at det finnes noe som heter instinkter. Det er utallige beretninger om hunder og katter som på uforklarlige måter finner vei hjem. Også såkalte primitive mennesker synes å ha denne evnen. Jo mer vi bruker radar, kompass og GPS, jo mer forsvinner disse evnene vi i utgangspunktet er utstyrt med.
Norges største stifinner, Lars Monsen, rotet seg vekk en gang da de tok fra han kompasset. Man blir så avhengig av hjelpemiddelet at man ikke legger merke til naturen man ferdes gjennom.
Selv på havet er der en mengde tegn som hjelper den som er oppmerksom på dem. Jeg tror de hadde spesielt utvalgte menn om bord, som hadde disse instinktene meget vel utviklet. Jeg nevnte at Columbus ganske sikkert hadde nordmennenes nautiske kunnskap i 1492.
På sine besøk på Island kan han meget vel ha fått høre om Vinland, retningen og distansen dit og hvor langt sørover dette landet går.
Når han da legger ut fra Kanariøyene, har han mye mer stabil vind i nesten den retning han skal. Problemet hans oppstår av at han har et saktegående skip som gir stor avdrift på kursen rett vest. Dessuten er det mye lenger avstand over havet til det amerikanske fastland, så langt syd som den 30 breddegrad. Han nådde det aldri, men sa helt til sin død at det fantes et stort fastland Vinlandia, lenger nord.
Ser man på kurslinjen hans, viser den at han prøvde å seile seg opp, nordover, Uten å lykkes, etter han var kommet halvveis. Dette bekrefter at han visste at fastlandet ikke gikk lenger syd en til ca. 25 breddegrad. Andre gangen seilte han ut fra Algarvekysten, 10 breddegrader lengre nord, men klarte likevel ikke å nå fastlandet på andre siden.

Vikingene delte horisontlinjen inn i Ættar, som var 45 grader av sirkelen.
Solen, stjernene, vinden, bølgene og en mengde andre tegn samt deres instinkter hjalp dem. Den nøyaktighet som dagens sjøfolk forlanger, hadde lite å si, de hadde god tid. Man seilte på en hovedretning, først når man fikk landkjenning ble det påkrevd mer nøyaktighet.
Det å lese kart, spesielt sjøkart, er en hobby jeg har mye glede av.
Sjøkart nr.20 over Sunnhordaland dekker innløpet til Hardangerfjorden og en god del av øyene i dette området.
Ølve er et navn på et jordbruksområde på nordsiden av fjorden.
NSL forklarer det med at ordlyden kan indikere dyret ulv?
Det finnes en rekke andre navn i samme området som bruker Ølv som stavelse i navnet.
Litt lenger øst ligger Ølsvik ved samme strandlinje.
På Tysnesøys østside ligger et nes som kalles Ølveneset like ved Ølvesundet.
På Fjelbergøy ligger Ølvetangen like ved en våg som heter Grunnavågen.
I Skåneviksfjorden ligger et sted som heter Ølfernes og Ølfernesholm.
I samme fjord ligger et skvalpeskjær som heter Ølveskjær.
I Åkrafjorden ikke langt fra strandlinjen ligger Ølvestveit.
På sørsiden ligger den meget kjente plassen Ølen, som er så lik i stavemåten og topografi at det trolig er samme stavelse.
Her finner vi og navnene Ølsvågen og Ølssjøen.
Det kan synes som denne betegnelsen nesten bare har vært brukt lokalt i Sunnhordaland.  NSL nevner er sted i fjell kommune som heter Ølveset.
Alle disse Øl og Ølv navnene som ligger i og ved sjø, har en fellesnevner som er meget karakteristisk for dem i forhold til sjøen.
 Stedene har en strandlinjen som er meget grunn utover.
Det synes tydelig at navnet Ølve og disse andre med stavelsen øl og ølv har sin opprinnelse av disse grunne forholdene i sjøen.

Blogg nr. 43  Einføtingland, Husasnotr, Hòp og Vinland.

