Dette blir det siste innlegget om Lills syner på en stund.
Jeg håper det hjelper litt på å få folk til å forstå at der finnes mye mer i livet enn det Kirken og såkalte realister har forfektet i mer enn tusen år.
Da Corona tiden nå synes over, kan det bli mulighet for å reise rundt og søke nye stedsnavn løsninger, som jeg vil komme tilbake til når høsten kommer.

Blogg nr. 111

Et av besøkene i nyere tid, hvor Lill har bedt om at ingen fra hedensk tid må komme, forteller om denne kirken som har stått der.
Hun beretter:
«Abbed Peter dukker opp som en slags omviser. Han gjør igjen et nummer av denne kirkeklokken, hører en spinkel pling—pling lyd. Den er meget blank, som en sølvklokke. Han har hengt den opp på taket over inngangen, omtrent som en gammeldags stabbursklokke.
Vi måler opp kirken og muren rundt den, steinen i muren er en helt annen sort enn den som er i kirkeveggene. Grå. Ikke tilhugget. Bare 50/60 cm. høy.
 På taket er det tekket med trefjøler, slik som man kan se på gamle stavkirker.
Jeg går inn i kirken gjennom en liten lav dør på vestsiden, kanskje bare 1,55 cm. høy. Der er jordgulv. Nord og sørveggen er liggende brede trebord, uten noe vindu eller lysåpning.
 I østveggen er et vindu helt opp mot mønet. Øst og vestveggen er av hvit/rosa lyse steiner som er omhyggelig tilpasset hverandre. Under vinduet står et bord med stearin/talg lys, noe som også henger på langveggene.
I et hjørne brenner det røkelse. Alle menneskene står.
Utenfor står det mange mennesker som ikke kommer inn. Det er ikke plass til dem.
 Abbed Peter sier kirken brant ned i begynnelsen av 1300 tallet, den ble rammet av lynnedslag. Han tok med seg klokken, da alle munkene dro tilbake til Iona i Skottland.»
Hennes beskrivelse av kirken er meget lik den som Rosa hadde kommet med tidligere.
 Det kan være at disse jern tingene som jeg viste Rosa fra stedet Skottland, har vært ting som har blitt tatt fra brannruinen av munkene etterpå.
Vel hjemme begynner Lill å tegne ned personene hun har «møtt» og hvordan kirken og klosteret så ut, både innvendig og utvendig.
Lill forteller:
Da jeg begynte å tegne på vinduet i østveggen av kirken, dukket det opp en «energi» som korrigerte meg.
Jeg ble fortalt at vinduet hadde hatt en spiss opp mot mønet og ikke var rektangulært som jeg hadde tegnet.
Jeg spurte, Hvem er du?
«Jeg er Jarlen som fikk i oppdrag å bygge kirken.»
Hvorfor?
«For å få slutt på all djevledyrkingen som fant sted der ute.»
Hvem bygget kirken?
«For mine egne midler fikk jeg tilsendt 6 munker fra Skottland, mot at de fikk bygge et kloster på stedet. Da kirken brant, dro de tilbake, men vi hadde oppnådd å fordrive djevledyrkelsen.
Ingen tente på kirken, det var et forferdelig uvær og lynet slo nede—og kirken brant ned.»
Hva er ditt navn?
«……….son» ( ganske kort navn, men får ikke tak i første delen.)
Hvor kom steinen til kirken fra?
«Steinen ble hentet fra …………? Fordi den var lysere enn annen stein.
Det gjaldt å få mest mulig lys til å fordrive djevelskapen.
Steinen kostet meget, men var verdt det. Kostnaden var årsak til at kun endeveggene ble bygget i stein. Tre er rimeligere og derfor brukt i langveggene.
Det var kun et vindu, som ble satt inn i østre veggen og fremsto som en altertavle. Lyset flommet inn i morgentid og lyste opp hele kirken.»
Ble det skrevet------en skriftlig kilde, om kirken på Guløy/Kyrkjeøy?
«Ja jeg fikk en skriftlig instruks, hvor og hvorfor kirken skulle bygges. Mulig dette finnes i en skriftrull i Nidaros?»
Hvorfor Nidaros, du var vel en del av kongemakten?
«Det var en hellig handling som kongen dokumenterte for kirkemakten.» 
Abbed Peter sier:
«Det ble ført regnskapsbok, den og klokken tok jeg med tilbake til Iona.
En av munkene skrev en salmebok.»
Har du noen forbindelse til øyen Losna?
Jarlen svarer: «,Jeg er fetter til ………..? Losna.»
Etter dette blir Gulatinget flyttet til Bergen.
Lill har laget tegning av Jarlen:
Hun tegner og beskriver han slik: «Middels høy, slank, grått bakover strøket hår i en hestehale. Sorte lærsko med blank spenne.
En slags kjortel som gikk ned på låret og med lange ermer. Sort belte om livet med en slags hvit kappe over skuldrene, buksene gikk til knærne, som en slags nikkers, med ullstrømper nedenfor».
For mange år siden, 1980 tallet?, fikk jeg besøk av Lars Petter Kjellby. Han visste jeg var meget interessert i Gulatinget, derfor fortalte han meg om et drømmesyn han engang hadde hatt.
Han hadde sett at et Gulatingsstevne var blitt holdt på Kyrkjeøy.
Dette utløste en kraftig diskusjon mellom oss, da jeg var overbevist om at Gulatinget var opprinnelig holdt i Eivindvik.
I ettertid må jeg gi han rett i hans påstand, da det tydeligvis er Kyrkjeøy som er den rette «Guløy» som Gulatinget ble flyttet til engang på 1200 tallet.

