Bru 
                                                                                                                                                                                                                                   
Bru, Holmeknappen, Feste, Gaulen, Fjellsende og Marås.
Denne gang skal jeg ta for meg navnet Bru, som forekommer som en stavelse i en mengde navn. Det er faktisk flere store øyer som kalles bare Bru.
O.Rygh forklarer det med kultur produktet bro, mens NSL gir forskjellige forklaringer på hvert av de sammensatte navnene.
Jeg er av den mening at bruken av ordet bru representerer en naturform som gjentas hver gang det er brukt i navnene.
Så hva betyr naturformen bru?
Jeg har kommet frem til en litt omstendelig fellesnevner som synes å dekke alle de brunavnene jeg har brukt den på.
Bru synes å ha betydd innsnevring av vannvei.
Det er selvinnlysende at det er der man bygger en bro, men de absolutt fleste bru-stedene, har ikke bro, og det har aldri vært bro der heller.
Øyen Svanøy i Sunnfjord har fått navnet av en dansk adelsmann. Det opprinnelige navnet var Bru, som også fjorden på nordsiden har fått navnet Brufjorden etter. Det var faktisk en kommune i området som het Bru, den er nå en del av Flora kommune.
Stavenesfjorden kommer bred og mektig inn fra havet, hvor den møter øyen Bru som struper den inn før den fortsetter som Førdefjorden.
Øyen har også en trang og grunn nærhet til øyen Askrova på vestsiden.
En av øyene i vegsambandet, Haugalandet-Stavanger heter også Bru. Her passer også denne forklaringen.
På Osterøy ligger stedet Bruvik, innenfor et sund som dannes av Ulvsnesøy. Likeledes svinger Osterfjorden og blir smalere og forsetter som Veafjorden.
I Frøysetvassdraget i Masfjorden ligger en kulp som kalles Bruhølen, rett nedenfor en sterk struping og et stryk i elven.
Jeg traff NRK kjendisen Oddgeir Bruaset en gang på en av hans ekspedisjoner. Da jeg spurte om min definisjon på bru passet med hvor han har navnet fra, sa han at spesielt det han kalte «gamletunet» passet perfekt. Elven ble sterkt strupt på det stedet.
 Bygden Brumunddal har navnet etter en liten sidedal, der elven også der, på det smaleste, har en bro og et sagbruk. 
Straumane, som jeg har skrevet om tidligere, har et sted som kalles Bruknappen. 
Dette er det trangeste stedet på denne ferden, med unntak av noen av strømmene. Leden svinger også kraftig her.
Denne plassen var før et meget kjent «Kremmerleie» og en av de før nevnte skysstasjonene på hele Norges kyst.      
Det er utelukket at det noen gang kan ha vært bro her, all skipstrafikken med master i gammel tid slår dette fast.
Den meget fine og lune havnen, dannes av Holmeknappen. En holme som henger sammen med fastlandet ved et lite eid. Bildet et påfallende likt, slik en knapp er påsydd et plagg i dag. Slike sammenligningsbilder er mye brukt i naturnavnene.
Litt nord for denne plassen ligger stedet Feste.
I begynnelsen av Sognefjorden ligger stedet Sognefest.
I Arnafjorden i Bergen finnes Festtangen.
På nynorsk betyr feste, fortøyningstau. Alle stedene er plasser som naturlig har vært brukt til fortøyning av båter.              
Vedrørende navnet Feste har jeg hørt en historie som jeg ikke kan garantere er sann, men den er i alle fall morsom, og forteller om den makt stadnamnforskere har over den menige mann.
Da vegvesenet ville sette opp skilt lenger inne, ble navnet stavet Festo. De innfødte protesterte sterkt og navnestriden kom for retten. Den salomoniske dommen fastslo at heretter skulle det stå Lygra på skiltet. Vegen delte seg og gikk også til denne plassen.
Etter min vurdering er Feste et intetkjønns ord, og skal derfor ikke ha hverken en A eller en O tilslutt. Om det skulle være en endelse måtte det være en T.         
Saken minner litt om en antagelse jeg har gjort om et navn inne på Lindås.
Navnet Gaulen har jeg spekulert på i årevis. Den hundrede gangen jeg kjørte forbi, slo det meg at dersom en danskeprest engang hadde skrevet litt slurvet, en u var blitt lest som en v, ville navnet blitt Gavlen.  Dette passer glimrende på den naturen ved disse gårdene. Gaulen ligger på nordenden av Maråsen som her slutter brått, som er karakteristisk for begrepet gavl.  På den andre siden av samme dal, ligger Fjellsende som betyr nesten det samme. Man kunne ikke ha samme navn i samme dal. 
Øvrighetspersoner sa man ikke imot!
Navnet Marås er ganske enkelt. Her hadde man utsikt til havet. Mare er brukt om marbakke, marekatt, mareritt, maregras og Marsteinen. Som blir meget treffende Havsteinen.                                     

