Blogg nr. 21.

Denne gang skal jeg ta for meg et navn og en saga som kanskje vil ha ekstra stor interesse hos de kvinnelige leserne. Jeg har inntrykk av at det er en stor del av mine lesere som tilhører dette kjønnet.
Historien og navnet kan høres som et eventyr, men så langt man kan regne de gamle sagaene som sannhet, må nok dette og kunne regnes som sannhet.
Først vil jeg ta for meg stedsnavnet og begrepet Hage.
  I Hagefjorden i Solund finnes en gård som heter Hagen og som ganske sikkert har gitt navn til fjorden. Naturbeliggenheten til gården regner jeg som klassisk på hva som betegner navnet hage.
Gården Hagen ligger på et nes som går ut i fjorden mot vest. Tre av sidene er begrenset av sjøen, mens den østre side har bratt fjell helt i sjøen på begge sider.
Hage blir da å definere som et avgrenset område der naturen selv sørger for at man f.eks. ikke behøver å gjerde inne husdyrene.
 Den Islandske sagaen om Fridtjof den Frøkne, som dikteren Jon Fosse nylig har oversatt, har også en annen oversetter. Presten Tormod Torfæus har skrevet bl.a. denne sagaen på Latin og som nå er oversatt til norsk. I denne utgaven av sagaen er i begynnelsen et avsnitt som denne bloggen vil omtale.
Sitat: Ved utløpet av Sognefjorden springer det fram en strand vendt mot vest, der det er en stor gård som er vier til avguden Balder, og av hans navn blir den  kalt Baldershagen. Der var det et svært trygt tilholdssted, storslagent gudshus inngjerdet av et gjerde av tre. Det var et stort antall av gudebilder der, men fremfor alt ble guden Balder dyrket. Det stedet ble regnet som det helligste av alle, og i den grad at hvis noen skadde enten et menneske eller noe levende vesen der, var man enig om at han hadde begått helligbrøde. Det var heller ikke tillatt for menn til å ha seksuell omgang med kvinner der, ei heller var det lov å berøre dem på noen som helst måte. Sitat slutt.
Tenk det! Før Harald Hårfagres tid fantes det et eget fristed for kvinner!
Med min kunnskap om naturen ved utløpet av Sognefjorden, er jeg overbevist om at denne plassen Baldershagen må være stedet Storaker på Risnehalvøyen i Hyllestad kommune.
Risnehalvøyen, i sannhet en hage verdig en gud! På sørsiden og nordsiden, en loddrett 600 meter høy fjellvegg, rett i sjøen, på østsiden en 800 meter høy fjellvegg over landtungen. Selv mot vest, loddrett fjell med bare to trange dalsutløp.
Turistmagneten Prekestolen blir småtteri i forhold.
Balder var Odins sønn, og stod for skjønnhet og vakker natur, parallellen er grekernes Pan.
 Balder bodde på Breidablikk, en bolig som passer fortreffelig på dette stedet. Fra Storaker og overfor liggende Storavatn er en fabelaktig utsikt der hele søndre Sunnfjord, Alden og Værlandet ligger rett utfor.  
Navn som Gygrekjeften, Trollebotn og et vann uten avløp, kan virkelig sette fantasien i sving. Et sted som virkelig er verd et besøk, og da spesielt opp fra Storaker.
Så hvorfor ikke det samme navnet i dag?
Jeg nevner i min forrige blogg at Olav den Hellige prøvde å utslett alle hedenske navn da han innførte kristendommen på Gulatinget.
Da han ankom Norge fra England, landet han på Selje og seilte sørover.
Etter han kom forbi Fjaler, brøt han av fra hovedleden og la seg til i Saudungsundet.
 Her spente han en trosse over sundet og fanget unge Håkon jarl.
Saudungsundet har av historikere, feilaktig blitt plassert som Sauesundet i Askvoll. Det er Storakersundet det henvises til og navnet har muligens med betydningen «sugende» å gjøre. Der er en meget sterk utgående strøm.
Det må være klart at denne kristne kongen også ville ha utslettet dette avgudshovet til Balder og forandret navnet til et nyere tids navn, Storaker.
 Stor åker er ikke et utpreget særtrekk ved stedet. Man var kanskje ikke da så nøye på at navnet skulle passe med naturen?
 Det er ikke uvanlig at slike sund forandrer navn etter store kultursteder som vokser opp der i ettertid. Storaker var en meget kjent plass før krigen med eget dampskips stoppested.
Min alltids supplerende Lill sier: der bodde en meget høyaktet og klok kone på Baldershagen, hun lærte opp disse unge jentene i bruk av legende urter. Hun hadde en stor urtehage og var viden kjent. Når krigere hadde blitt såret i kamp så kom de ofte til dette stedet for å bli leget.
Der ligger en gård i det andre dalføret også. Den kalles Porten.
Der skal være, etter det jeg er blitt fortalt, en lignende naturform som danner forbindelse mellom disse to gårdene, men det kan også være porten til Sogn eller andre veien til Firda.