Historiske fakta.
I bygdeboken for Gulen, fortelles det om Kyrkjeøy.
På Universitets biblioteket i Bergen finnes der et håndskrevet dokument av en mann som heter Bendixen. Dokumentet er en del av et manuskript som kalles:
«Kirkerne i nordre Bergenhus amt.»
Som nevnt tidligere, foretok denne mannen en oppmåling av en kirkeruin på Kyrkjeøy. Alt i denne målingen stemmer med det Lill sier. Det spesielle og nye, er at dette skjedd så seint som rett før 1902.
Da sto begge steingavlene av kirken, og muren rundt hele kirketomten var fortsatt eksisterende.
I dag er alt fjernet. Eieren av øyen, solgte hovedbruket i 1918, og beholdt bare en mindre tomt til seg selv. Dette er det bruket hvor Lill så denne engelske
flygeren bli skutt på låven.
Det er meget stor sannsynlighet for at denne eieren fjernet all steinen som var brukt til kirken og muren. Låven på denne eiendommen er bygget av meget pent hugget stein, som må vanligvis koste mye penger.
Når Lill sine «venner» sier at steinen hadde en mye lysere farge og var ført der til, kan den muligens ha kommet fra andre siden av fjorden, ved Risnes. Her er det et stort steinbrudd for nesten hvit stein? 
Et gammelt sagn/fortelling sier at låven på øyen er bygget av stein fra kirken.
Området Kyrkjeøy------Rutle har vært mye brukt i seinere tid i offentlige saker.
Kirken ble vanligvis i offentlige papirer kalt Rutzla kirke.