Hòp  - Hyen- Farm                                                                                                                                                                                                                                                           

Denne gangen skal jeg ta for meg naturnavnet Hòp.
NSL sier Hop betyr en innelukket poll.
Jeg har undersøkt nesten alle Hop navnene her på Vestlandet. Som fellesnevner på naturen av disse stedene, finner jeg at : Et ferskvann som ligger meget nært salt sjø, betegner navnet Hòp.
Noen ganger ligger vannet slik at man kan ro inn ved høyvann, som i Solund og Masfjorden. Noen ganger er det bare en foss i mellom, som Hop i bunnen av Nordåsvannet. Der ligger den gamle Pedekfabrikken mellom vannet og sjøen. 
Det mest fremtredende stedet som bekrefter denne påstanden, er Hopsholm
i Øygarden. Der danner vannet holmen mellom vannet og sjøen.
Denne definisjonen passer også perfekt på beskrivelsen av stedet Hop i Grønlandssagaen.  Stedet som islendingen Karlsemne måtte overvintre på, da han ble innefrosset av isen. 
Ved hjelp av Google Earth lar det seg gjøre å finne dette vannet på nordsiden av St. Lawrence bukten. Når man vet at disse norrøne menneskene hadde kunnskapen om å beregne breddegraden hvor de var, kan det bortimot bevises hvor stedet Hòp lå, den gang for over 1000 år siden.
For nærmere informasjon om dette: steinar.jors@gmail.com
Hope og Hopland passer noen ganger, andre ganger passer de ikke til beskrivelsen.
I Nordfjord ligger stedet Hyen, som også har et vann som har betegnelsen Hòp. Naturen her er ganske spesiell, da dette vannet har 2 avløp til sjøen som ligger tett ved. Mellom disse 2 elvene ligger det en ganske høy øy, som er blitt bebygget som sentrum i denne bygden. Øyen dannes av vannet på sørsiden og sjøen på andre siden og disse 2 elvene på hver side.
Det er meget nærliggende å anta at opprinnelig har navnet vært Håøyna.
Gammel skrivemåte har bl.a. vært Hya.
Med 3 vokaler etter hverandre, kan det ha vært for mye tungegymnastikk, slik at navnet har blitt nedkortet, slik vi ser på andre flerstavelsesnavn også, som f.eks. Mjåsjøen til Mjøsa.
 Stedet Hyen skryter av at Columbus har sin opprinnelse der fra. Skribentene Tornes og K. Prytz hevder dette i en bok om Columbus.
Den norske adelsslekten Bonde blir til Colon på italiensk. Argumentene har en del for seg, spesielt at han hadde det samme våpenskjold som denne slekten Bonde hadde.
Jeg griper fatt i ordet bonde som betyr boende, det motsatte av reisende, som man kalte sigøynere eller splintefolket før i tiden. Denne bofaste mannen som begynner å dyrke jorden, er nødt til å bygge et vern for å beskytte disse vekstene han har, mot å bli spist eller ødelagt.
Dette vernet ble kalt gard som også ble navnet på hele eiendommen hans.
Så gjerdet kom først, så navnet.  Som i Kongens garde, eller det engelske ordet «garden» eller verbet «to gard».
Det engelske ordet for gård, farm har høyst sannsynlig sin opprinnelse fra et norsk ord.
Fiskerne i Solund og andre bruker fortsatt ordet farm, om enn sjelden, om godt lastede fiskebåter. Farm betyr all lasten om bord i en båt.
På samme måte som det menneskeskapte gjerde/gard ble hele navnet på gården, langt tilbake i tid, ble alle eiendelene som disse nybyggerne fra Norge til øyene i England hadde med seg i båten i vikingtiden, navnet på jorden de ryddet.
Likheten med disse «prærieskonnertene på 1800 tallet i Amerika er påfallende. Alt en familie hadde av eiendeler befant seg om bord.
Det er en mengde norske ord i det engelske språk. Morsomt er det at på engelsk er smør blitt til «butter», som på norsk er det man oppbevarte smøret i, nemlig, smørbutten.