Blogg nr. 20.
Henriksbø, Villsvik, Stevnebø, Lunden, Eivindvik, Vesøy, Vesetvik og Mikkelfjellet.

Jeg har tidligere skrevet en bok med tittelen: «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?»
I denne boken har jeg en rekke argumenter som leder frem til hva jeg mener er et bevis på hvor Gulatinget fant sted, nemlig Eivindvik.
Et av disse argumentene tar utgangspunkt i det at en rekke navn i Eivindvik området synes å være mye yngre enn det man finner andre steder i Gulen.
På Dalsøyra, som ligger ved samme Gulafjord og tilhører samme samfunn, finnes f.eks. Molde, Voll, Myre, Berge og Lund. Enstavelsesnavn relatert til naturen og som regnes som de eldste vi har i Norge. Kanskje så gamle som 2000 år?
I Eivindvik og omegn finner vi navn som er tidstypiske for år 1000 - 1100. Det kan synes som om noen bevisst har endret navnene.
Bygdehistoriker Kleiva sier at i Gulen er de fleste gårdsnavn kalt etter naturtilhøve på stedet og fjellene som ligger bak, eller er eid av gården, har navn etter dem.
Tre gårder som har tilhørt Prestegården har utenlandske mannsnavn som første stavelse.
I Midtundalen ligger Henriksbø med det som for 1000 år siden var et utenlandsk navn, Henrik. Fjellet bak heter Ormekletten, et helt annet navn. Åsen som går fra gården og opp mot fjellet, kan meget vel lignes med en orm.
På Hisarøyna ligger gården Villsvik som i gamle dokumenter om Prestegården blir kalt Wiljamsvik. Tydelig etter det utenlandske navnet William. Gården har vært gammelt Prestgårds eiendom.
På samme øy ligger også Stevnebø.  Det har vært mange spekulasjoner om dette navnet. Noen har hevdet at det var her man stevnet folk til Gulatinget.
Stefnebø er den gamle betegnelsen på denne gården.
I de islandske sagaene blir flere ganger navnet Stefan gjengitt som Stefne.  
Dette fremmede navnet Stefan tror jeg er den rette navneforklaring, fordi det passer så ypperlig inn i et tydelig mønster.
Noen med makt har tydeligvis sett det som meget viktig å fjerne de gamle navnene og erstatte dem med navn som var tidstypiske for den tiden.
Å innføre en ny religion i Norge, delvis med makt, må ha vært en krevende oppgave. Politisk riktig måte å gjøre det på, ville være å ta det mest sentrale og religiøse stedet i landet, nemlig Gulatinget, rive hovene og plassere kristne symboler som kors og kirke på det samme stedet. Dessuten fjerne alt som hadde med den gamle Åsatroen å gjøre, deriblant de gamle hedenske stedsnavnene på de gårdene som ble gitt prestene som deres levebrød. Begrepet «tiende» kom først seinere.
 Disse prestene må jo ha vært utenlandske, nødvendigvis. Gårdene er alle lunt beliggende, godt egnet for korndyrking.
Hva de opprinnelige navnene har vært er ikke så lett å finne ut av.
Navnet Eivindvik har hatt et utall forskjellige forklaringer. Fra gammelt av har vi her et sted som heter Lunden, ganske så nær plassen hvor kommunehuset i dag ligger.
Jeg må si at den forklaringen seersken Lill Nicolaysen har om navnet Eivindvik, synes meg meget rimelig, jeg har ikke hørt andre bruke den forklaringen heller.
Hun sier: «opprinnelig het stedet Lundvik, men ble forandret til Ei-vind-vik da det som fonetisk blir lunvik, lett kunne bli viken uten vind.»
Nesten alle stedsnavn med Lund har sin opprinnelse i offerlunder fra gammel av.
Storgården, etter Kleivas påstand, hvor denne offerlunden lå, har tilsynelatende ikke noe navn i det hele. Prestegarden er jo ikke et reelt navn.
Det er to satellittnavn på eiendommer som har tilhørt denne gården som kan tyde på at navnet har vært Ve eller Veum.  Et kjent navn på gamle hedenske offerplasser.
Vest for Hisarøy ligger en øy som alltid har tilhørt Prestegården, den heter Vesøy som kan utledes til: Gården Ve sin øy.
På sørsiden av Gulafjorden ligger et sted som i dag heter Hausevika, etter en kapellan som het Haug. Stedet het før i tiden Vesetvik noe som er et familienavn i Gulen i dag: Viken der gården Ve har seter.  Vannet overfor heter Prestevannet.
Høgefjellet ved Eivindvik kan neppe kalles et navn, da det heller ikke er det høyeste i dette fjellmassivet?
Bak kommunehuset, som må ha vært selve stedet der tinget ble holdt, ligger et
berg/fjell som blir kalt Mikkelfjellet. Navnet skal opprinnelig ha vært
Mikaelfjellet, det har fra gammel tid stått en vindfløy og en varde her. Fjellet har nok hatt stor betydning den gang det ble holdt ting her.
Disse navneendringene som uten tvil har funnet sted ser jeg på som et meget viktig bevis i påvising av hvor Gulatinget ble holdt.