 Blogg nr.110  

Historien om Kyrkjeøy.
Jeg nevnte i begynnelsen at jeg hadde funnet noen jern ting på Kyrkjeøy som jeg viste Rosa på Vatne.
Kyrkjeøy er en øy som er en del av Rutletangane i Gulen. De strekker seg ut nordover i Sognefjorden ved Rutledal.
Grunnet navnet er det naturlig å tro der engang har vært en kirke der.
Mange har ment at det bare er en sammenblanding med den private kirken på Losna, men begge kirkene er nevnt i B.K. på 1300 tallet. Dessuten ble der foretatt en oppmåling av kirkeruinen av en Bendixen, rett før 1902.
For mange år siden bodde der en mann i Eivindvik som het Ingolf Kyrkjeøy og var oppvokst på denne øyen. Han forklarte meg nøye hvor kirken hadde ligget.
 Seinere, etter han var død, ble jeg kontaktet av en kvinne som arbeidet med sin hovedfagsoppgave om forsvunnet kirkegods. Jeg tok henne med ut til denne øyen og viste henne dette området som ble kalt Skottland. Det var tydelig at noe hadde blitt bygget på dette stedet. Hun brukte da disse opplysningene i sin oppgave.
En tid etter ble jeg oppringt av bonden som eide Kyrkjeøy, Konrad Brosvik.
Han sa at det var utelukket at kirken hadde ligget på stedet Skottland. Den hadde ligget rett bak hovedhuset hans, var hans konklusjon.
Han hadde vært med som barn, og laget en potetåker, de hadde da funnet en mengde aske som tydelig viste at det var en branntomt.
 Oppmåling av kirkeruinen fra rett før 1902, sier kirkeruinen ligger på en liten flate øst for husene på øyen. Flaten heller mot nord og øst.
Problemet er at denne beskrivelsen passer på begge stedene, men etter nøyere vurdering passer den best der Brosvik beskriver.
Disse jern tingene som jeg viste Rosa, ble funnet på stedet Skottland med en
metalldetektor.
Som dere kanskje forstår var jeg etterhvert meget i tvil om kirkens opprinnelige plassering.
Etter å ha kjent Lill en god stund, inviterte jeg henne på en tur til Kyrkjeøy.
Jeg hadde ikke fortalt henne noe om øyen og det som jeg antok hadde vært der, langt tilbake i tid.
Øyen er forbundet med fastlandet med en liten bro og igjenfylling av et par sund. Det er bare en sti ut der og det tar en halvtime å gå fra kjørevei.
Etter den siste igjenfyllingen, går der en sti langs sjøen på østsiden av øyen. Stien har nok engang gått helt ut til dette stedet Skottland, men det er bygget en hytte med gjerde rundt et sted. Det gjør at vi måtte bryte av fra stien og gå rundt denne eiendommen.
Vi tok en liten rast før vi kom frem til dette stedet som jeg antok var kirkestedet. Da sier Lill ganske så rolig: «Det gikk en munk mellom oss på stien.
Han var bakbundet og iført en rød/brun kappe med hette. Ganske liten av vekst og virket mørkhudet. På føttene hadde han en slags sandaler med snøring oppover leggen. Det morsomme er at han fortsatte rett gjennom denne hytten som vi måtte gå rundt.»
 Stien måtte engang ha gått gjennom der hytten stod i dag.
Flere år seinere var Lill og jeg på historisk museum i Bergen. Da utbryter hun:
«Se, Steinar, nøyaktig slikt fottøy som den bakbundne munken på Kyrkjeøy hadde.»
Da vi ankom dette neset som blir kalt Skottland, utbrøt Lill med en gang:
« Jeg hører munkesang og ser at her har det ligget et slags kloster, et sted der munker har bodd. Jeg ser kjøkkenhagen, en urtehage på utsiden, der dyrkes det, nepe, kål, erter, bønner og kvann. Lin og hamp synes også å være der.
Et lavt bygg med små celler som er brukt til soverom og et fellesrom.»
På mitt spørsmål om kirke: «Her har ikke ligget noen kirke. Det har vært et bosted for disse munkene som drev kirken i katolsk tid.
På myren bak har Abbeden bodd, i et hus som også var brukt som lager.
Det synes som bygningene er bygget av en slags torv, mørke, brune.»
Myren viser tydelig at den er drenert på sydøst siden og på vestsiden.
Det jeg tidligere hadde trodd var rester etter murer, viste seg å være steinsatte dreneringsgrøfter, hvor steinene viste, etterhvert som myren sank. 
Lill sier: «Det dukker opp en eldre munk som presenterer seg som Abbed Peter, en litt korpulent mann, skallet med en grå krans, mørk rød/brun kjortel og sandaler. Han er veldig stolt av en kirkeklokke, ser ut som en sølvklokke, som han har hatt med seg til kirken. Klokken tar han med seg seinere når han reiser tilbake.
Han sier han er Ire og kommer fra øyen Iona. Iona er en meget kjent øy i Skottland. Mesteparten av England ble kristnet av Irske munker som bodde på denne øyen.
Han forteller at kirken og klosteret var bygget før hans tid.
6 munker hadde reist i forveien og bygget alt.
Jeg spør om den bakbundne munken, men han avfeier det med å si, han var en utro tjener.
Videre forklarer abbed Peter at de hadde god tilgang på mat og drikkevann. Snakker og om et stort hasseltre.»
Disse opplysningene og møtene som Lill beretter om, er samlet gjennom en rekke besøk på Kyrkjeøy. Jeg har prøvd å samle dem i en rekkefølge, for lettere å bringe inn en sammenheng for mine lesere.
En annen sak som hendte den første dagen vi var der i lag.
 På tilbaketuren, helt i sørenden av øyen, ligger et hus og låve som en mindre eiendom, utskilt av hovedbruket så seint som i 1918.
Annen etasje av låven, av tre, er i dårlig forfatning. I det vi går forbi, får Lill en kraftig reaksjon. Hun sier hun fornemmer en fryktelig redsel, så sterk at hun begynner å gråte. Hun forteller at en mann i uniform som hun først tror er tysker, men ved nærmere ettertanke, må være en engelsk flygeruniform, har gjemt seg på denne låven. Hun ser at han blir skutt gjennom døren.
Vi vet ikke noe om en slik hendelse, men jeg var med Penelope, for mange år siden, da Den Norske Marine fra Håkonsvern, tok opp et fly som hadde styrtet i sjøen mellom Kyrkjeøy og fergekaien i Rutledal. Under krigen var hele dette området en stor tysk festning. Flyet er sannsynlig utstilt på museet på Håkonsvern.
Når vi går vestover mot hovedhusene på øyen, får Lill et nytt «syn».
«Vi gikk videre til en stor åpen nesten rund plass.
Det neste jeg ser, er et bilde hvor det er natt, Et stort bål er tent midt på plassen. I bålet er to værhoder med store horn, satt på hver sin staur, vendt mot hverandre. Rundt bålet sitter mange mennesker i en sirkel rundt. De er kledd i skinn og vevde ullstoffer. En hadde en saueskinnsfell som jakke.
 Jeg får en følelse av at dette er en offerhandling eller et ritual, hva vi i dag ville kalle en hedensk handling.
Bak noen busker og små trær i den ene enden av plassen, står noen vettskremte munker og ser på.
Da bildet forsvinner, får jeg en følelse av at det på samme sted hvor bålet hadde vært, står en kirke. Den har mye stein i seg—har falt sammen--.
Prøver å kjenne om steinen fortsatt er der, får ikke noe utslag, men en følelse av at steinen er flyttet for å rydde mark. Steinen er hvit eller rosa.»
Vi drar ut igjen i 2009, men da bruker vi skøyten Penelope og ankrer i Kirkesundet. Vi tar småbåten med påhengsmotor inn til bunnen av sundet, nedenfor husene som ligger der i dag.
Lill beretter: «Den mannen som jeg hadde sett forrige gang, med to saueskinn
sydd sammen over skuldrene, sto på bredden og tok imot oss. Han hadde en lang stokk i den ene hånden og gav inntrykk av å være en slags høvding.
Det at vi la til på andre siden enn der han sto, synes å forvirre ham.
Jeg ble tatt i mot som en meget respektert kvinne. Han bukket dypt og ærbødig for meg og ønsker meg velkommen.
Vi går i prosesjon, han først, så meg, deretter de andre mennene bak meg.
Vi kommer til samme plassen jeg hadde sett tidligere med det store bålet.
En kvinne med et sykt barn på fanget blir vist meg. Jeg tror dette er hans kone, hun er kledd i finere drakt med farger, enn de andre.
Han ønsker at jeg skal helbrede barnet og vil også vite hvorfor de var fordrevet fra deres tidligere offer plass.
Jeg sier jeg kan ikke redde barnet, og «bildet» forsvinner.»
Etter hvert som årene har gått, har besøkene på Kyrkjeøy blitt mange.
Det har og disse «møtene» til Lill med energier fra svunnen tid.