 

 

Sula                                                                                                                                    

Denne gang blir det navnet på nabokommunen som jeg kan se til, tvers over Sognesjøen. Sagaen om Fritjof Den Frøkne, ingen vet når den ble skrevet, er den første som nevner Soløyene ved Sognesjøen.

Solund er en samling øyer som ligger ved utløpet av Sognefjorden, og er den minste kommunen i Sogn og Fjordane fylke.
Navnet Solund er bare ca. 150 år.  Staten forandret navnet til Solund for å unngå forveksling med Sula ved Ålesund.
Sula var det gamle navnet og de to største øyene heter Sula og Ytre Sula.
Innbyggerne kaller seg sulinger og spesielt de gamle kaller fortsatt kommunen for Sula.
Det er litt usikkert hvor navnet Solund kommer fra. Jeg har lest at det ble brukt om den nordligste delen av øyriket fordi dette soknet til kirkesoknet på Atløy i Sunnfjord. Den sørlige delen, og største, måtte til Eivindvik når de skulle til kirke. Det kunne medføre mange farefulle seilaser over Sognesjøen vinterstid.
I Egil Skallagrimsaga fra første del av 900 tallet, blir øyene kalt Solunder.
Det kan kanskje utledes til å være « der solen går ned» sett fra Gulatingsplassen.
NSL sier navnet betyr « kløft, innsnitt.»  O. Rygh sier det er samme navnet som Sola på Jæren og har samme natur.
Jeg har mange argumenter for at navnet Sula er et eldgammelt navn for øy.
På nordsamiske brukes ordet Suolu for øy og holme.
På fylkesgrensen mellom Sogn og Hordaland, overfor Ynnesdal ved Brekke, ligger        et fjellvann som heter Sulevatn. Det navnet har det sannsynligvis fått fordi det inneholder 3 små holmer, noe som er uvanlig i slike fjellvann.
Utenfor Frøya ved Trondheimsleden, ligger en samling holmer og skjær som må være Norges største i så måte. Her heter fjorden Sulefjorden, tydelig kalt etter alle disse små øyene.
En rekke andre mindre øyer innehar også navnet Sula, samt den tidligere nevnte kommunen og øyen Sula ved Ålesund.
Vest av Orknøyene ligger der noen små øyer ute i havet som engang har vært bebodd. Der brukes sula som en forstavelse til selve navnet. Sula Geir og
Sula Rodney.
I det engelske språk har vi uttrykket   Peninsula.  Som betyr halvøy. Navnet er sammensatt av det latinske ordet for penis (lang, smal) og det eldgamle indoeuropeiske ordet for øy: (i)Sula.
Ordet som i dag brukes om øy i engelsk, island, er rett og slett
egennavnet Island som i nyere tid har blitt et felles navn for øy.
På spansk heter løsrevet, som kan lignes med øy: Suela. På samme måte som øyen Losna i Solund.
På moderne Latin heter øy Isola.
Studerer man sjøkart over Italia, vil man se at øyer har fortsatt forstavelsen Isola.
På Filippinene finner vi Sulusjøen og Suluarkipelet, begge navn som kan være satt av en europeisk oppdagelsesreisende som snakket et romansk språk. F.eks. Magellan som snakket spansk.

 

 

Fonna                                                                                                                        

Det fasinerer meg at jeg kan bruke stedsnavn forklaringer som jeg har hatt rett utfor stuedøren min i 40 år, til å forklare «store» navn andre steder.
Litle Brandsdal forklarer navnet på Norges største dalføre, Gudbrandsdalen-
Mjåneset forklarer navnet på Norges største innsjø, Mjøsa.Denne gangen skal jeg se ut stuevinduet mitt på vestsiden av huset.
Jeg vil derfor oppfordre alle som måtte være interessert i emnet, se rundt dere på naturen der dere bor. Nesten alle steder har navn som ikke umiddelbart lar seg forklare.