  Blogg nr. 19.
Gulholmen, Guleslettene, Guleskjærene, Gulestø, Gulafjordene, Gulen, Guløy og Floli.

Da det nå er slutt på mine kunnskaper om flere skyss-steder videre nordover, la oss da se på navnene rundt om, her i Sogn.
På roturen fra Steinsundholmen til Lågøy rodde vi forbi Gullholmen.
Gamle folk i området, kalte den for Gulholmen.  Dette er nok den rette betegnelsen på denne lille holmen, som likevel har vært bebodd. Huset står der ennå. Sør for holmen ligger Liasundet, ganske så bred. Nord for den breier Lågøysundet seg videre nordover.
Holmen ligger som en slags struping i denne farleden, vindhastigheten øker betraktelig her på grunn av det. Så navnet Gulholmen, betyr sterk vind.
Der fins en rekke steder i området som har den samme navnestavelsen grunnet vindforholdene.
Da kampen om vindmøller på Bremangerlandet gikk, var Guleslettene der sterkt fokusert.
Det finnes en rekke skjær som heter Guleskjæret.  Navnet har de fordi skjærene har en slik beliggenhet i forhold til hvor folk som drev sjøen, bodde.
Fra stuevinduet, eller nær ved, kunne fiskeren se av bølgene på skjæret vindretning og styrken på vinden. En meget nyttig viten før de skulle ut med båten.
I Frøysjøen nord for Florø, ligger Gulestø , sterkt utsatt for nordavinden.
Her ligger også et fjordkompleks som heter Gulafjordene.
Min egen hjemkommune heter også Gulen etter Gulafjorden, også her refererer navnet til alle de stedene der farlig fallvind kommer ned fra fjellene. Jeg har selv ligget med seil oppe, rett øst for Timmerøy, og fått toppen av masten brukket av. Disse fallvindene oppstår meget plutselig, og er livsfarlig, spesielt for båter med seil.
Det har vært flere ulykker med seilfartøy her i Gulafjordene, der flere mennesker har omkommet.
Det mest treffende eksempel på at Gule betyr sterk vind, finner vi på øyen Skorpa i Hyllestad kommune. Midt på østsiden av øyen, i Storakersundet, befant jeg meg engang med Penelope, uten seil oppe. Ut av ingenting kom der ned så sterk vind at sjøen begynte å koke og båten la seg sterkt over, en liten robåt ville sannsynligvis kantret..
Det vesle ensomme stedet som ligger her, har navnet Gulen. 

 I Gulafjorden ligger halvøyen Guløy, som så tydelig er oppkalt etter fjorden som den ligger midt i.
Den Guløy,  som Kong Håkon Håkonsson bygget kirke på og flyttet Gulatinget til, har etter min forklaring betydningen :
Den vindblåste øyen og er feilaktig blitt antatt å være på gården Floli.
På nordsiden av fjellmassivet Brosviksåta ligger Rutletangane. Her er en øy som kalles Kyrkjeøy. Øyen ligger åpen ut i Sognefjorden og kan meget vel ha hatt navnet Guløy før kirken ble bygget. Den er meget eksponert for både nordavind og østavind. Ruinen etter kirken, som delvis var bygget i stein, sto der så seint som i året 1900, da den ble oppmålt av skolemester Bendixsen, beskrevet i Gulen Bygdebok.
Den hadde tydeligvis brent ned og den meget pent håndhuggede steinen kirken var delvis bygget av, finnes fortsatt i noen bygninger på øyen.
Stedet Floli, som i dag er blitt 1000 års-plassen for Sogn og Fjordane, kan kanskje ha navn etter lien den ligger under og at der en gang har vært et gjennomløp under springflo, mellom her og Guløy. Terrenget kan gi grunn til å tro det. Den første stavelsen «flo» kan henvise til dette. 1000 år er kort tid når det gjelder naturnavn. Passasjen kan ha mudret seg opp gjennom all denne tiden.

 Jeg må korrigere en tidligere blogg jeg har skrevet, der har jeg gjort meg skyldig i en feil. Bloggen la jeg ut 30 juli i år.
Det er EN nautisk mil som er et bueminutt av jordomkretsen.
Jeg skrev mot bedre vitende at en «viku sjofar» var et bueminutt, det er selvsagt 6 bueminutt.
Regnestykket er slik:       Jordomkretsen er ca. 40.000 km.
Dividerer man dette med en nautisk mil, 1,852, får man omkretsen i n.m.
Dividerer man dette igjen med 360 grader (omkretsen) får man 60 n.m. pr.grad.
Dividert med 60, blir et minutt en nautisk mil.
Man brukte selvsagt ikke meteren som måleenhet for 800 år siden.
Skritt var enheten, et skritt (dobbelskritt) var 1,6 meter.

Blogg nr. 18.