 

 

Blogg nr.110  

Historien om Kyrkjeøy.
Jeg nevnte i begynnelsen at jeg hadde funnet noen jern ting på Kyrkjeøy som jeg viste Rosa på Vatne.
Kyrkjeøy er en øy som er en del av Rutletangane i Gulen. De strekker seg ut nordover i Sognefjorden ved Rutledal.
Grunnet navnet er det naturlig å tro der engang har vært en kirke der.
Mange har ment at det bare er en sammenblanding med den private kirken på Losna, men begge kirkene er nevnt i B.K. på 1300 tallet. Dessuten ble der foretatt en oppmåling av kirkeruinen av en Bendixen, rett før 1902.
For mange år siden bodde der en mann i Eivindvik som het Ingolf Kyrkjeøy og var oppvokst på denne øyen. Han forklarte meg nøye hvor kirken hadde ligget.
 Seinere, etter han var død, ble jeg kontaktet av en kvinne som arbeidet med sin hovedfagsoppgave om forsvunnet kirkegods. Jeg tok henne med ut til denne øyen og viste henne dette området som ble kalt Skottland. Det var tydelig at noe hadde blitt bygget på dette stedet. Hun brukte da disse opplysningene i sin oppgave.
En tid etter ble jeg oppringt av bonden som eide Kyrkjeøy, Konrad Brosvik.
Han sa at det var utelukket at kirken hadde ligget på stedet Skottland. Den hadde ligget rett bak hovedhuset hans, var hans konklusjon.
Han hadde vært med som barn, og laget en potetåker, de hadde da funnet en mengde aske som tydelig viste at det var en branntomt.
 Oppmåling av kirkeruinen fra rett før 1902, sier kirkeruinen ligger på en liten flate øst for husene på øyen. Flaten heller mot nord og øst.
Problemet er at denne beskrivelsen passer på begge stedene, men etter nøyere vurdering passer den best der Brosvik beskriver.
Disse jern tingene som jeg viste Rosa, ble funnet på stedet Skottland med en
metalldetektor.
Som dere kanskje forstår var jeg etterhvert meget i tvil om kirkens opprinnelige plassering.
Etter å ha kjent Lill en god stund, inviterte jeg henne på en tur til Kyrkjeøy.
Jeg hadde ikke fortalt henne noe om øyen og det som jeg antok hadde vært der, langt tilbake i tid.
Øyen er forbundet med fastlandet med en liten bro og igjenfylling av et par sund. Det er bare en sti ut der og det tar en halvtime å gå fra kjørevei.
Etter den siste igjenfyllingen, går der en sti langs sjøen på østsiden av øyen. Stien har nok engang gått helt ut til dette stedet Skottland, men det er bygget en hytte med gjerde rundt et sted. Det gjør at vi måtte bryte av fra stien og gå rundt denne eiendommen.
Vi tok en liten rast før vi kom frem til dette stedet som jeg antok var kirkestedet. Da sier Lill ganske så rolig: «Det gikk en munk mellom oss på stien.
Han var bakbundet og iført en rød/brun kappe med hette. Ganske liten av vekst og virket mørkhudet. På føttene hadde han en slags sandaler med snøring oppover leggen. Det morsomme er at han fortsatte rett gjennom denne hytten som vi måtte gå rundt.»
 Stien måtte engang ha gått gjennom der hytten stod i dag.
Flere år seinere var Lill og jeg på historisk museum i Bergen. Da utbryter hun:
«Se, Steinar, nøyaktig slikt fottøy som den bakbundne munken på Kyrkjeøy hadde.»
Da vi ankom dette neset som blir kalt Skottland, utbrøt Lill med en gang:
« Jeg hører munkesang og ser at her har det ligget et slags kloster, et sted der munker har bodd. Jeg ser kjøkkenhagen, en urtehage på utsiden, der dyrkes det, nepe, kål, erter, bønner og kvann. Lin og hamp synes også å være der.
Et lavt bygg med små celler som er brukt til soverom og et fellesrom.»
På mitt spørsmål om kirke: «Her har ikke ligget noen kirke. Det har vært et bosted for disse munkene som drev kirken i katolsk tid.
På myren bak har Abbeden bodd, i et hus som også var brukt som lager.
Det synes som bygningene er bygget av en slags torv, mørke, brune.»
Myren viser tydelig at den er drenert på sydøst siden og på vestsiden.
Det jeg tidligere hadde trodd var rester etter murer, viste seg å være steinsatte dreneringsgrøfter, hvor steinene viste, etterhvert som myren sank. 
