Blogg nr. 113    Reisen Bergen --- Losna, nr.2

 

Fartsmilen på Helleneset

Denne distansen er den gamle norske milen som Norge var alene om å ha som måleenhet helt opp til 1900 tallet. Da ble den nedkortet til 10.000 meter. Grunnet innføring av desimalsystemet.
Denne distansen var, fra eldgammel tid, så langt en båt/skip rodde på 2 timer. Den ble kalt for «en viku sjøs», helt til, antagelig danskene, forandret navnet til en mil.
 Hver andre time, skiftet man mannskap til å ro. På lange ferder rodde man i 12 timer, dette ble kalt en «dags roing», 36 nautiske mil.
Seilte man på havet i god medvind, brukte man benevnelsen «et døgers reise» som var 144 n.m. En snitt fart på 6 n.m.
 Ofte misforstått av utlendinger, som ikke hadde begrepet døgn.
Det ble derfor ofte gjengitt, feilaktig, som at nordmennene brukte så og så mange dager til å seile til Island. Det hadde jo ikke noe med tid å gjøre, det markerte en distanse.
Dette eldgamle distansemålet, «en viku sjøs» ble brukt også på 1300 tallet.
Da opprettet myndighetene et system langs kysten av Norge, helt fra
Gøtaelv i Sverige, til langt inn i Hvitesjøen i Russland. (Murmansk betyr Nordmann)
Hver 6 n.m. skulle der være en skysstasjon til å frakte øvrighetspersoner, prester og futer, som skulle sanke inn skatter og sjeler. Skyssingen ble pålagt bøndene, mot lettelser i skattene.
Disse gamle skyss-plassene lar seg påvise i hele Hordaland og også delvis i Sogn. Denne ferden vår går den samme veien som øvrigheten ble fraktet den gang.
Begrepet «Rang og rangorden» kan meget vel stamme fra dette systemet. Øvrigheten rodde ikke, de ble plassert i akterenden på robåten. Som nettopp heter rang, og er ypperlig egnet til å sitte i for en som slapp å slite. Det kan meget vel ha utviklet seg til å bli at «rangspersonen» satt der.
 Noen steder forteller navnene om at de var slike skyss-steder.
Så da vi nå stevner mot den gamle fabrikk og kai i Salhus, forteller navnet at det opprinnelig har vært Sælhus, som betydde vertshus.
Etter hvert vokste det opp overnattingsplasser på noen av disse stedene, som også fikk rett til å drive handel og å selge brennevin.
Flere steder langs kysten vår, ble slike steder sentrale plasser som vokste og ble ofte det største samlingsstedet for befolkningen. Kremmerleie ble de kalt.
Det er stor mulighet til at Bodø by har sin opprinnelighet fra et slikt sted, som opprinnelig het Bratten- Løp.
Distansen fra Skolten til Salhus, måler godt 7 n.m.
 Systemet var selvfølgelig alltid avhengig av en god havn. Slik at man måtte tilpasse ro-skiftene etter dette. Det å krysse en fjord under ugunstig vind, kan ha gjort at noen av skyss-stedene har kortere distanse.
Skal man måle på et sjøkart, i mangel av passer, så er kortenden på en vanlig fyrstikkeske, nøyaktig 1 n.m. Kjekt å vite.
Ordet «Viku sjøs» er det mange som har forsøkt å gi en forklaring på.
Her er min definisjon, som jeg tror jeg er alene om:
Det er snakk om en gjennomsnitts fart over meget lang tid. En rotur som varer mer enn en uke, som f.eks. Bergen-Trondheim.
Sjøs, menes å være på sjøen. Over så lang tid vil med/mot strøm og endring av vindretning i stor grad elimineres. Slik kunne en konge som sendte en hæravdeling av sted, vite ganske sikkert når den ville være fremme.
Alt betinget av disse 2 timers øktene i 12 timer pr. dag.
På andre siden av Byfjorden, babord side, utgjør Askøy mesteparten av fjord strekningen.
Navnet Askøy, antar man kommer fra kongsgården på Ask. Det er sannsynlig at denne gården ble kongens eie ved slaget i Hafrsfjord i 872.
Harald Hårfagre og hans etterkommere hadde en mengde slike gårder langs kysten, de ble kalt Veitsle-gårder og ble drevet av betrodde kongsmenn.
I Eirik Blodøks regjeringstid, (934-936) nevnes denne gården i sagaen om Egil Skallagrimsson. Da blir øyen kalt Fenring.  Ingen har en god rasjonell forklaring på dette navnet.
Et annet stedsnavn i nærheten, som også ikke har, hittil, fått noen god forklaring, er Hopsvannet. Betegnelsen Hop, som det finnes en mengde av langs kysten vår, betyr, etter min mening, « Et ferskvann som ligger meget nært salt sjø. Noen ganger kan man ro inn når det er flo, andre ganger er det bare en foss imellom.»
Kanskje betegnelsen hadde stor betydning for vikingskipene, lettvint å skaffe drikkevann til alle de menn som var om bord?
Ferskvann dreper også «sjømakk» som ganske sikkert må ha vært et problem, den gang som nå, for trebåter. Et par ukers opphold i ferskvann kan være nok.
Som en kuriositet kan jeg opplyse at ca. 300 meter under oss, på bunnen av Byfjorden, ligger en ubåt som het Nautilus.
Den var bygget av den Amerikanske marine i 1917, og ble senket i 1931 av Sir Hubert Wilkens, etter et mislykket forsøk på å seile under polarisen. Ubåten har blitt påvist av en såkalt ROV, et undervanns kamera.
Festningen på Helleneset var visstnok den eneste festning i Bergen som løsnet skudd mot tyskerne og skadet krigsskipet Königsberg, som seinere ble senket inne på Vågen av engelske fly.