Fonna heter øyen som ligger rett utfor Eivindvik. Se bildet.

Det nærmeste ordet som inneholder dette navnet er snøfonn. Et ord som synes å være en spesialisering av ordet fonn.
Så hva betyr ordet fonn når det står alene?
Det er naturlig å tro at formen på øyen Fonna er grunnen til dette navnet.
Den horisontale formen er ellipse form, ikke så ulik en forvokst båt.
Ser man nøye på bildet, ser man en liten øy/holme bakom denne «båten».
Øyen kalles Timmerøy. På gamle kart Timberøy.  Navnet har skapt mange funderinger, den er alt for liten til å ha noe med store trær og tømmerdrift å gjøre?
Det er faktisk et bilde. Slik tømmer ble slept etter en robåt i gammel tid. Slike bilder der naturens form blir sammenlignet med de daglige gjøremål på den tiden, forekommer noen ganger. Tidligere nevnt Oksen og Levra.
Bekreftelsen på denne påstanden finner jeg i en fjord innenfor Florø i Sunnfjord.
Der ligger 2 slike lange smale øyer som kalles store og lille Timmerøy. Det samme bildet, disse 2 bak en mye større øy som kan lignes med en båt.
Det er nok ikke denne horisontale formen som markerer ordet fonn.
Ser en den fra siden i profil, danner den en bue som begynner nede ved vannlinjen og ender nede ved samme plan i andre enden.

Min konklusjon på hva en fonn er:
Et frittliggende fjell, uavhengig av andre, som har form som en bue.  

La oss se om dette passer andre steder også.
Når man reiser med bilfergen over Fensfjorden ved Mongstad, fra Sløvåg til Leirvåg, vil man se på venstre side, mot sydøst et fjell som er ganske likt denne definisjonen.
På sørsiden av dette fjellet ligget stedet Fanebust. Fra gammelt av, kalt Fonnebost. Bost/bust er en velkjent nedkorting av ordet bustad, mye brukt.
Fane er den gamle danske formen av ordet fonn. Navnet betyr etter dette:

Bustaden under Fonna.
Innlemmet i Bergen kommune er Fana kommune som danner sørsiden av storkommunen.
NSL ved O. Rygh hevder at navnet skal komme av ordet fen, som betyr blautmyr. Det passer dårlig med navnene Fensfjorden og Fenring,( det gamle navnet på Askøy). Dessuten er blautmyr så vanlig alle steder på Vestlandet at det er vanskelig å tro at det er brukt som navn.
Historikerne sier at det gamle Hordarriket hadde hovedsetet sitt i bunnen av Fanafjorden. Meget forståelig. Bergenshalvøyens beste jordbruksområde og det gamle navnet Hardsjø rett utfor. (Dagens Korsfjord).
Her ligger også et fjell som fyller kravene til å bli kalt fonn/a. Fanafjellet er et frittliggende fjell som danner en bue opp fra grunnlinjen. Med denne en gang så sentrale beliggenhet, er det meget forståelig at navnet Fonna har blitt navnet på hele området. Det ble skrevet Fana på 1300 tallet, men det er uvisst hvor stor den danske skrivemåten har influert på navnet.  

Enda et navn kan ha sin opprinnelse fra naturformen fonn:
Folgefonnhalvøyen.

Den er enorm stor, men har den samme formen. Folge kan komme av lengden på fjellrekken. Som i ordet følge, lang rekke. I dag er det isbreene som har fått navnet, men det kan meget vel ha vært fjellet som har vært basis til navnet.
Isbre kalles ofte i dag for en fonn, men dette kan være nedkorting av ordet snøfonn. Slike nedkortinger av flerstavelsesnavn er meget vanlig.