Lill sier: «Det dukker opp en eldre munk som presenterer seg som Abbed Peter, en litt korpulent mann, skallet med en grå krans, mørk rød/brun kjortel og sandaler. Han er veldig stolt av en kirkeklokke, ser ut som en sølvklokke, som han har hatt med seg til kirken. Klokken tar han med seg seinere når han reiser tilbake.
Han sier han er Ire og kommer fra øyen Iona. Iona er en meget kjent øy i Skottland. Mesteparten av England ble kristnet av Irske munker som bodde på denne øyen.
Han forteller at kirken og klosteret var bygget før hans tid.
6 munker hadde reist i forveien og bygget alt.
Jeg spør om den bakbundne munken, men han avfeier det med å si, han var en utro tjener.
Videre forklarer abbed Peter at de hadde god tilgang på mat og drikkevann. Snakker og om et stort hasseltre.»
Disse opplysningene og møtene som Lill beretter om, er samlet gjennom en rekke besøk på Kyrkjeøy. Jeg har prøvd å samle dem i en rekkefølge, for lettere å bringe inn en sammenheng for mine lesere.
En annen sak som hendte den første dagen vi var der i lag.
 På tilbaketuren, helt i sørenden av øyen, ligger et hus og låve som en mindre eiendom, utskilt av hovedbruket så seint som i 1918.
Annen etasje av låven, av tre, er i dårlig forfatning. I det vi går forbi, får Lill en kraftig reaksjon. Hun sier hun fornemmer en fryktelig redsel, så sterk at hun begynner å gråte. Hun forteller at en mann i uniform som hun først tror er tysker, men ved nærmere ettertanke, må være en engelsk flygeruniform, har gjemt seg på denne låven. Hun ser at han blir skutt gjennom døren.
Vi vet ikke noe om en slik hendelse, men jeg var med Penelope, for mange år siden, da Den Norske Marine fra Håkonsvern, tok opp et fly som hadde styrtet i sjøen mellom Kyrkjeøy og fergekaien i Rutledal. Under krigen var hele dette området en stor tysk festning. Flyet er sannsynlig utstilt på museet på Håkonsvern.
Når vi går vestover mot hovedhusene på øyen, får Lill et nytt «syn».
«Vi gikk videre til en stor åpen nesten rund plass.
Det neste jeg ser, er et bilde hvor det er natt, Et stort bål er tent midt på plassen. I bålet er to værhoder med store horn, satt på hver sin staur, vendt mot hverandre. Rundt bålet sitter mange mennesker i en sirkel rundt. De er kledd i skinn og vevde ullstoffer. En hadde en saueskinnsfell som jakke.
 Jeg får en følelse av at dette er en offerhandling eller et ritual, hva vi i dag ville kalle en hedensk handling.
Bak noen busker og små trær i den ene enden av plassen, står noen vettskremte munker og ser på.
Da bildet forsvinner, får jeg en følelse av at det på samme sted hvor bålet hadde vært, står en kirke. Den har mye stein i seg—har falt sammen--.
Prøver å kjenne om steinen fortsatt er der, får ikke noe utslag, men en følelse av at steinen er flyttet for å rydde mark. Steinen er hvit eller rosa.»
Vi drar ut igjen i 2009, men da bruker vi skøyten Penelope og ankrer i Kirkesundet. Vi tar småbåten med påhengsmotor inn til bunnen av sundet, nedenfor husene som ligger der i dag.
Lill beretter: «Den mannen som jeg hadde sett forrige gang, med to saueskinn
sydd sammen over skuldrene, sto på bredden og tok imot oss. Han hadde en lang stokk i den ene hånden og gav inntrykk av å være en slags høvding.
Det at vi la til på andre siden enn der han sto, synes å forvirre ham.
Jeg ble tatt i mot som en meget respektert kvinne. Han bukket dypt og ærbødig for meg og ønsker meg velkommen.
Vi går i prosesjon, han først, så meg, deretter de andre mennene bak meg.
Vi kommer til samme plassen jeg hadde sett tidligere med det store bålet.
En kvinne med et sykt barn på fanget blir vist meg. Jeg tror dette er hans kone, hun er kledd i finere drakt med farger, enn de andre.
Han ønsker at jeg skal helbrede barnet og vil også vite hvorfor de var fordrevet fra deres tidligere offer plass.
Jeg sier jeg kan ikke redde barnet, og «bildet» forsvinner.»
Etter hvert som årene har gått, har besøkene på Kyrkjeøy blitt mange.
Det har og disse «møtene» til Lill med energier fra svunnen tid.

 

 

 Blogg nr. 109

.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?

 Blogg nr. 109

.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?

 Blogg nr. 109

.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?

 

Blogg nr. 109
.Fortsatt møte med Dahl
Jeg kjøpte for noen år siden, 7 historiske verker av presten Tormod Torfæus.
Verket som opprinnelig er meget gammelt, har nylig blitt oversatt til norsk fra Latin.
Lill kom etter det og sa at Dahl hadde oppsøkt henne og vært meget begeistret for dette, han trodde tilsynelatende at jeg kunne lese Latin?
Ved en anledning, dukket Dahl opp i stuen vår, han var tydeligvis meget oppbrakt over noe. Han travet frem og tilbake slik at frakkeskjøtene flagret, berettet Lill. Hverken Lill eller jeg skjønte hva det var som plaget han.

Vanligvis når jeg har skrevet noe på PC-en, så skriver jeg det ut når det er ferdig, og Lill leser korrektur.
 Jeg hadde nettopp skrevet deler av et manuskript om Kyrkjeøy, der jeg uttrykket stor forundring over at presten Dahl ikke hadde nevnt kirkeruinen på Kyrkjeøy i sine studier. Ruinen stod der i hans tid.
 Lill hadde ikke lest dette enda.
Det var nok dette som uroet han, han kommer inn på det litt seinere i noen automat skrifter Lill mottar.
Det foruroligende er at han tydeligvis leser det jeg skriver over skulderen min, selv før det er ferdig skrevet. Ikke mye privatliv? 
Det er ikke alltid at den gode presten Dahl er så nøye med sannheten heller?
I et av de første møtene med ham, ble han spurt om det var han som opprinnelig hadde bygget denne store muren rundt Eivindvik?
Meget unnvikende svarer han: « Det lå vel kanskje noen stein der fra før».
En gang spurte jeg Lill om hun kunne se noe når det gjaldt Mikkelfjellet, eller rettere Mikkelberget?
Dette berget ligger rett over selve Gulatingplassen og det er naturlig å tro at det har hatt betydning under selve tingmøtene.
Hun sier: « jeg hører året 860 og ordet Ravn.
Deretter blir jeg vist bilder av 2 som slåss med sverd. Den ene er kjempestor med et meget stort og tungt sverd, langt lyst hår, kledd som en viking».
I automatskrift kommer et gammelt sagn: «På Ravneberget holdt det til en kjempestor mann. Hans navn var Sigurd, han var en slåsskjempe av rang med et meget stort sverd. Han utfordret andre krigere som var til stede på tingmøtene og det utviklet seg til en slags manndomsprøve å gå opp og drepe Sigurd. Sigurd stod oppe og så sin motstander kave seg opp den bratte lien.
I skråningen rett før toppen, angrep han og hugget bena av motstanderen først, deretter hodet. Deretter gjorde han seg om til en kjempestor Ravn og fløy vekk, høyt over berget.»
Ravneberget ble, når kristendommen kom, døpt om til Mikaelfjellet etter erkeengelen Mikael, et navn som er blitt til Mikkelfjellet.
Disse automatskriftene er også noen merkelig saker. Når de kommer, skriver Lill meget hurtig og meget stygt, håndskriften hennes er meget sirlig, vanligvis. De er fullt leselige, men skriften er meget annerledes. Vi har en hel samling av slike.
Denne muren som kalles Prestegårdsmuren, er blitt et sentralt tema for meg i det siste.
 Jeg har bevist, i henhold til gamle skrifter og takster av den, at Dahl ikke var den første byggherre, men at muren opprinnelig kanskje er bygget for å ringe inn strandlinjen og selve Gulatingsplassen og ikke er et produkt av jordbruks inngjerding.
Derfor må den være mer enn 1000 år gammel.
(Gulatinget ble flyttet midt på 1200 tallet)
 Lill har gjentatt spørsmålet til Dahl om hans befatning med muren og fått en lang automatskrift fra han som svar:
«Den kirken dere forundres at jeg ikke nevner, hadde jeg ingen interesse av da den lå i ruiner. Den var nærmest som hedensk at regne, dessuten var den meget liten.»  (Hedensk, kan menes katolsk?)   
«Ja det var jeg som fikk bygget muren som den står i dag. Jeg tilkalte dyktige stenarbeidere fra Sverige. Det var en enkel oppgave da mesteparten av stenene lå der fra før. Hvor skulle jeg ellers få tak i så mye sten?
Det var naturlig å bygge opp der stenene lå, fint og ferdig tilhugget.
Hva formålet med tidligere mur hadde været, vites ikke, men det gav mening at brukes samme lei.»
«Det var formålstjenlig med åpninger, da muren var høy slik at kyr og mennesker skulle enkelt komme gjennom.»
Hva med steinhusene?
«Det var ingen stenhus i tidligere mur, de ble alle bygget i min mur. De hadde forskjellige formål, men stort sett skulle de brukes av dyr på beite.»
I en tidligere konfrontasjon med Dahl om muren, uttalte han at muren på Fonna hadde han aldri hatt noe med å gjøre?
Denne påstanden hans om steinhusene, rimer ikke med det man kan lese av
 konstruksjonene.
Det må regnes som bevist at muren er mye eldre enn fra Dahl sin tid.
De tre steinhusene, et på Fonna og et nyere restaurert på Haugane og et som tydelig er en gammel ruin, også på Haugane, er alle bygget slik at langveggene,  mot innmarken, flukter med muren i hele lengden, Ca. 10,5 meter.
Men husene er frittstående, d.v.s. muren avsluttes mot husene på begge sider.
Den gamle ruinen forskyver murens retning, like mye som bredden på huset,
6,4 meter.
Dersom husene er bygget seinere, ville man bruke muren som en vegg og bygget resten inntil denne veggen!
Derfor må husene være bygget før muren eller samtidig med den!!
Uavhengig av presten Dahl, har Lill noen syner om muren:
Blir fortalt i automatskrift: « Den opprinnelige muren hadde betydning for valg av tingplassen.
Den markerte et område større enn selve tinget.
Innenfor muren gjaldt egne lover.--------- De står i lovboken.
«Ikke bære våpen, ikke drikke mjød, ikke fremme nye/ukjente saker», resten blir uforståelig.
«Den opprinnelige muren skulle ramme inn et Hov.»
Blir vist et bilde av dem som bygget opprinnelig:
« Små mørkhudede menn. De har svart hår samlet i en flette nedover ryggen, og har lyse vide ballongbukser».
På spørsmål om hvor steinen kom fra:
« I bilder ser jeg noen slags «vikingskip» lastet med stein, flere stykker, det ser ut som steinen kommer fra Hisarøy, kanskje Nyhammarvågen?
Ser også hester som kommer fra Midtundalen».
Jeg spør om hvem som beordret/betalte bygging av muren?
Jeg får et bilde: «Mange menn sitter rundt et langbord i et langt hus og bestemmer at Hovet skal/må ha et markant skille.
Rommet er veldig mørkt, kun opplyst av en grue i ene kortende.
Umulig å se detaljer i klesdrakten, ser bare silhuettene.»
Muren er mer enn 1700 meter lang, minst 2 meter høy og 1 meter bred.
Etter dagens måleenheter for steinmasse, vil muren ha utgjort over 700 dumper lass med stein. En enorm mengde stein. Nesten 6000 m3.   
Siste gang Lill så Dahl, var en søndag i mai, han satt på en benk i hagen vår og stirret ut over sjøen. ( På hans tid eksisterte ikke huset, hagen eller veien tett ved?)
Han var kledd i fullt presteornat. Vi regnet med at det var fordi det var konfirmasjonssøndag.
Ikke noe ble «sagt».
Korrigering: Nå, nesten 2 år etter dette ble skrevet, kommer Lill med enda en beskjed:
«Jeg kom ned fra annen etasje i morges, da sto Dahl der i full mundur, svart prestekjole, Han var meget fortørnet og sa at jeg måtte videreformidle til Herr Jørs at han forringer mitt renommé ved påstandene sine.
Jeg prøvde å godsnakke med ham og sa at hans renommé var da like stort.
Det var da hans koppevaksinering av hele Gulen og hans stortingsperiode som virkelig dannet grunnlag for hans ettermæle.
Han gjentok likevel at jeg skulle fortelle dette til herr Jørs.»
Kanskje han dukker opp flere ganger?

 

 

Blogg nr. 108.

 Presten Niels Griis Alstrup Dahl i Eivindvik og om  Gulatinget.

 Lill beretter:
« I 2008 var jeg på besøk hos Steinar i huset hans i «Gamlebanken» i Eivindvik.
Da jeg engang kom inn i det rommet han den gang brukte til kontor, viste en «mann» seg for meg. Langt smalt ansikt, høye kinnbein, smale lepper og
«Ibsens skjegg». Han var meget stram, rakrygget og kledd i en sort prestekjole.
Jeg spurte hvem han var?
Meget nedlatende spurte han om jeg ikke hadde gjøremål på kjøkkenet.
Til slutt sa han at han var notarius og skulle hjelpe Steinar med å skrive noe han kalte et felles arbeid.
Jeg svarte at om han ville ha kontakt med Steinar, måtte han gå gjennom meg og vise meg litt respekt.
Etter det ble han mye mer medgjørlig og han viste meg et skrift han hadde utgitt i 1810, han kalte det en pamflett. Den var litt større enn en A5 side, uten harde permer, så ut som et hefte som var sydd sammen i ryggen.
Første bokstaven så ut som en «E», skrevet på latin eller tysk. Pamfletten skulle omhandle hans teorier om hedenskap, Kyrkjeøy og korsene.»
Dette var vårt første møte med den som vi etter hvert forsto måtte være presten Dahl. Han var prest i Eivindvik fram til han døde i 1852.
Dette felles arbeid eller prosjekt som han sier han skal hjelpe meg med, er om Gulatinget i Eivindvik.
Notarius betyr «skriver» på Latin.
Pussig nok, så har jeg i lang tid hatt en såkalt skrivesperre. Å skrive brev og å svare på brev har alltid sittet « langt inne». Paradoksalt har det å skrive alltid vært min måte å uttrykke meg på, men når det gjaldt pliktskriving var det alltid vanskelig.  Nødvendige brev som måtte skrives eller besvares har alltid vært min store «akilleshæl».
Etter den tiden da denne hendelsen skjedde, merkelig nok, har jeg skrevet en hel bok om Gulatinget og hatt en blogg gående om stedsnavn i snart to år.
Tankene om Gulatinget hadde jeg gått med i lang tid, de var i hovedsak basert på min inngående kunnskap om naturen i Solund og sagaen om Egil Skallagrimsson, som foregår en del i Solund.
 Også min interesse for stedsnavn har vært en stor motivator.
Om min økende skrivelyst henger sammen med dette «besøket» er vel heller tvilsomt, men det hender så mye uforklarlig i samband med Lill.

Presten Niels Griis Alstrup Dahl var en ruvende skikkelse i Gulen og Norge i det 19 århundre. Stortingsmann, vitenskapsmann og en storbonde, en samfunnsbygger av rang. Bl. a. sørget han for at Gulen, eller «Eivindvik kirkesogn» ble vaksinert mot kopper, slik at da en stor epidemi herjet, gikk Gulen fri.
Hvorfor skulle han vise seg for Lill i dette huset i Eivindvik som er bygget nesten hundre år etter hans død?
Det har etter hvert blitt så mange møter med ham, at han nesten må regnes som en i familien vår?
Etter det jeg vet var han den første som plasserte Gulatinget til å ha funnet sted her i Gulen. En påstand som var heller uviss før hans tid.
 Han var meget historie interessert og bl.a. målte han opp avstanden mellom de 2 korsene og skrev en del om tinget.
Så når jeg går med tanker om å skrive beviset på at Eivindvik var det eksakte stedet, passer det meget godt med hans interesse.
Lills spesielle evner, paret med min store historiske interesse, er jo det perfekte
utgangspunkt for å finne ut hva som fantes for lenge siden.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at i min bok «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?», har jeg ikke brukt Lills evner, med et unntak, hun forklarte navnet Eivindvik til å bety «Ei vind vik» etter navnet Lundvik. Reint fonetisk er d-en stum, slik at det
 hørtes som Lunvik.
Mine tanker om Gulatinget var formet lang tid før jeg traff henne.
Et av mine store spørsmål til Lill, var hva hun kunne «se» om disse 2 korsene som er så sentrale i historien om Eivindvik.
Lill sier:
« Jeg blir vist at det opprinnelig var 4 kors. Disse 2, nåværende, står på en linje som går nøyaktig, syd-nord. På denne linjen blir jeg vist 2 likesidede trekanter som står vinkelrett på den og markerer de 2 andre korsene.»
Jeg innvender umiddelbart, at korsene står ikke på noen nord-syd linje, langt derfra.
Svaret kommer umiddelbart:
«Korset utenfor kirken er flyttet. Det stod opprinnelig nede ved sjøen, tett ved der som det offentlige toalettet står i dag».
Når vi slår opp i Store Norske Leksikon, står det om Eivindvik: « Et gammelt sagn sier at korset ved kirken ble flyttet opp fra sjøen på 1600 tallet.»
Jeg tok med kompass og det viste ganske så nøyaktig en syd-nord linje derfra til korset oppe i Krossteigen.
En viten som Lill, den gang, hadde meget små forutsetninger for å uttrykke seg om.
Hun forsetter: «Det tredje korset skal ha stått et stykke nedenfor det huset som vi kaller Dingen huset. Det har stått rett øst, like langt fra denne linjen som det vestlige, som befant seg omtrent der det sydvestlige hjørnet av dagen pleiehjem er.
Dette korset ble revet ned og knust, samtidig som det østre, som og ble revet ned og delvis knust. Dette ble brukket av ved «roten» og toppen og den ene armen ble brukket av.
Det var vokst frem, sterke krefter i Eivindvik, som ville ha tilbake den hedenske Åsatroen. Både den første kirken og 2 av korsene fikk hard med fart.»
Hennes «møte» med Dagfinn Bonde, forklarer dette nærmere. (Se avsnitt om Kyrkjeøy, blogg nr. 90)
«Det vestlige korset ble plassert der hvor den gamle offerplassen, Lunden, hadde vært, noe som opprørte disse folkene meget.»
Det merkelige er at mange troverdige mennesker, mer enn 20, som alle var barn rundt 1900, fortalte at de hadde sett det tredje korset i bakken nedenfor nevnte Dingenhus?
Korset var mindre, lavere. enn de andre og sto på skjeve, med den ene armen
pekende ned og den andre av. Alle gir den samme beskrivelsen.
Synske Anne Elisabeth Westerlund sa, meget tidligere, at det tredje korset ligger i den utvendige trappen på et hus man mener er Dingenhuset og som ble bygget rett før 1900.
Prost Dahl som var så interessert i korsene, ville uten tvil bemerket et tredje kors når han målte opp de to andre?
Lill gir en forklaring på dette tilsynelatende paradokset:
«De som bygget trappen, rundt århundre skiftet, fant det tredje korset, i sin leiting etter stein å mure med. De brukte de avslåtte delene i trappen, men selve kroppen som så mest ut som en forvokst øks, eller bile, ble liggende igjen da den var for stor.
Andre tok da og reiste korset, som tydeligvis ikke ble skikkelig satt fast, Det sto noen tiår, men falt så ned.»
Lill ba om møte med den som sist hadde hatt korset «om hende».
«En mann kom frem, han insisterte på at han ville være anonym, noe som aldri hadde hendt meg tidligere, han sa at han bare ville lage seg en potetåker og hadde slept korset vekk fra åkeren. Han skrøt, til og med, og sa det var da ikke så tungt.»
Å finne det tredje korset ble et stort prosjekt for Lill og meg i en tid.
Hun sier:
«En kveld kom Dahl til syne i stuen vår, han hadde med seg en kvinne, stor og barmfager med en kurv på armen.
Jeg ble vist et bilde av en meget stor stein, halvrund i formen, med noen trær bak. Samtidig hørte jeg ordet «mat» gjentatt flere ganger. Det tredje korset skulle ligge i nærheten.»
En slik stein hadde jeg aldri sett her i Eivindvik, så det ble mye fundering på dette synet.
En dag kom naboen min, Rolf Hafsås på besøk. Han fortalte at da han var barn brukte de ungdommene som «gikk for presten», d.v.s. skulle konfirmeres, når de hadde friminutt spiste de nisten sin på en fjellknaus rett nedenfor Dingenhuset.
Jeg hadde aldri sett denne fjellknausen, fordi den var skjult av mange lauvtrær.
En annen mann i Eivindvik sa den ofte hadde blitt kalt kors-steinen av unger når de lekte.
Dette passet jo meget bra med det «synet av Dahl» hadde berettet, men tross meget iherdig leting har det ikke vært mulig å finne «det tredje korset».
Alle Lills hjelpere var sterkt enige om at det skulle ligge i jorden i det området.