Blogg nr.
37. Eid
Eid, Anger og Sjø.
Alle navneforklaringene mine handler om former på naturen som fører til disse navnene som ikke alltid er så lett å forstå.
Denne gang skal jeg ta for meg navn på naturformer som vi tilsynelatende kjenner og bruker. Jeg skal prøve å få til en definisjon på hva som egentlig menes når man bruker dette spesielle navnet.
Et eid synes å være velkjent. Det er brukt som navn overalt i Norge, innland, som på kysten. Etter slik det er brukt, vil jeg definere et eid slik:
Den korteste og laveste eller letteste passasje mellom to vannveier.
Det er ikke alltid at den laveste, som f. eks. en elv, er den letteste.
Eidsvollsbygningen ligger ved Andelva, men eidet som navnet refererer til, er mellom elven Vorma og Hurdalssjøen. Det følger ikke elven som renner fra denne sjøen.
Der Panamakanalen går, mellom nord og sør Amerika, kalles ofte Panamaeidet. Kanskje det største i verden?
Jeg har tidligere nevnt Spangereid, som må være blant de minste.
På Stadt har vi navnet Drage på sørsiden og Dragseidet hvor man dro båtene over.
Det er som oftest bare den ene siden som får navnet Eid. Som Eidsbotn i Gulen eller Eide i Solund.
Selv om man bruker tillegget Søreide eller Nordeide, er det som regel bare et Eide.
Ikke alltid er det så lett å vite hvorfor navnet Eid brukes.
Trengereid i Osterfjorden er f.eks. ikke umiddelbart selvinnlysende.
Eidet her er hele avstanden fra Osterfjorden til Samnanger, over fjellet, helt til sjøen på andre siden. Den trange dalen opp til Gullbotn, er det nok som gir første delen av navnet. Dette er det eidet som «lager» hele Bergenshalvøyen.
Over Lindåshalvøyen kjører man forbi stedet Vågseidet. Det er lett å tro dette er mellom Vågen og vannet rett overfor, men det er distansen mellom sjøen i Vågen og helt til sjøen i Fensfjorden ved Sævrås eller Vabø på andre siden.
Eidsvåg i Åsane er heller ikke eidet mellom sjøen og vannet i Jordalen.
Den gamle veien til Bergen by, gikk nemlig fra Eidsvåg over Munkebotn og ned til Sandviken, den fulgte Eidet mellom sjøen på begge sider.
Eid, Anger og Sjø.
Alle navneforklaringene mine handler om former på naturen som fører til disse navnene som ikke alltid er så lett å forstå.
Denne gang skal jeg ta for meg navn på naturformer som vi tilsynelatende kjenner og bruker. Jeg skal prøve å få til en definisjon på hva som egentlig menes når man bruker dette spesielle navnet.
Et eid synes å være velkjent. Det er brukt som navn overalt i Norge, innland, som på kysten. Etter slik det er brukt, vil jeg definere et eid slik:
Den korteste og laveste eller letteste passasje mellom to vannveier.
Det er ikke alltid at den laveste, som f. eks. en elv, er den letteste.
Eidsvollsbygningen ligger ved Andelva, men eidet som navnet refererer til, er mellom elven Vorma og Hurdalssjøen. Det følger ikke elven som renner fra denne sjøen.
Der Panamakanalen går, mellom nord og sør Amerika, kalles ofte Panamaeidet. Kanskje det største i verden?
Jeg har tidligere nevnt Spangereid, som må være blant de minste.
På Stadt har vi navnet Drage på sørsiden og Dragseidet hvor man dro båtene over.
Det er som oftest bare den ene siden som får navnet Eid. Som Eidsbotn i Gulen eller Eide i Solund.
Selv om man bruker tillegget Søreide eller Nordeide, er det som regel bare et Eide.
Ikke alltid er det så lett å vite hvorfor navnet Eid brukes.
Trengereid i Osterfjorden er f.eks. ikke umiddelbart selvinnlysende.
Eidet her er hele avstanden fra Osterfjorden til Samnanger, over fjellet, helt til sjøen på andre siden. Den trange dalen opp til Gullbotn, er det nok som gir første delen av navnet. Dette er det eidet som «lager» hele Bergenshalvøyen.
Over Lindåshalvøyen kjører man forbi stedet Vågseidet. Det er lett å tro dette er mellom Vågen og vannet rett overfor, men det er distansen mellom sjøen i Vågen og helt til sjøen i Fensfjorden ved Sævrås eller Vabø på andre siden.
Eidsvåg i Åsane er heller ikke eidet mellom sjøen og vannet i Jordalen.
Den gamle veien til Bergen by, gikk nemlig fra Eidsvåg over Munkebotn og ned til Sandviken, den fulgte Eidet mellom sjøen på begge sider.