Litle Brandsdal                                                                                                                               

Som i mitt forrige innlegg, Mjåneset, vil jeg begynne med de nærmeste stedsnavnene.
Fra mitt kjøkkenvindu har jeg i over 40 år sett over Gulafjorden på en plass som heter Litle Brandsdal. De første 30 årene lyste det alltid om vinteren fra en enslig pære. Nå er mannen som bodde der død og plassen er bare brukt som feriested.
Litle Brandsdal er en enslig liten gård beliggende 50 meter fra sjøen og uten noe veiforbindelse. Dalen er ca. 300 meter fra sjøen opp til himmelbrynet som danner en U i profil, denne er bare brutt av en liten fjellknatt i bunnen av Uen.
På andre siden, vet jeg fra tidligere besøk, ligger Store Brandsdal som også er fraflyttet. Begge dalene har denne profilen mot himmelbrynet felles.
Se bilde.
Går vi en mils vei lenger vest, finner vi den lille bygden Brandanger.
Anger har jeg tidligere foreløpig forklart med at det betyr en liten våg. En våg finnes også her, men midt i vågen ligger en liten holme. Holmen ser ikke ut som de mest vanlige holmene, som vanligvis er som et forvokst skjær med vegetasjon. Sjøkanten på denne holmen går rett opp ca.5-10 meter og så er den flat på toppen.
Ser man nøye etter, er det ikke vanskelig å se at formen på denne holmen er meget lik formen på denne fjellknatten i bunnen på himmelprofilen til Litle Brandsdal.
Antar man at denne natur formen representerer begrepet brand, er det nærliggende å se om det passer andre steder også.
Gammelnorsk forklarer brand med at det betyr stokk. Det er bare det at stedsnavnforskere legger denne stokken flat i naturen og får ingen mening.
Sammenligner man formen med en avkuttet trestamme, passer det forbausende godt.
Utrykket « en brande av en mann», altså «en som ruver», så passer dette også.
Ved byen Florø ligger det en øy som heter Brandsøy.  Øyen er som et stort fjell der øverste delen er kappet av og er flat. Den samme naturformen, men i større målestokk.
På kartet finner jeg flere holmer som bærer navnet Brandsholm.
Når regnværet her på kysten aldri synes å ta slutt, tar jeg noen ganger bilen over fjellet i håp om litt sol. Det er artig å se om mine navnekunnskaper kan brukes på Østlandet også.
I den store Gudbrandsdalen ved Vinstra, finner jeg et gårdsområde som heter
Brandval. Vinstra synes for meg å være det størst stedet i nedre Gudbrandsdalen.
Val er et uttrykk som her på Vestlandet forbindes med hjortejakt. Man får tildelt et visst antall dyr i hver val. Det brukes også i Nord-Norge om rett til laksefiske i deler av en elv. Valdres har trolig sin opprinnelse fra dette ordet.
Brandval er en meget bratt åskam som er oppdyrket, der det som synes å være den eldste bygningen ligger på toppen. Naturen passer meget godt med det jeg har funnet ut på de andre stedene.
Ordet gud eller god er det samme som prest i hedensk tid. Da kristendommen ble påtvunget oss, fikk presten den samme rollen som Goden hadde hatt før. Den største og mektigste i bygden. Det at Goden bodde på den rikeste gården, synes meg klart her på Brandval.

Navnet er brukt en rekke steder her på Vestlandet. Gudvangen, Guddal, Godvik, Godøysund og Godefoss på Island.
Vinstra blir forklart på en meget naiv måte: Elven dreier til venstre?
Nedenfra dreier den til høyre!!.
Her hos oss har vi et uttrykk som synes ukjent på østsiden, nemlig ordet Vinsk.
Det et brukt den dag i dag av snekkere og trebåtbyggere og betyr; bøyd og vridd. Det er meget nærliggende å tro at dette ordet danner grunnlag for navnet Vinstra.
Et annet navn som også kan utledes av dette uttrykket er Vinje.
De Vinjenavn jeg kjenner ligger ved en sving på elven.
NSL vil ha det til at det kommer fra vin som betyr gresslette.
Dette passer ikke med de 2 fjell som ligger på hver side av tidligere nevnte  Møsvatn. Østre og vestre Vinjefjell ligger på hver side av den meget karakteristiske svingen på Møsvatn, og så høyt over havet at det ikke kan være snakk om gresslette.

Mjå                                                                                                                                             

Rett nord for ekspressbåt kaien ved Eivindvik, ligger der tre nes som stikker ut i den gamle ferdsel leden Nordvegen. På alle tre nesene ligger der tilsynelatende gravrøyser etter samme mønster som jeg nevner i min tidligere blogg om Kong Vatnar. Alle bærer tegn på å ha blitt plyndret. Ingen vet hvor gamle de er eller hvorfor de ligger der. Den sørligste, Nordre Espeneset synes for meg som at den har blitt laget i en tid da sjøen har stått 1-1,5 meter høyere enn i dag.
Etter det jeg har funnet ut bringer det oss til ca.1000 år før Kristus.
Et bronsealder funn i nærheten blir også datert til denne tiden.
Den gang Kong Salomo og Dronningen av Saba drev å tullet litt, da blir lille Norge med i det skikkelige historielaget, lenge før Romerriket var påtenkt!

 Det var det mellomste neset som var dagens emne. Mjåneset ligger nøyaktig på 
61grader nord. Mjå er et velkjent ord, og brukes mye som en forstavelse i mange navn. Det betyr slank eller smal.
 På nordsiden av Sognesjøen ligger et sted, kjent for sin særegne flora, det kalles
Mjåta, som altså betyr  «Den Smale».
Det merkelige med ordet Mjå er at det meget ofte resulterer i nedkortinger av navnet det er en del av. Slik at det ofte er vanskelig å gjenkjenne forstavelsen.
           I Austfjorden i Masfjorden rett inn for Mongstad ligger stedet Mjanger, på gamle sjøkart kalt Mjånger. Dette er en smal våg på østsiden av fjorden der navnet sier ganske tydelig at dette er en nedkorting av Mjå og Anger. Anger er mye brukt om mindre våger her på kysten.
Med dette i tankene, la oss se på Manger på Radøy. Senter på Manger ligger tilsynelatende et stykke opp fra sjøen, men studerer man sjøkartet vil man se en smal våg gå inn fra vest, helt inn til senteret. Dagens Mangervåg/Mangerpoll.
Et nytt eksempel på at man har en dobbel navngivning fordi man ikke lenger kjenner den opprinnelige betydning av Mjåanger.


Et annet eksempel er det velkjente navnet Måbødalen i Hardanger. Denne smale bøen som borer seg inn i selve Hardangervidden. Med bakgrunn i disse forgående navnene, er det selvinnlysende at Mjåbødalen forklaringen på navnet.
        På en biltur til Lillehammer studerte jeg kartet for å finne veinummer fra Fagerheim. Det slo meg da jeg så Mjøsa i denne målestokken, at navnet meget vel kunne være opprinnelig Mjåsjøen.  Norges største innsjø, sjø brukes ofte om store vann. Den fremstår som en lang tarm av et vann.
Norsk Stadnavn Leksikon (NSL) kaller betydningen for «Den Glitrende).
Glitrer ikke alle vann når solen skinner på dem.?
Det som begynte som en impuls har etter vært blitt meget overbevisende.
Elven som renner ned til Rjukan kommer fra et kjempe stort vann som i dag kalles Møsvann. Vannet har den samme lange smale formen som Mjøsa. Det kan utmerket godt ha vært kalt Mjåsjøen opprinnelig.
Litt tynt kanskje?  Vangsmjøsa passer ikke med denne beskrivelsen.
            La oss vende tilbake til Vestlandet. Der finnes det nemlig to gårdsområder som kalles Mjøs.
På Radøy igjen, ligger et gårdsområde som heter Nordanger. Radøy består av mange smale våger som kommer inn fra nord og forsetter som små dalfører. Høydene mellom disse dalene er for lave til å kalles åser, de er mer å ligne med en forvokst åker med rader. Noe som så tydelig har gitt navnet Radøy.
NSL sier navnet kommer fra et ra. Det jeg vet finnes det ikke noe fremtredende ra på denne øyen. (Steinrøys etter istiden)
Gårdene Nordanger er tydelig oppkalt etter denne Nordangervågen.
Nord for Nordanger på samme rad, høyde, ligger flere gårder samlet som heter
Mjøs.
Her grenser innmarken til Storavatnet som ligger på vestsiden av samme høydedrag. Dette vannet har samme form, langt og smalt, og kan opprinnelig ha hett Mjåsjø.
Navnene viser tydelig at sjøen og vannet har hatt navnene først. Etter hvert som jordbruket har vokst frem med samme navnene, har behovet for nye navn på de opprinnelige, skapt Storavatn og Nordangervågen (som også er en dobbel betegnelse).
På Osterøy, som jeg har navneforklart tidligere, ligger også et gårdsområde som kalles Mjøs. Denne ligger ved Mjøsvågen som lenger inne blir betegnet som Hosanger. Samme form, lang og smal. Her kan også navnet Mjåsjø vært det opprinnelig, men fremveksten av gårdsbruk med samme navn har fremdrevet andre navn på det opprinnelige.

Voss – Vossevangen - Bulken                                                                       

Jeg har tidligere hevdet at det er en stor forskjell på mine stedsnavnløsninger og dem som «Norsk Stadnamn Leksikon» hevder.
Jeg har antatt dette skyldes min nære kunnskap om naturen på disse stedene.
Jeg har etter hvert begynt å få en mistanke om at det står like dårlig til med andre navn også.
Da Sommertoget med NRK ankom Voss , ble professor Akselberg fra Voss intervjue og spurt om hvorfor det heter Voss. Hans svar var høyst svevende,» det måtte ha noe med vann å gjøre» svarte han.
Jeg har ikke noe spesiell nær kunnskap om stedet, selv om jeg har vært der en rekke ganger på korte besøk. Det kunne være artig å prøve å løse dette navnet også, litt utenfor komfortsonen min.
Kommunen Voss.
Etter det jeg kjenner til er det ikke noe sted i området som heter bare Voss.
Det navnet som antagelig danner grunnlaget for kommunenavnet er Vossevangen. 
Vannet nedenfor er da tydelig oppkalt etter denne vangen som utgjør flaten mellom dette og den bratte skråningen ovenfor.
Gyldendals Store Norske Leksikon sier at en tvilsom forklaring er at det betyr høyde, men at det mer sannsynlig har noe med vannet å gjøre.
Ser man på hvilke andre stedsnavn som inneholder ordet voss i sine navn, finner man bl. a. gården Vossateig ved Dale i Sunnfjord.
Denne gården ligger nesten på toppen av en bratt og høy ås bakom tettstedet Dale. Det er et sterkt skrånende jordstykke som ender i en meget bratt li.
Navnet Vossateig, kunne meget vel også ha vært Bratteteig.
På Hardangervidden, nær Myrdal stasjon, ligger et fjell som kalles Vossaskavl.
Fjellet er over 1600 meter høyt og har en isbre på toppen. Denne breen er tydeligvis den som gir delnavnet skavl. På andre siden av breen stuper fjellet bratt ned. Det er meget nærliggende å tro at dette stupet er det som gir delnavnet voss.
To navn som synes å indikere at voss har med brattlendt å gjøre.
Vossevangens beliggenhet med vannet på den ene siden og den bratte skråningen som skiheisen Bavallen går opp, synes meget vel å passe med disse to andre navn.
Voss synes å bety meget bratt lende. Høyde var kanskje ikke så dumt likevel?
Sør for halvøyen Stadt, ligger en grunne som kalles Vossagrunnen.
Når en fiskegrunne blir betegnet som knapp, menes det at den på en av sidene går bratt ned, slik at det er meget lett å drifte av selve grunnen. Dette kan være tilfelle med denne grunnen også. Det vil derfor i henhold til min definisjon av voss, være grunn til å kalle denne grunnen med det samme navn.

I andre enden av Vangsvatnet ligger tettstedet Bulken. Professor Akselberg prover å forklare navnet i sin navnebok, men gir opp.
Navn blir ofte satt etter der naturen avviker fra det tradisjonelle.
Slike dalbunnvann som Vangsvatnet har oftest en ellipse form, der hovedelven kommer inn i ene enden og renner ut i andre enden av ellipsen.
Slik er det ikke her. Formen på vannet er elliptisk, men litt før enden danner vannet noe som kanskje kan kalles en bul ellet bulk på hovedformen. Her renner vannet ut også. Etter det jeg vet, så kalles begge sider av denne delen av vannet for Bulken. Dette styrker da denne antagelsen at navnet Bulken har navn etter denne «misformen» på Vangsvatnet ved utløpet.