                                                   Salhus

Etter Helleneset og Eidsvågsneset, er det dårlig med havneplass før man kommer til Salhus. Så man måtte strekke ro-distansen en ekstra nautisk mil.
Vanligvis går fjordabåtene midtfjords, naturen kommer da litt på avstand og dette strekket kan bli litt kjedelig.
Salhus var engang et sted med stor tekstilproduksjon som sysselsatte en mengde folk i det som da het Salhus fabrikker. Grunnlagt på kraftproduksjon fra et oppdemmet vann på toppen av fjellet over.
Tvers over fjorden ligger Frekhaug på øyen Holsnøy, som på 60 tallet hadde bilfergeforbindelse fra Salhus.
Navnet Holsnøy, kan kanskje være en endring av Halsnøy som der finnes en rekke øyer som heter. Det kan være et sammenligningsbilde med begrepet hals på en kropp. Fordi øyen ligger så nær andre.
På denne øyen er der et spesielt stedsnavn. Jeg hadde en gang en venn som jeg ertet med: «Du kan ikke være fra et sted som heter 10.»
Stedet heter Io, (io) og er kanskje et av Norges lokalnavn som er mest kjent i utlandet.
 Io, het en av de greske Musene der bl.a. musen Europa også var med.
Io er også navnet på en måne som går rundt Jupiter.
Fra Salhus går ferden videre over ytre del av Osterfjorden, særlig siden båten Granvin var planlagt å gå til dagens Knarvik.
På 60 tallet kan man nesten si at Knarvik «ikke eksisterte.».
Opprinnelig gikk bilfergen over fjorden fra Steinestø til Isdalstø. Fergekaien på Knarvik ble kanskje bygget på slutten av 50 tallet, der fantes ingen hus på dette store området som var bare noen bergrabber og kortvokste furutrær. Fortsatt er det Isdalstø som er postadressen til hele området.
Knarvik, «der knarrene ble bygget», en trang vik med en strand beliggende mot sydvest. Meget velegnet for et slikt byggeprosjekt. Der er en mengde slike steder her i Nordhordland, kalt med nesten det samme navnet.

Osterfjorden har navn etter Osterøy som igjen har navn etter det at den er den eneste større øy som ligger øst for fastlandskysten. En ganske så god grunn til å få dette navnet. 
I våre dager har jo Nordhordlandsbroen erstattet bilfergen, som når det var på det travleste var Norges mest trafikkerte fergestrekning.
Broen går til Flatøy som også, pussig nok, heter Håøy i nordenden.
Turen på 60 tallet ville nok ha gått forbi Litlebergen før den passerer Tjuvholmen i Radfjorden.
Tjuvholmen fordi her henrettet man forbrytere i gamle dager. Slike små holmer var ofte brukt til den slags i nærheten av sentrale steder.
Vår tur går fra Knarvik gamle fergekai, gjennom Hagelsundet og forbi den enda eldre fergekaien Isdalstø. Dalen Isdal sin stø (båtplass).
Jeg har en ganske så omfattende forklaring på Isdal som er nærmere forklart i min blogg nr. 34.
Kortversjonen er at «is» kommer av det gamle ordet Isenkram og betyr jern. Formen på dalen, lik mange andre daler og fjorder med samme navn, kan lignes med en blæsterbelg (Blåsebelg)som var tvingende nødvendig når man begynte å utvinne jern 500 år f.Kr.

__________________________________________

 

Første del av reisen Bergen- Losna.

Her ligger den imaginære «Granvin» som skal være skyssbåt. Den hørte til blant båtene som trafikkerte Hardanger og områdene sør for Bergen.

Blogg nr. 112. Bergen----Losna.

Første del av reisen Bergen-Losna.