Dersom man
skulle reise fra Bergen til Trondheim, innenfor kysten, slik f.eks. «Den gamle
Trondhjemske postvegen» går, var man nødt til å bli rodd over alle disse
utallige fjordene som går i øst-vest retning.
Deretter var det å gå over alle Eidene mellom.
Mange av disse kryssingene har ikke navnet Eid i det hele tatt. Som fra Rutledal til Nordgulen, eller fra Leirvåg over til Dalsfjorden.
Fra innerst i Sørfjorden til botn av Åkrafjorden, eller fra Gudvangen over Voss til enten Osterfjorden eller Hardangerfjorden. Dette er virkelig store Eid som må ha vært mye brukt, men Eid navnet er ikke brukt.
Nordfjordeid, ofte bare kalt Eid, er eidet mellom Voldsfjorden på Møre og Nordfjord eller Eidsfjorden.
Et annet navn som tydeligvis har vært mye brukt før i tiden, er Anger.
jeg har delvis forklart dette tidligere, til å bety en litt lang våg.
Det som gjør det vanskelig er at man tydeligvis ikke har vært konsekvent i bruken av det.
Navnet Hard-anger, dersom første del står for Hord, rimer det ikke med en lang våg. Hardsjø var det gamle navnet på Korsfjorden, utenfor hovedsetet til Horder-riket.
Likeledes har navnene Leikanger i Sogn og Leikanger på nordsiden av Stadt, overhodet ikke noen Anger eller våg som man kan relatere navnet til.
Der er dog en mengde steder som har Anger i navnet og som oppfyller denne antagelsen at anger betyr: En litt dyp eller lang våg
En annen naturform er begrepet Sjø.
Det kan synes som en rekke av disse kjente områdene i Middelhavet, misbruker betegnelsen hav, mens etter hvordan vi i Norge bruker ordet sjø, ville det vært riktigere å kalle de fleste «havene» i Middelhavet for sjø.
Svartehavet er ikke større enn Nordsjøen og de andre der nede, betydelig mindre.
En Sjø er et stort område, ferskvann eller saltvann, som er omgitt av land på nesten alle sider.
Noen store vann i Norge har opprinnelig hatt betegnelsen sjø, men på grunn av at nedkortinger har gjort navnet fremmed for nyere mennesker, har betegnelsen vann, blitt lagt til.
Som Mjåsjøen, nedkortet til Mjøsa eller Møsvatn i Telemark. Framvekst av bosetninger har tatt over navnet som har blitt erstattet med f.eks. Storavatnet.
Deretter var det å gå over alle Eidene mellom.
Mange av disse kryssingene har ikke navnet Eid i det hele tatt. Som fra Rutledal til Nordgulen, eller fra Leirvåg over til Dalsfjorden.
Fra innerst i Sørfjorden til botn av Åkrafjorden, eller fra Gudvangen over Voss til enten Osterfjorden eller Hardangerfjorden. Dette er virkelig store Eid som må ha vært mye brukt, men Eid navnet er ikke brukt.
Nordfjordeid, ofte bare kalt Eid, er eidet mellom Voldsfjorden på Møre og Nordfjord eller Eidsfjorden.
Et annet navn som tydeligvis har vært mye brukt før i tiden, er Anger.
jeg har delvis forklart dette tidligere, til å bety en litt lang våg.
Det som gjør det vanskelig er at man tydeligvis ikke har vært konsekvent i bruken av det.
Navnet Hard-anger, dersom første del står for Hord, rimer det ikke med en lang våg. Hardsjø var det gamle navnet på Korsfjorden, utenfor hovedsetet til Horder-riket.
Likeledes har navnene Leikanger i Sogn og Leikanger på nordsiden av Stadt, overhodet ikke noen Anger eller våg som man kan relatere navnet til.
Der er dog en mengde steder som har Anger i navnet og som oppfyller denne antagelsen at anger betyr: En litt dyp eller lang våg
En annen naturform er begrepet Sjø.
Det kan synes som en rekke av disse kjente områdene i Middelhavet, misbruker betegnelsen hav, mens etter hvordan vi i Norge bruker ordet sjø, ville det vært riktigere å kalle de fleste «havene» i Middelhavet for sjø.
Svartehavet er ikke større enn Nordsjøen og de andre der nede, betydelig mindre.
En Sjø er et stort område, ferskvann eller saltvann, som er omgitt av land på nesten alle sider.
Noen store vann i Norge har opprinnelig hatt betegnelsen sjø, men på grunn av at nedkortinger har gjort navnet fremmed for nyere mennesker, har betegnelsen vann, blitt lagt til.
Som Mjåsjøen, nedkortet til Mjøsa eller Møsvatn i Telemark. Framvekst av bosetninger har tatt over navnet som har blitt erstattet med f.eks. Storavatnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar