Blogg nr. 38. Avløyp

For en mengde år siden bodde jeg noen år på Færøy i Nord Solund.
På sørsiden av Lågøyfjorden, kunne man noen ganger se på landet som lå der, en hvit stripe nede ved sjølinjen. De gamle sa at når man så denne, kunne en glemme å reise i Ospa og skjære fingertare. Den kvite stripen fortalte at «sjøbåren/draget» var for stort. Dette kunne komme uten at det hadde vært noe vind på forhånd.
Det er den samme måten å studere sjøen på, som jeg har beskrevet om alle disse Guleskjærene man kunne se hjemme fra og var indikatorer for det samme.
Jeg tror det var i 1975 at jeg ble budsendt i egenskap av rørlegger til et eldre ektepar som bodde på dette «landet». Jeg ble bedt om å lage et bad, sanitæranlegg og vannforsyningsanlegg til Sigurd og Helena Avløyp.
Da jeg bestilte varene som skulle til, med vareadresse Avløyp, hos mine bekjente i Bergen, var der en god del morsomheter som ble levert
 samtidig.
Avløyp er en liten grend som fronter Lågøyfjorden i sør. Når nordvesten er på  det verste, er det nok en stor fordel at havnen ligger på innsiden. Likevel kan det være stritt å bo der når sjøen er levebrødet.
Jeg bygget anlegget, også til de andre familiene som bodde der, 4 familier mener jeg det var.
Jeg har fortsatt gode venner blant etterkommerne som bærer familienavnet Avløyp.
Det hevdes at kvinner er innehavere av det eldste yrket på jorden, men jeg må si at mitt yrke også kommer høyt i alder.
Jeg hadde en kollega for så langt tilbake som 3600 år siden.
Den gang Europa ikke synes å ha eksistert, det eneste bygg jeg vet om som er eldre, er Stonehenge i England.
Denne rørleggeren levde på den absolutt sørligste øyen selv før navet Europa var blitt til.

Da arkeologene grov ut Knossos på Kreta, fant de komplette sanitæranlegg som disse Minoene hadde bygget.
En spesiell sak ved avløpsrørene fanget deres oppmerksomhet. Utløpene av disse rørene var «strupt» litt i endene. Man vurderte lenge på hvorfor.
Det er en kjent sak at ofte er forstoppelsene i avløpsrørene helt på utløpsenden av røret.
Vannet får her større fart slik at de tyngre stoffene som blir transportert blir liggende igjen. Ved å «strupe» enden, får man den samme spyleeffekt som når man kniper sammen enden på en hageslange.
Et eksempel på hvor høyt i utvikling dette folket var kommet.
3600 år siden, det er før all kjent kultur i Europa, kanskje en liten stund etter at Bibelens Abraham forlot byen Ur for å slå seg ned i Kanaans land?
Dagens avløpssystemer har ikke denne finessen???
Så var det forklaring på stedsnavnet Avløyp da.
  Grenden Avløyp ligger ytterst på en halvøy, som henger fast ved et smalt eid.
Her ved dette eidet er det en trang «gytt» (smal fjellkløft) som vender rett mot «storhavet» i nordvest.
Når det er springflo og nordvest storm, blir sjøen presset opp i denne «gytten» og over eidet og ut i et lite vann som har avløp på innsiden av halvøyen.
Vannet blir da i perioder brakkvann eller innsjø.
Under slike forhold blir Avløyp nesten å betegnes som en øy. De gamle navnegiverne var nøye på å gi naturformene de rette benevnelser.
I dag er det laget kjørevei ut til bebyggelsen og det ser ut som denne effekten med at sjøen går over eidet i storvær er redusert fordi veibyggingen har delvis fylt igjen gytten.
Det er en rekke andre steder som også har dette navnet Avløyp. Rett utfor ligger Litle Avløyp. På Lågøy, og et sted på Byrknesøy heter det også
Avløyp. Denne plassen er, etter det jeg vet, den eneste bebodde Avløyp.
Norsk Stadnamn Leksikon forklarer navnet: Et sted som er meget avsides, eller har et meget bratt berg ved eidet.

Blogg nr. 37. Eid
Eid, Anger og Sjø.
Alle navneforklaringene mine handler om former på naturen som fører til disse navnene som ikke alltid er så lett å forstå.
Denne gang skal jeg ta for meg navn på naturformer som vi tilsynelatende kjenner og bruker. Jeg skal prøve å få til en definisjon på hva som egentlig menes når man bruker dette spesielle navnet.
Et eid synes å være velkjent. Det er brukt som navn overalt i Norge, innland, som på kysten. Etter slik det er brukt, vil jeg definere et eid slik:
Den korteste og laveste eller letteste passasje mellom to vannveier. 
Det er ikke alltid at den laveste, som f. eks. en elv, er den letteste.
Eidsvollsbygningen ligger ved Andelva, men eidet som navnet refererer til, er mellom elven Vorma og Hurdalssjøen. Det følger ikke elven som renner fra denne sjøen.
Der Panamakanalen går, mellom nord og sør Amerika, kalles ofte Panamaeidet. Kanskje det største i verden?
Jeg har tidligere nevnt Spangereid, som må være blant de minste.
På Stadt har vi navnet Drage på sørsiden og Dragseidet hvor man dro båtene over.
Det er som oftest bare den ene siden som får navnet Eid. Som Eidsbotn i Gulen eller Eide i Solund.
Selv om man bruker tillegget Søreide eller Nordeide, er det som regel bare et Eide.
Ikke alltid er det så lett å vite hvorfor navnet Eid brukes.
Trengereid i Osterfjorden er f.eks. ikke umiddelbart selvinnlysende.
Eidet her er hele avstanden fra Osterfjorden til Samnanger, over fjellet, helt til sjøen på andre siden. Den trange dalen opp til Gullbotn, er det nok som gir første delen av navnet. Dette er det eidet som «lager» hele Bergenshalvøyen.
Over Lindåshalvøyen kjører man forbi stedet Vågseidet. Det er lett å tro dette er mellom Vågen og vannet rett overfor, men det er distansen mellom sjøen i Vågen og helt til sjøen i Fensfjorden ved Sævrås eller Vabø på andre siden.
Eidsvåg i Åsane er heller ikke eidet mellom sjøen og vannet i Jordalen.
Den gamle veien til Bergen by, gikk nemlig fra Eidsvåg over Munkebotn og ned til Sandviken, den fulgte Eidet mellom sjøen på begge sider.

Dersom man skulle reise fra Bergen til Trondheim, innenfor kysten, slik f.eks. «Den gamle Trondhjemske postvegen» går, var man nødt til å bli rodd over alle disse utallige fjordene som går i øst-vest retning.
Deretter var det å gå over alle Eidene mellom.
Mange av disse kryssingene har ikke navnet Eid i det hele tatt. Som fra Rutledal til Nordgulen, eller fra Leirvåg over til Dalsfjorden.
Fra innerst i Sørfjorden til botn av Åkrafjorden, eller fra Gudvangen over Voss til enten Osterfjorden eller Hardangerfjorden.  Dette er virkelig store Eid som må ha vært mye brukt, men Eid navnet er ikke brukt.
Nordfjordeid, ofte bare kalt Eid, er eidet mellom Voldsfjorden på Møre og Nordfjord eller Eidsfjorden.
Et annet navn som tydeligvis har vært mye brukt før i tiden, er Anger.
jeg har delvis forklart dette tidligere, til å bety en litt lang våg.
Det som gjør det vanskelig er at man tydeligvis ikke har vært konsekvent i bruken av det.
Navnet Hard-anger, dersom første del står for Hord, rimer det ikke med en lang våg.  Hardsjø var det gamle navnet på Korsfjorden, utenfor hovedsetet til Horder-riket.
Likeledes har navnene Leikanger i Sogn og Leikanger på nordsiden av Stadt, overhodet ikke noen Anger eller våg som man kan relatere navnet til.  
Der er dog en mengde steder som har Anger i navnet og som oppfyller denne antagelsen at anger betyr: En litt dyp eller lang våg
En annen naturform er begrepet Sjø.
Det kan synes som en rekke av disse kjente områdene i Middelhavet, misbruker betegnelsen hav, mens etter hvordan vi i Norge bruker ordet sjø, ville det vært riktigere å kalle de fleste «havene» i Middelhavet for sjø.
Svartehavet er ikke større enn Nordsjøen og de andre der nede, betydelig mindre.
En Sjø er et stort område, ferskvann eller saltvann, som er omgitt av land på nesten alle sider.
Noen store vann i Norge har opprinnelig hatt betegnelsen sjø, men på grunn av at nedkortinger har gjort navnet fremmed for nyere mennesker, har betegnelsen vann, blitt lagt til.
Som Mjåsjøen, nedkortet til Mjøsa eller Møsvatn i Telemark. Framvekst av bosetninger har tatt over navnet som har blitt erstattet med f.eks. Storavatnet.

Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?
I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.
Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?

I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innenfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.

Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?
I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.
Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 35.Isdal, Levra, Lillehammer, Tungodden, Stol, Kvam, Kvamsøy og Skiparvik
Etter et hektisk innløp på det nye året, med feiring, barnedåp, begravelse og to bilturer over Hardangervidden samt en influensa, er jeg blitt litt forsinket med et nytt innlegg. Disse lange kjøreturene over fjellet har gitt meg rikelig tid til å tenke gjennom påstanden i mitt forrige innlegg om hva Isdal står for.
En blåsebelg, slik mange har til å fyre opp i peisen med, høres kanskje litt banalt ut, men man må huske at en «blæsterbelg» var en absolutt nødvendighet når en smed skulle fremstille eller bearbeide metallet jern. 200-300 år før vår tidsregning begynte man med jernfremstilling fra myrmalm i Norge.
Når man lager et redskap/verktøy til å hjelpe seg med, får dette navn etter funksjonen eller/og utseende. Sistnevnte blir da som oftest etter hva det ligner.
Jeg har nevnt det tidligere, disse forfedrene våre må ha hatt en evne til å se naturen på, som er utenfor vår rekkevidde. Så kanskje det er mer begripelig nå, når man vet at dette verktøyet som de navngav etter hva det lignet i naturen, representerer begynnelsen på jernalderen i Norge.
I vår tid, når man laget et redskap til å bryte opp med og samtidig kunne trekke spiker med, laget man et brekkjern. Brekkjernet viste seg i utseende å være meget likt et kubein som man så daglig. Dermed et sammenligningsnavn.
Mye av navngivingen på steder følger samme prinsipp.
Når Levra får sitt navn, så er det fordi fjellgrunnen/berggrunnen rundt denne plassen assosierer med dyrelever som disse menneskene arbeider med daglig.
Avrundet og glatt.
Det gir da selvsagt ingen mening å drøfte ordet levra, slik språkforskerne ofte angriper emnet.
La oss se litt på annet verktøy/ redskap som har samme navn som steder.
En hammer/hamar kan defineres som et bratt berg uten vegetasjon, men mer   avrundet og butt i formen enn en klippe.
Verktøyet hammer finnes i utallige utgaver. Jeg har minst 10 forskjellige.
Steder som da har ordet hammer som del stavelse, har som regel noe av denne naturformen. Jeg kunne ikke se den på Lillehammer, men den kan være overgrodd av vegetasjon. Naturformen kommer først, så verktøyet.
Et nes på sjø eller vann, samme som nese. Det er mange varianter av dette:
Tange, som er flatere og tunge som er helt flat.

Navnet Tungodden i Solund har en meget butt front mot sjøen. Som vår egen tunge. Navnet Tungodden er også brukt på Island.
Jeg har tidligere skrevet om uttrykket stall som også er brukt på en rekke gårdsnavn, Stall og Stallane, beliggende på en hylle.
Sannsynligvis er begrepet stol relatert til stall som en mindre utgave. Stol finnes også som gårdsnavn.
Se rundt dere, verktøy, redskaper, møbler, meget ofte finner vil stavelser igjen i navnene som refererer til naturformer.
Der er et stedsnavn som er brukt mange steder: Kvam eller Kvamme, også
Kvamsøy, Kvamskogen.
Jeg ser for meg en høyrygget ørelappstol når jeg kjører forbi steder som heter noen av disse navnene.
En slik stol er meget bekvemmelig å sitte i.
Stavelsen kvam/kvem finnes i ordet. Den henviser til at disse stedene er sydvest vendte, beskyttet mot nordavinden ved en ofte skålformet bergvegg eller åsrygg bak seg, som ikke er så høy at den skaper fallvinder.
Med andre ord, en meget bra og bekvem plass å bo.
Man må huske at alle gårdsbruk her på Vestlandet dyrket korn den gang, graden av kald nordavind var avgjørende for størrelsen på avlingen.
Selv sønnavinden ble ofte ikke så sterk på slike plasser, fordi det kan danne seg en overtrykk sone, grunnet fjellveggen bak, som presser vinden opp over åsen.
Så i sannhet, bekvemmelig.
Kvam i Hardanger har dette platået, Kvamskogen oppkalt etter seg, med en bratt fjellside ned til dalen. Området er jo velkjent for sin fruktdyrking.
           
Sør i Gulen kommune ligger et nedlagt fergeleie som heter Skiparvik.
Sannsynligvis kalt etter det at det er en meget god havn før Fensfjorden.
Ordet «skipa» betyr på nynorsk, «å skape noe, å danne noe» 
Det er der for nærliggende å tenke at ordet skip har sin bakgrunn nettopp i dette uttrykket «skipa».