Jeg ble oppringt nylig av en mann som ville gjenskape den gamle «Dampen»; som så mange mennesker i fjordene nord for Bergen husker fra sin barndoms oppvekst.
 Ferden skulle gå fra Bergen havn med den saktegående fjordabåten Granvin, i beste 1960 årenes stil. Turen skulle gå innom en rekke steder før ankomststedet Losna. Alt rettet mot Losnaspelet dagen etter.
Opplegget hørtes trivelig ut, og da jeg ble spurt om å kunne fortelle til alle om bord om naturen på denne flotte reisen, i alle timene det ville ta, aksepterte jeg med glede.
Dessverre ble turen avlyst, det var for få som meldte seg på.
I flere uker hadde jeg forberedt meg på dette oppdraget, og laget en slags disposisjon over det jeg skulle fortelle.
Tankene mine nå, er at jeg kan fortelle om turen likevel, imaginært.
På tross av min oppvekst i Bergen, har jeg pløyd denne strekningen med min skøyte Hermann/Penelope , gjennom Straumane hundrevis av ganger gjennom de siste 50 år. Over alle disse årene har det utviklet seg en stor interesse for å finne forklaringer på alle stedsnavnene som kommer forbi på reisen.
Det er lenge siden jeg oppdaget at det som finnes av slike navneløsninger er for dårlige.
I tillegg til at jeg har bodd i Sogn så lenge og gjort denne reisen så mange ganger, har jeg i min ungdom, som tenåring vært med på varetransport til havnen i Bergen.
Det kan være vanskelig for dagens folk, å forstå hvordan livet rundt Vågen i Bergen var for 50/60 år siden.
Det vrimlet av mennesker og biler som skulle levere varer til alle de forskjellige «fjordabåtene.»
 På vestsiden av Vågen, med lengst inne, Nordhordlands båtene,  «Lygra og Seimstrand» og mange fler, holdt til ved Strandkaien der ekspressbåtene er i dag.
«Dampen Granvin» hørte til Sunnhordalandsbåtene og holdt til lenger ute, jeg mener å huske at også «Beffen». gikk fra der hvor HSH båtene lå.
Lenger ute, på Munkekaien, nedfor Nykirken, holdt Fylkesbåtene til.
De forskjellige båtene hadde hver sine områder i Sogn, Sunnfjord og Nordfjord.
På Østsiden, innerst, lå båtene som gikk til Osterfjorden, «Hosanger I og Bruvik».
De som trafikkerte Øygarden og Askøy, holdt til på Nøstet, bl.a.» Fenring, Alfen og Hordabø.»
Jeg må si at da det er så lenge siden, jeg kjente ikke stedene de forskjellige båtene gikk til, den gang, så jeg er litt usikker på det.
Det var nemlig slik den gang og delvis i dag også, bergenserne kjenner godt til de forskjellige navnene på ankomststedene, men hvor de ligger i de forskjellige fjordene, er heller vagt. Alt som lå nord for fergen Steinestø/Isdalstø, var enten Strilelandet eller de like diffuse Sogn og Sunnfjord.
Det eneste byboerne kunne, var deres eget «land», der enten mor eller far eller en av besteforeldrene var fra. Familienavnene til en stor del av dagens bergensere, forteller mye om det.
Men, nå skulle vi befinne oss, imaginært, om bord på en av sognebåtene når den går ut fra Munkekaien på 1960 tallet.
Der er mye å se før man har kommet seg ut fra Vågen.
Jeg har merket meg, ungdom av i dag, ofte ikke vet hvorfor Fløibanen til Fløyen, bærer det navnet den har.
Før i tiden, da alle båter hadde seil, var det meget påkrevet å vite den «sanne» vindretningen, før man satte seil og dro ut. Alle større havner hadde en vindfløy, eller vindpil, plassert høyt oppe, for akkurat dette formålet. Så derav navnet, Fløyen.
Jeg vet ikke om den står der ennå, det har grodd opp så høye trær som tar vekk sikten, litt nord for der hvor restauranten ligger i dag.
Vågen i 2022 er ganske så uforandret fra slik den så ut på den tiden.
Bergens «Skyline», bak fisketorget, ser nøyaktig slik ut som i 1960, selv om der har vært noen heftige debatter om man skulle rive mange av bygningene.
Fisketorget i Bergen som engang var berømt, er det bare en karikatur tilbake av.
Da Bryggen brant på 50 tallet, sto brannruinene lenge, til stor forargelse for de fleste av byens borgere. Den som nå er blitt en av de største turistattraksjonene.
Der er ikke så mange eldgamle naturnavn igjen langs vågen, de fleste har blitt,

så kalte kultur navn. Navn som forteller om menneskelig aktivitet.
Det gamle navnet Holmen, hvor Bergenhus Festning ligger, hadde engang sin store berettigelse som holme, da området innenfor, som het Veisan, kan være den den aller første havnen i Vågen

 

Dette fortalte min gode venn «Knuten (Krzywinski) fra skøyten Peer Gynt» meg engang.
Jeg kunne bekrefte det ved å forklare hvorfor det heter Brugaten, den gaten som går helt opp til Maria kirken.
Bru betyr nemlig «innsnevring av vannvei» og forteller tydelig at der engang har vært et løp inn der. Ingen bro, fordi da kunne ikke båter med mast komme inn. Navnet Veisan kan tyde på at der engang var adkomst til Holmen, rundt denne havnen.
På utsiden av denne festningen, finnes der et nyere navn, som mange har strevet med å forklare. « Bontelabo».
Det er ganske så enkelt: «(Tørrfisk)bunt lager-boden.»
Hanseatene hadde selvfølgelig et felles lager til de store mengder tørrfisk de kjøpte og eksporterte. Grunnet lukten, var det plassert vekk fra der folk bodde, men nært sjøen. På utsiden av Holmen passet jo bra.
Den største forandringen av Vågen i dag, er disse enorme skipene som ofte har sin plass fra Dreggen og utover til Skoltegrunnskaien, der Amerika båtene hadde sin plass.
Siden vi nå er om bord på et skip i fart, blir dette på styrbord side og den gamle Tollboden blir liggende på babord side.
Babord (siden som var bak deg når du, vikingen, sto og styrte med begge hendene på styreåren .)
Vi passerer Nordnes, det gamle henrettelsesstedet, der heksebrenningen står bevitnet av en stor monolitt. «Her ble 350 uskyldige mennesker brent i hjel.» Står det innskrevet.
Det berømte Akvariet finnes også her. Likeledes skal der finnes et meget gammelt merke innhugget i fjellet ved sjøen, som markerer sjøvannstanden. Laget for mye mer enn 100 år siden. Den synes uforandret.
Så ligger Byfjorden foran oss. Den kunne være ganske stri når nordavinden viste seg fra sin verste side.
Allerede nå, kunne enkelte «sarte» mager få prøve seg.
Det blir styrbord side som nå har den beste utsikten, der kjente navn dukker opp. Skuteviken først. Den må ha vært en heller dårlig havn i samme vinden. Deretter troner Rothaugen skole, nesten som en middelalderborg oppe på denne fjellknausen. Størrelsen er en stor kontrast til de små hvite koselige trehusene nedenfor.
Så kommer Sandviken, med det store Sandvikflaket utenfor. Ankerplass for store skip som ventet på å losse eller laste.
Her holdt sjøfly basen til også.
De samme små og trivelige trehusene her også, som ender opp i museet
«Gamle Bergen», der bl.a. en gammel gate fra Bergen er gjenoppstått.
Siloen ved Heggernes gamle valsemølle er det neste som kommer.
Deretter dukker det opp noe som kanskje ikke så mange av i dag kjenner til. Den gamle Bergenske Fartsmilen.
Her brukte båtene som var nybygget i Solheimsviken eller på Laksevåg å teste hvor stor fart de gjorde.
Der var/er et system av stolper med et trekantet emblem, rødt og hvitt, som var plassert slik at når de var «over ett» sett fra båten på vei nordover, tok man tiden til neste «over-ett» passering.
Tiden i sekunder dividert på 60, ville da gi farten i knop.
Der er nøyaktig en nautisk mil (n.m.) mellom begge markeringene.
Jeg har prøvd å se etter disse markeringene i dag fra ekspressen, men den går så fort at det nesten er uråd. Jeg fant, meget usikkert, knapt 90
 sekunder, som skulle gi over 30 knops fart.
Der ligger 2 små idylliske hus, tett ved sjøen, et stykke nord for siloen på Heggerneset, der brukte den første markeringen å være. Den neste var omtrent der badeplassen på Helleneset er i dag. De er der nok nå også, men store trær og stor fart gjør det vanskelig.
7 knop, som er 7 n.m. pr time, er nok den farten Granvin ville blitt målt til. En Nautisk mil er 1852 meter. Dette er et bueminutt av jordomkretsen. Som er 360 grader, oppdelt i minutter og sekunder.
6 slike blir 11.112 meter. Dette er den gamle norske milen som var i bruk helt til 1900 tallet.

Håkonshallen. Bygget av Kong Håkon Håkonsson, midt på 1200 tallet.
-----------------------------------------------------------------

 

Dette blir det siste innlegget om Lills syner på en stund.
Jeg håper det hjelper litt på å få folk til å forstå at der finnes mye mer i livet enn det Kirken og såkalte realister har forfektet i mer enn tusen år.
Da Corona tiden nå synes over, kan det bli mulighet for å reise rundt og søke nye stedsnavn løsninger, som jeg vil komme tilbake til når høsten kommer.

Blogg nr. 111

Et av besøkene i nyere tid, hvor Lill har bedt om at ingen fra hedensk tid må komme, forteller om denne kirken som har stått der.
Hun beretter:
«Abbed Peter dukker opp som en slags omviser. Han gjør igjen et nummer av denne kirkeklokken, hører en spinkel pling—pling lyd. Den er meget blank, som en sølvklokke. Han har hengt den opp på taket over inngangen, omtrent som en gammeldags stabbursklokke.
Vi måler opp kirken og muren rundt den, steinen i muren er en helt annen sort enn den som er i kirkeveggene. Grå. Ikke tilhugget. Bare 50/60 cm. høy.
 På taket er det tekket med trefjøler, slik som man kan se på gamle stavkirker.
Jeg går inn i kirken gjennom en liten lav dør på vestsiden, kanskje bare 1,55 cm. høy. Der er jordgulv. Nord og sørveggen er liggende brede trebord, uten noe vindu eller lysåpning.
 I østveggen er et vindu helt opp mot mønet. Øst og vestveggen er av hvit/rosa lyse steiner som er omhyggelig tilpasset hverandre. Under vinduet står et bord med stearin/talg lys, noe som også henger på langveggene.
I et hjørne brenner det røkelse. Alle menneskene står.
Utenfor står det mange mennesker som ikke kommer inn. Det er ikke plass til dem.
 Abbed Peter sier kirken brant ned i begynnelsen av 1300 tallet, den ble rammet av lynnedslag. Han tok med seg klokken, da alle munkene dro tilbake til Iona i Skottland.»
Hennes beskrivelse av kirken er meget lik den som Rosa hadde kommet med tidligere.
 Det kan være at disse jern tingene som jeg viste Rosa fra stedet Skottland, har vært ting som har blitt tatt fra brannruinen av munkene etterpå.
Vel hjemme begynner Lill å tegne ned personene hun har «møtt» og hvordan kirken og klosteret så ut, både innvendig og utvendig.
Lill forteller:
Da jeg begynte å tegne på vinduet i østveggen av kirken, dukket det opp en «energi» som korrigerte meg.
Jeg ble fortalt at vinduet hadde hatt en spiss opp mot mønet og ikke var rektangulært som jeg hadde tegnet.
Jeg spurte, Hvem er du?
«Jeg er Jarlen som fikk i oppdrag å bygge kirken.»
Hvorfor?
«For å få slutt på all djevledyrkingen som fant sted der ute.»
Hvem bygget kirken?
«For mine egne midler fikk jeg tilsendt 6 munker fra Skottland, mot at de fikk bygge et kloster på stedet. Da kirken brant, dro de tilbake, men vi hadde oppnådd å fordrive djevledyrkelsen.
Ingen tente på kirken, det var et forferdelig uvær og lynet slo nede—og kirken brant ned.»
Hva er ditt navn?
«……….son» ( ganske kort navn, men får ikke tak i første delen.)
Hvor kom steinen til kirken fra?
«Steinen ble hentet fra …………? Fordi den var lysere enn annen stein.
Det gjaldt å få mest mulig lys til å fordrive djevelskapen.
Steinen kostet meget, men var verdt det. Kostnaden var årsak til at kun endeveggene ble bygget i stein. Tre er rimeligere og derfor brukt i langveggene.
Det var kun et vindu, som ble satt inn i østre veggen og fremsto som en altertavle. Lyset flommet inn i morgentid og lyste opp hele kirken.»
Ble det skrevet------en skriftlig kilde, om kirken på Guløy/Kyrkjeøy?
«Ja jeg fikk en skriftlig instruks, hvor og hvorfor kirken skulle bygges. Mulig dette finnes i en skriftrull i Nidaros?»
Hvorfor Nidaros, du var vel en del av kongemakten?
«Det var en hellig handling som kongen dokumenterte for kirkemakten.» 
Abbed Peter sier:
«Det ble ført regnskapsbok, den og klokken tok jeg med tilbake til Iona.
En av munkene skrev en salmebok.»
Har du noen forbindelse til øyen Losna?
Jarlen svarer: «,Jeg er fetter til ………..? Losna.»
Etter dette blir Gulatinget flyttet til Bergen.
Lill har laget tegning av Jarlen:
Hun tegner og beskriver han slik: «Middels høy, slank, grått bakover strøket hår i en hestehale. Sorte lærsko med blank spenne.
En slags kjortel som gikk ned på låret og med lange ermer. Sort belte om livet med en slags hvit kappe over skuldrene, buksene gikk til knærne, som en slags nikkers, med ullstrømper nedenfor».
For mange år siden, 1980 tallet?, fikk jeg besøk av Lars Petter Kjellby. Han visste jeg var meget interessert i Gulatinget, derfor fortalte han meg om et drømmesyn han engang hadde hatt.
Han hadde sett at et Gulatingsstevne var blitt holdt på Kyrkjeøy.
Dette utløste en kraftig diskusjon mellom oss, da jeg var overbevist om at Gulatinget var opprinnelig holdt i Eivindvik.
I ettertid må jeg gi han rett i hans påstand, da det tydeligvis er Kyrkjeøy som er den rette «Guløy» som Gulatinget ble flyttet til engang på 1200 tallet.

Historiske fakta.
I bygdeboken for Gulen, fortelles det om Kyrkjeøy.
På Universitets biblioteket i Bergen finnes der et håndskrevet dokument av en mann som heter Bendixen. Dokumentet er en del av et manuskript som kalles:
«Kirkerne i nordre Bergenhus amt.»
Som nevnt tidligere, foretok denne mannen en oppmåling av en kirkeruin på Kyrkjeøy. Alt i denne målingen stemmer med det Lill sier. Det spesielle og nye, er at dette skjedd så seint som rett før 1902.
Da sto begge steingavlene av kirken, og muren rundt hele kirketomten var fortsatt eksisterende.
I dag er alt fjernet. Eieren av øyen, solgte hovedbruket i 1918, og beholdt bare en mindre tomt til seg selv. Dette er det bruket hvor Lill så denne engelske
flygeren bli skutt på låven.
Det er meget stor sannsynlighet for at denne eieren fjernet all steinen som var brukt til kirken og muren. Låven på denne eiendommen er bygget av meget pent hugget stein, som må vanligvis koste mye penger.
Når Lill sine «venner» sier at steinen hadde en mye lysere farge og var ført der til, kan den muligens ha kommet fra andre siden av fjorden, ved Risnes. Her er det et stort steinbrudd for nesten hvit stein? 
Et gammelt sagn/fortelling sier at låven på øyen er bygget av stein fra kirken.
Området Kyrkjeøy------Rutle har vært mye brukt i seinere tid i offentlige saker.
Kirken ble vanligvis i offentlige papirer kalt Rutzla kirke.

 Blogg nr.110  

Historien om Kyrkjeøy.
Jeg nevnte i begynnelsen at jeg hadde funnet noen jern ting på Kyrkjeøy som jeg viste Rosa på Vatne.
Kyrkjeøy er en øy som er en del av Rutletangane i Gulen. De strekker seg ut nordover i Sognefjorden ved Rutledal.
Grunnet navnet er det naturlig å tro der engang har vært en kirke der.
Mange har ment at det bare er en sammenblanding med den private kirken på Losna, men begge kirkene er nevnt i B.K. på 1300 tallet. Dessuten ble der foretatt en oppmåling av kirkeruinen av en Bendixen, rett før 1902.
For mange år siden bodde der en mann i Eivindvik som het Ingolf Kyrkjeøy og var oppvokst på denne øyen. Han forklarte meg nøye hvor kirken hadde ligget.
 Seinere, etter han var død, ble jeg kontaktet av en kvinne som arbeidet med sin hovedfagsoppgave om forsvunnet kirkegods. Jeg tok henne med ut til denne øyen og viste henne dette området som ble kalt Skottland. Det var tydelig at noe hadde blitt bygget på dette stedet. Hun brukte da disse opplysningene i sin oppgave.
En tid etter ble jeg oppringt av bonden som eide Kyrkjeøy, Konrad Brosvik.
Han sa at det var utelukket at kirken hadde ligget på stedet Skottland. Den hadde ligget rett bak hovedhuset hans, var hans konklusjon.
Han hadde vært med som barn, og laget en potetåker, de hadde da funnet en mengde aske som tydelig viste at det var en branntomt.
 Oppmåling av kirkeruinen fra rett før 1902, sier kirkeruinen ligger på en liten flate øst for husene på øyen. Flaten heller mot nord og øst.
Problemet er at denne beskrivelsen passer på begge stedene, men etter nøyere vurdering passer den best der Brosvik beskriver.
Disse jern tingene som jeg viste Rosa, ble funnet på stedet Skottland med en
metalldetektor.
Som dere kanskje forstår var jeg etterhvert meget i tvil om kirkens opprinnelige plassering.
Etter å ha kjent Lill en god stund, inviterte jeg henne på en tur til Kyrkjeøy.
Jeg hadde ikke fortalt henne noe om øyen og det som jeg antok hadde vært der, langt tilbake i tid.
Øyen er forbundet med fastlandet med en liten bro og igjenfylling av et par sund. Det er bare en sti ut der og det tar en halvtime å gå fra kjørevei.
Etter den siste igjenfyllingen, går der en sti langs sjøen på østsiden av øyen. Stien har nok engang gått helt ut til dette stedet Skottland, men det er bygget en hytte med gjerde rundt et sted. Det gjør at vi måtte bryte av fra stien og gå rundt denne eiendommen.
Vi tok en liten rast før vi kom frem til dette stedet som jeg antok var kirkestedet. Da sier Lill ganske så rolig: «Det gikk en munk mellom oss på stien.
Han var bakbundet og iført en rød/brun kappe med hette. Ganske liten av vekst og virket mørkhudet. På føttene hadde han en slags sandaler med snøring oppover leggen. Det morsomme er at han fortsatte rett gjennom denne hytten som vi måtte gå rundt.»
 Stien måtte engang ha gått gjennom der hytten stod i dag.
Flere år seinere var Lill og jeg på historisk museum i Bergen. Da utbryter hun:
«Se, Steinar, nøyaktig slikt fottøy som den bakbundne munken på Kyrkjeøy hadde.»
Da vi ankom dette neset som blir kalt Skottland, utbrøt Lill med en gang:
« Jeg hører munkesang og ser at her har det ligget et slags kloster, et sted der munker har bodd. Jeg ser kjøkkenhagen, en urtehage på utsiden, der dyrkes det, nepe, kål, erter, bønner og kvann. Lin og hamp synes også å være der.
Et lavt bygg med små celler som er brukt til soverom og et fellesrom.»
På mitt spørsmål om kirke: «Her har ikke ligget noen kirke. Det har vært et bosted for disse munkene som drev kirken i katolsk tid.
På myren bak har Abbeden bodd, i et hus som også var brukt som lager.
Det synes som bygningene er bygget av en slags torv, mørke, brune.»
Myren viser tydelig at den er drenert på sydøst siden og på vestsiden.
Det jeg tidligere hadde trodd var rester etter murer, viste seg å være steinsatte dreneringsgrøfter, hvor steinene viste, etterhvert som myren sank. 
Lill sier: «Det dukker opp en eldre munk som presenterer seg som Abbed Peter, en litt korpulent mann, skallet med en grå krans, mørk rød/brun kjortel og sandaler. Han er veldig stolt av en kirkeklokke, ser ut som en sølvklokke, som han har hatt med seg til kirken. Klokken tar han med seg seinere når han reiser tilbake.
Han sier han er Ire og kommer fra øyen Iona. Iona er en meget kjent øy i Skottland. Mesteparten av England ble kristnet av Irske munker som bodde på denne øyen.
Han forteller at kirken og klosteret var bygget før hans tid.
6 munker hadde reist i forveien og bygget alt.
Jeg spør om den bakbundne munken, men han avfeier det med å si, han var en utro tjener.
Videre forklarer abbed Peter at de hadde god tilgang på mat og drikkevann. Snakker og om et stort hasseltre.»
Disse opplysningene og møtene som Lill beretter om, er samlet gjennom en rekke besøk på Kyrkjeøy. Jeg har prøvd å samle dem i en rekkefølge, for lettere å bringe inn en sammenheng for mine lesere.
En annen sak som hendte den første dagen vi var der i lag.
 På tilbaketuren, helt i sørenden av øyen, ligger et hus og låve som en mindre eiendom, utskilt av hovedbruket så seint som i 1918.
Annen etasje av låven, av tre, er i dårlig forfatning. I det vi går forbi, får Lill en kraftig reaksjon. Hun sier hun fornemmer en fryktelig redsel, så sterk at hun begynner å gråte. Hun forteller at en mann i uniform som hun først tror er tysker, men ved nærmere ettertanke, må være en engelsk flygeruniform, har gjemt seg på denne låven. Hun ser at han blir skutt gjennom døren.
Vi vet ikke noe om en slik hendelse, men jeg var med Penelope, for mange år siden, da Den Norske Marine fra Håkonsvern, tok opp et fly som hadde styrtet i sjøen mellom Kyrkjeøy og fergekaien i Rutledal. Under krigen var hele dette området en stor tysk festning. Flyet er sannsynlig utstilt på museet på Håkonsvern.
Når vi går vestover mot hovedhusene på øyen, får Lill et nytt «syn».
«Vi gikk videre til en stor åpen nesten rund plass.
Det neste jeg ser, er et bilde hvor det er natt, Et stort bål er tent midt på plassen. I bålet er to værhoder med store horn, satt på hver sin staur, vendt mot hverandre. Rundt bålet sitter mange mennesker i en sirkel rundt. De er kledd i skinn og vevde ullstoffer. En hadde en saueskinnsfell som jakke.
 Jeg får en følelse av at dette er en offerhandling eller et ritual, hva vi i dag ville kalle en hedensk handling.
Bak noen busker og små trær i den ene enden av plassen, står noen vettskremte munker og ser på.
Da bildet forsvinner, får jeg en følelse av at det på samme sted hvor bålet hadde vært, står en kirke. Den har mye stein i seg—har falt sammen--.
Prøver å kjenne om steinen fortsatt er der, får ikke noe utslag, men en følelse av at steinen er flyttet for å rydde mark. Steinen er hvit eller rosa.»
Vi drar ut igjen i 2009, men da bruker vi skøyten Penelope og ankrer i Kirkesundet. Vi tar småbåten med påhengsmotor inn til bunnen av sundet, nedenfor husene som ligger der i dag.
Lill beretter: «Den mannen som jeg hadde sett forrige gang, med to saueskinn
sydd sammen over skuldrene, sto på bredden og tok imot oss. Han hadde en lang stokk i den ene hånden og gav inntrykk av å være en slags høvding.
Det at vi la til på andre siden enn der han sto, synes å forvirre ham.
Jeg ble tatt i mot som en meget respektert kvinne. Han bukket dypt og ærbødig for meg og ønsker meg velkommen.
Vi går i prosesjon, han først, så meg, deretter de andre mennene bak meg.
Vi kommer til samme plassen jeg hadde sett tidligere med det store bålet.
En kvinne med et sykt barn på fanget blir vist meg. Jeg tror dette er hans kone, hun er kledd i finere drakt med farger, enn de andre.
Han ønsker at jeg skal helbrede barnet og vil også vite hvorfor de var fordrevet fra deres tidligere offer plass.
Jeg sier jeg kan ikke redde barnet, og «bildet» forsvinner.»
Etter hvert som årene har gått, har besøkene på Kyrkjeøy blitt mange.
Det har og disse «møtene» til Lill med energier fra svunnen tid.

 

 

Blogg nr.110  

Historien om Kyrkjeøy.
Jeg nevnte i begynnelsen at jeg hadde funnet noen jern ting på Kyrkjeøy som jeg viste Rosa på Vatne.
Kyrkjeøy er en øy som er en del av Rutletangane i Gulen. De strekker seg ut nordover i Sognefjorden ved Rutledal.
Grunnet navnet er det naturlig å tro der engang har vært en kirke der.
Mange har ment at det bare er en sammenblanding med den private kirken på Losna, men begge kirkene er nevnt i B.K. på 1300 tallet. Dessuten ble der foretatt en oppmåling av kirkeruinen av en Bendixen, rett før 1902.
For mange år siden bodde der en mann i Eivindvik som het Ingolf Kyrkjeøy og var oppvokst på denne øyen. Han forklarte meg nøye hvor kirken hadde ligget.
 Seinere, etter han var død, ble jeg kontaktet av en kvinne som arbeidet med sin hovedfagsoppgave om forsvunnet kirkegods. Jeg tok henne med ut til denne øyen og viste henne dette området som ble kalt Skottland. Det var tydelig at noe hadde blitt bygget på dette stedet. Hun brukte da disse opplysningene i sin oppgave.
En tid etter ble jeg oppringt av bonden som eide Kyrkjeøy, Konrad Brosvik.
Han sa at det var utelukket at kirken hadde ligget på stedet Skottland. Den hadde ligget rett bak hovedhuset hans, var hans konklusjon.
Han hadde vært med som barn, og laget en potetåker, de hadde da funnet en mengde aske som tydelig viste at det var en branntomt.
 Oppmåling av kirkeruinen fra rett før 1902, sier kirkeruinen ligger på en liten flate øst for husene på øyen. Flaten heller mot nord og øst.
Problemet er at denne beskrivelsen passer på begge stedene, men etter nøyere vurdering passer den best der Brosvik beskriver.
Disse jern tingene som jeg viste Rosa, ble funnet på stedet Skottland med en
metalldetektor.
Som dere kanskje forstår var jeg etterhvert meget i tvil om kirkens opprinnelige plassering.
Etter å ha kjent Lill en god stund, inviterte jeg henne på en tur til Kyrkjeøy.
Jeg hadde ikke fortalt henne noe om øyen og det som jeg antok hadde vært der, langt tilbake i tid.
Øyen er forbundet med fastlandet med en liten bro og igjenfylling av et par sund. Det er bare en sti ut der og det tar en halvtime å gå fra kjørevei.
Etter den siste igjenfyllingen, går der en sti langs sjøen på østsiden av øyen. Stien har nok engang gått helt ut til dette stedet Skottland, men det er bygget en hytte med gjerde rundt et sted. Det gjør at vi måtte bryte av fra stien og gå rundt denne eiendommen.
Vi tok en liten rast før vi kom frem til dette stedet som jeg antok var kirkestedet. Da sier Lill ganske så rolig: «Det gikk en munk mellom oss på stien.
Han var bakbundet og iført en rød/brun kappe med hette. Ganske liten av vekst og virket mørkhudet. På føttene hadde han en slags sandaler med snøring oppover leggen. Det morsomme er at han fortsatte rett gjennom denne hytten som vi måtte gå rundt.»
 Stien måtte engang ha gått gjennom der hytten stod i dag.
Flere år seinere var Lill og jeg på historisk museum i Bergen. Da utbryter hun:
«Se, Steinar, nøyaktig slikt fottøy som den bakbundne munken på Kyrkjeøy hadde.»
Da vi ankom dette neset som blir kalt Skottland, utbrøt Lill med en gang:
« Jeg hører munkesang og ser at her har det ligget et slags kloster, et sted der munker har bodd. Jeg ser kjøkkenhagen, en urtehage på utsiden, der dyrkes det, nepe, kål, erter, bønner og kvann. Lin og hamp synes også å være der.
Et lavt bygg med små celler som er brukt til soverom og et fellesrom.»
På mitt spørsmål om kirke: «Her har ikke ligget noen kirke. Det har vært et bosted for disse munkene som drev kirken i katolsk tid.
På myren bak har Abbeden bodd, i et hus som også var brukt som lager.
Det synes som bygningene er bygget av en slags torv, mørke, brune.»
Myren viser tydelig at den er drenert på sydøst siden og på vestsiden.
Det jeg tidligere hadde trodd var rester etter murer, viste seg å være steinsatte dreneringsgrøfter, hvor steinene viste, etterhvert som myren sank. 
Lill sier: «Det dukker opp en eldre munk som presenterer seg som Abbed Peter, en litt korpulent mann, skallet med en grå krans, mørk rød/brun kjortel og sandaler. Han er veldig stolt av en kirkeklokke, ser ut som en sølvklokke, som han har hatt med seg til kirken. Klokken tar han med seg seinere når han reiser tilbake.