Jeg har tidligere forklart hva Vinland og Markland står for i blogg nr. 13.
Også stedet Hòp fra de gamle grønlandske sagaene i blogg nr.9, men her hadde jeg den forutsetning at de gamle navnegiverne kunne beregne breddegraden hvor de befant seg.
Det er enda et navn der borte, det merkelige navnet, Einføtingland.
Her må jeg gi en innføring i hvordan jeg kan påstå at denne kunnskapen fantes for mer enn 1000 år siden.
På tross av at historikerne hevder bastant at denne kunnskap ikke fantes før på 1500 tallet, finnes der to islandske bøker, Rim I og Rim 2 som oppbevares i København, som begge hevder dette. Den ene er faktisk en lærebok i nautisk navigasjon.
Denne kunnskapen må ha dannet grunnlaget for ekspansjonen i Atlanterhavet av det norrøne folket, da ingen andre på den tiden i Europa kunne dette.
Det er stor sannsynlighet for at Columbus også hadde denne kunnskapen fra sine reiser til Island.
Islendingen Karlsevne beretter at han ble tilbudt en meget stor pengesum fra en utlending for noe som var om bord i skipet hans og ble kalt Husasnotr.
Første stavelsen Husa, kan bety «noe som rommer/huser noe».
Siste delen Snotr, kan være ordet snott, som kommer ut av nesen eller hodet.
Kunnskap eller visdom kommer jo også ut av hodet?
Det heter snott på engelsk også. I Bergen sa man da jeg voks opp, snottet gjort, når en mann gjorde en bragd og beholdt fatningen under vanskelige forhold.
Betydningen av Husasnotr kan være «noe som huser/rommer visdom eller kunnskap». Det kan meget vel være det man brukte til å måle solhøyden med.
Det kan bortimot bevises at de hadde denne viten.
Når man i dag måler solhøyden er man avhengig av tabeller som viser solens foranderlige høyde til enhver dato. Forfedrene våre hadde en genial måte å løse dette på. Da det er solskiven man hele tiden forholder seg til, brukte de en halv sol for hver uke. Fra sommersolverv trakk de fra høyden en halv, hver uke fram til vintersolverv, etter det la de til en halv, hver uke.
Metoden er forbausende bra, men man måtte holde nøye rede på kalenderen, Primstaven.
Den første som oppdaget Vinland var Bjarni Herjolvsson. Han hadde status som Farmann som var den gjeveste tittel man kunne ha.
Da han kom hjem til Island etter en ferd, var faren reist med Eirik den Raude for å bosette seg på Grønland. Bjarni reiste umiddelbart etter for å besøke han.
Det må være klart at faren måtte ha etterlatt seg nøyaktige data over hvor han skulle. Distansen fra Island til Grønland er over 700 nautiske mil med bare hav.
Bjarni ble stormblåst av en nordvestlig storm en god stund. Da han fikk kontroll over skipet var han kommet oppunder et fremmed land. Han gikk ikke i land, men fortsatte reisen til Grønland uten å følge landet.
 Med bare fire landkjenninger fant han frem til faren på Brattalid.
Den eneste måten han kan ha gjort dette på er:
Han å ha målt solhøyden på dette fremmede stedet og antagelig funnet at det lå et sted på 50 breddegrad, (New Foundland?)
Deretter seilte han nordover helt til han kom til 60 graden, hvor han visste faren befant seg.
Da han nådde denne graden seilte han øst til Grønland.
Det er praktisk talt umulig fra hans posisjon, å finne spissen av Grønland uten viten om breddegrader.
Metoden ble brukt av seilskute skippere helt opp til våre dager.
Tidligere nevnt Karlsevne seilte sammen med Torhall på to skip til Vinland hvor Leiv Eiriksson hadde bygget en koloni. De besluttet å prøve å seile rundt dette nye landet/øyen, hver sin vei og møtes.
Karlsevne seilte hele sommeren sørover og vendte da til slutt nordover igjen. Han ble liggende på denne plassen Hòp over vinteren, høyst sannsynlig fordi han ble innefrosset. Dette kan bare ha skjedd i Bay of Lawrence, hvor jeg har påvist hvor stedet Hòp befinner seg. N 50,13 – W 62,05
Om våren reiser han til Leifsbuene, og da han ikke treffer Torhall, fortsetter han videre nordover langs det landet som senere blir kalt Markland.
Han dreier vestover og seiler meget lenge. Tilslutt kommer han til en stor elv som renner fra øst mot vest.  Her blir en mann skutt av en pil fra en innfødt som tilsynelatende bare har en fot.
Karlsevne kaller stedet for Einføtingland etter denne hendelsen.   
Så kommer en merkelig uttalelse: Han sier at fjellet han ser i sør er det samme fjellet han så i nord på den plassen Hòp hvor han overvintret. Han mener det er like langt herfra til Vinland/ Leifsbuene som det var fra stedet Hòp.
Påstanden er feil, men det er lett å forstå hvorfor han sier dette og hvor han befinner seg.
At en stor elv renner fra øst mot vest, finner man bare i James Bay sør i Hudson Bay, La Grande Riviere. Bunnen av denne bukten ligger på litt mindre enn 52 breddegrad. Stedet der jeg har påvist Hòp, Aquanish, ligger litt nord for
 50 breddegrad.
Vinland eller L`Ance aux Meadows ligger også litt sør for 52 graden.
Det er derfor ganske forståelig at han tror det bare er et fjell mellom disse to stedene.
 Etter den lange ferden fra Vinland til James Bay, er han ikke klar over hvor langt vest han har kommet.
Kunnskap om å beregne lengdegrad hadde han ikke. Den kom først ved oppfinnelsen av kronometeret.  
Studerer man kartet, vil man se at James Bay ligger en del lenger vest enn Aquanish eller Hòp.