Vikingvåg, Mjømna, Glavær, Steinsundholmen, Lågøy, Buskøy og Kolgrov.
Når vi passerer Vardetangen som er Norges vestligste punkt på fastlandet,
krysser vi det som er blitt Bergens stor-havn, Fensfjorden.
Den neste skyss-stasjonen er Vikingvåg på Byrknes.
Navnet bekrefter at viking ikke var en hederstittel, men betød en slags sjørøver.
Havnen er ypperlig til å ligge i bakhold for å ta sjøfarende, enten de kommer fra nord eller sør.
Det var det flere trefninger mellom birkebeinerne og baglerne på 1100/1200 tallet i Vikingvåg.
Havnen er mye brukt av seilere som kommer over Nordsjøen fra Shetland.
Der er noen få hus uten veiforbindelse; en relativ anonym plass i dag.
Videre nordover Mjømnesundet kommer vi forbi øyen Mjømna.
Navnet betyr lårbeinet og henviser kanskje til formen på øyen.
Den neste stoppen er Glavær.
Her sto der før i tiden en skjenkestue, som nå er kommet på museum i indre Sogn. Dette var en meget brukt havn før i tiden, den siste før kryssing av Sognesjøen.
Ordet «gla» blir vanligvis forklart med at solen «glaer» når den går ned.
Hverken, ned eller opp, er det ikke så enkelt å forklare med hvor man ser
 «været» fra.
Kjører man motorveien fra Bergen mot Åsane, vil man se at den siste tunnelen før Åsane senter heter Glaskar-tunnelen.
Ser man opp, rett før tunnelen vil man se Glaskaret mot nordøst. Det navnet forteller at navnet må bety at her går solen opp.
I Anders Hovdens dikt; Fagert er landet, er det en strofe slik:
«Soli ho sprett og ho glaer». Med andre ord, solen går opp og den går ned.
Å krysse Sognesjøen i robåt, har nok vært en av de farefulle etappene.
 Den neste plassen ligger i indre Steinsund i Solund, og heter Steinsundholmen 
Dette var et kjent kremmerleie før i tiden. Bebyggelsen på holmen vitner også om det.
Videre nordover er det etterhvert ikke så enkelt å tyde utfra de gamle reglene.
Det er sannsynlig at Lågøy må ha vært et skyss-sted. Distansen er litt kort, bare 5 n.m., men ruten videre går over Lågøyfjorden og vil bli alt for lang, direkte.
Lågøy var et gammelt kirkested i katolsk tid, øyen var den mest sentrale havn i Solund, både for ytre og indre led og har nok hatt stor betydning.
Da jeg i 2001 seilte aleine rundt Island, kom jeg seint en kveld på nordvest siden gjennom et sund med en høy klippeøy kalt Hågøy på den ene siden og en flat bebodd øy som het Lågøy på den andre siden. De samme navnene vekte hjemlengselen.
Den gamle reglen sier nå Drevøy, etter Lågøyfjorden. Dette kan vanskelig være rett. Øyen Drevøy vestfor Færøy, har trolig aldri vært bebodd, dessuten gir dette en kurs som leder ut mot ytre led, som ville vært for værhardt og tøft for en robåt.
Lågøyfjorden blir av sulingene regnet for å være den hardeste fjorden å krysse på deres vei fra Bergen.
Den sannsynligste plassering av den siste skyss-stasjon i Solund har nok vært Buskøy.
Her er en meget god havn og bebyggelsen følger den samme stilen som man finner på mange slike kremmerleier.
Navnet Buskøy skal komme etter en handelsmann som het Busk. Det gamle navnet skal ha vært Refsøy.  Et navn som forteller at her har det vært en avstraffelsesplass. I gamle dokumenter fortelles det at man hang forbrytere her.
Likene skulle henge i galgene til skrekk og advarsel.
Nå er det slutt på mine kunnskaper om rekkefølgen videre nordover på disse
skyss-stedene.
Sannsynligvis var Korssundet i Fjaler og Sauesundet på Atløy de neste stedene.

En av mine lesere fra Solund, spør om betydningen av navnet Kolgrov på Ytre Sula.
O. Rygh forklarer det med at der skal ha foregått kullbrenning.
Der er ingen skog på Kolgrov og har sannsynligvis ikke vært det heller siden bronsealderen.
 Familienavnet på stedet skrives Kalgraf, som er den danske skriveformen av samme navnet. Det er mange slike familienavn i Norge som har beholdt den gamle danske skriveformen.
Der finnes et sted i Hyllestad som og så heter Kolgrov. Likeledes har man Kolbotn østpå, og Kolås på Lindås.
Kol står for vind eller vinddrag. Så en dalsenkning med sterk vind skulle være en rimelig forklaring.