Han sier han er Ire og kommer fra øyen Iona. Iona er en meget kjent øy i Skottland. Mesteparten av England ble kristnet av Irske munker som bodde på denne øyen.
Han forteller at kirken og klosteret var bygget før hans tid.
6 munker hadde reist i forveien og bygget alt.
Jeg spør om den bakbundne munken, men han avfeier det med å si, han var en utro tjener.
Videre forklarer abbed Peter at de hadde god tilgang på mat og drikkevann. Snakker og om et stort hasseltre.»
Disse opplysningene og møtene som Lill beretter om, er samlet gjennom en rekke besøk på Kyrkjeøy. Jeg har prøvd å samle dem i en rekkefølge, for lettere å bringe inn en sammenheng for mine lesere.
En annen sak som hendte den første dagen vi var der i lag.
 På tilbaketuren, helt i sørenden av øyen, ligger et hus og låve som en mindre eiendom, utskilt av hovedbruket så seint som i 1918.
Annen etasje av låven, av tre, er i dårlig forfatning. I det vi går forbi, får Lill en kraftig reaksjon. Hun sier hun fornemmer en fryktelig redsel, så sterk at hun begynner å gråte. Hun forteller at en mann i uniform som hun først tror er tysker, men ved nærmere ettertanke, må være en engelsk flygeruniform, har gjemt seg på denne låven. Hun ser at han blir skutt gjennom døren.
Vi vet ikke noe om en slik hendelse, men jeg var med Penelope, for mange år siden, da Den Norske Marine fra Håkonsvern, tok opp et fly som hadde styrtet i sjøen mellom Kyrkjeøy og fergekaien i Rutledal. Under krigen var hele dette området en stor tysk festning. Flyet er sannsynlig utstilt på museet på Håkonsvern.
Når vi går vestover mot hovedhusene på øyen, får Lill et nytt «syn».
«Vi gikk videre til en stor åpen nesten rund plass.
Det neste jeg ser, er et bilde hvor det er natt, Et stort bål er tent midt på plassen. I bålet er to værhoder med store horn, satt på hver sin staur, vendt mot hverandre. Rundt bålet sitter mange mennesker i en sirkel rundt. De er kledd i skinn og vevde ullstoffer. En hadde en saueskinnsfell som jakke.
 Jeg får en følelse av at dette er en offerhandling eller et ritual, hva vi i dag ville kalle en hedensk handling.
Bak noen busker og små trær i den ene enden av plassen, står noen vettskremte munker og ser på.
Da bildet forsvinner, får jeg en følelse av at det på samme sted hvor bålet hadde vært, står en kirke. Den har mye stein i seg—har falt sammen--.
Prøver å kjenne om steinen fortsatt er der, får ikke noe utslag, men en følelse av at steinen er flyttet for å rydde mark. Steinen er hvit eller rosa.»
Vi drar ut igjen i 2009, men da bruker vi skøyten Penelope og ankrer i Kirkesundet. Vi tar småbåten med påhengsmotor inn til bunnen av sundet, nedenfor husene som ligger der i dag.
Lill beretter: «Den mannen som jeg hadde sett forrige gang, med to saueskinn
sydd sammen over skuldrene, sto på bredden og tok imot oss. Han hadde en lang stokk i den ene hånden og gav inntrykk av å være en slags høvding.
Det at vi la til på andre siden enn der han sto, synes å forvirre ham.
Jeg ble tatt i mot som en meget respektert kvinne. Han bukket dypt og ærbødig for meg og ønsker meg velkommen.
Vi går i prosesjon, han først, så meg, deretter de andre mennene bak meg.
Vi kommer til samme plassen jeg hadde sett tidligere med det store bålet.
En kvinne med et sykt barn på fanget blir vist meg. Jeg tror dette er hans kone, hun er kledd i finere drakt med farger, enn de andre.
Han ønsker at jeg skal helbrede barnet og vil også vite hvorfor de var fordrevet fra deres tidligere offer plass.
Jeg sier jeg kan ikke redde barnet, og «bildet» forsvinner.»
Etter hvert som årene har gått, har besøkene på Kyrkjeøy blitt mange.
Det har og disse «møtene» til Lill med energier fra svunnen tid.

 

 

 Blogg nr. 109

.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?

 Blogg nr. 109

.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?

 Blogg nr. 109

.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?

 

Blogg nr. 109
.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?