lørdag 26. februar 2022

 



Blogg nr. 102
 Mine første møter med «seere».

Mesteparten av mitt liv var jeg fullstendig ukjent med dette som er så dagligdags i Lill Nicolaysens liv.
Midt på 80 tallet ble Anna Elisabeth Westerlund, Norges mest kjente medium på den tiden, invitert av kommunestyret i Gulen til å prøve å «se» Gulatinget, i Eivindvik eller et annet sted. All heder til dem, det er ikke ofte en kommunal instans gjør noe slikt.
Jeg ble leid inn som skysskar på øyene, bl.a. til Stevnebø.
Første gang jeg møtte henne, sa hun, idet vi håndhilste, noe om min fremtid som ennå ikke etter 35 år, har skjedd.
Hun var et fascinerende menneske som uttalte seg om fremtiden for flere folk som kom og hørte på henne.
Det hun sa om Gulatinget i Eivindvik passer godt med det Lill har uttalt om det samme, lang tid etterpå. Jeg skal komme tilbake til det.
Jeg var altså meget lite kjent med slike overnaturlige hendelser, helt til jeg var på besøk hos et vennepar av meg. Fruen i huset fortalte en pussig sak.
 Katten hennes hadde vært vekk i en hel uke, så hun hadde spurt om den hos en nabo av seg som var kjent for å finne igjen dyr. «Ta det med ro, den kommer igjen på fredag» hadde «Rosa på Vatne» svart henne. Fredags morgen banket katten på kjøkkenvinduet hennes!!!
Da jeg som er meget interessert i gammel historie, fant noen gamle jern ting i jorden på Kyrkjeøy ved Rutletangane, tok jeg med disse til denne Rosa for å høre om hun kunne «se» noe. Hun begynte med engang å tegne en kirke, uten at jeg hadde sagt hvor tingene kom fra.
Kirken var delvis av stein og delvis av tre og var tekket med noe som kunne være skifer eller små treplater, slike som brukes på stavkirker. Hun klarte ikke å ta på dem, sa hun???
En del år seinere, i 2005 da jeg mislykket i å seile min egen båt til Grønland og Canada, valgte jeg å ta fly i stedet. Jeg ville søke i Minnesota etter en grav med nordmenn og kanskje svensker fra så langt tilbake som i 1362.
Som en innskytelse ringte jeg til Rosa, som heter Rosalie Holstad og spurte henne om det, der hvor jeg skulle, var en grav og evt. gravstein.
Ring meg om 2 dager svarte hun. Da jeg gjorde det, sa hun: «Der er en grav og en gravstein og jeg ser et tre med en stor krok på.»
Dette var hyggelig å høre, men hennes uttalelse var så visst ikke betingelsen for reisen.
Jeg satt på flyet og tenkte på denne kroken oppe i et tre, jeg tenkte selvfølgelig på en jernkrok.
Da jeg kom til denne plassen var det første jeg så, denne kroken.
 Et stort tre lå på skrå utover vannet, men toppen av treet gikk vinkelrett ned mot vannet.
En utpreget blikk fanger, men kroken var ganske så annerledes enn jeg hadde forestilt meg.
 Jeg hadde kjøpt en satellitt telefon tidligere, til den mislykkede båtreisen, så jeg ringte Rosa med den, da jeg ikke kunne finne noen grav.
«Du må gå lenger opp og til venstre» svarte hun meg.
 Jeg satt på en utstikkerbrygge for å unngå trærne, på grunn av telefonen.  
Den neste telefonen: « du må gå ned igjen, tett ved hvor du var første gang.» sa hun. Jeg hadde ikke sagt jeg hadde flyttet meg.
Den tredje telefonen: « Jammen du sitter jo på den. Der ligger en meget stor gulbrun stein rett foran deg. Rundt den er graven».
Først da gikk det opp for meg at en grav laget av et reisefølge, opp en elv i et fremmed land, måtte nødvendigvis være laget ved at likene ble «røyset ned», slik man gjorde det i skikkelig gammel tid. Verktøy til å grave en ordinær grav ville jo vært fraværende.
 Graven ble seinere bekreftet av en kraftig metalldetektor. Den viste metall gjenstander rundt denne steinen i ca. 12 kvadrat fot område og i 3 til 4 fots dybde. Dette var akkurat den høyden stedet lå over vannet.
  Dessverre sa eieren av området, enda han var av norsk herkomst, nei til utgraving. En avgjørelse som var vanskelig å svelge.
En utgraving med funn ville engang for alle bevist at teksten på Kensingtonsteinen var reell.
Turen hadde likevel vært vellykket. Da jeg kom tilbake, oppsøkte jeg Rosalie Holstad som hadde flyttet til Isfjorden på Møre.
Da vi satt og snakket ved frokostbordet dagen etter, kom det inn en mann som jobbet som «healer på Åndalsnes. Han hadde «følt» det på seg at vi var der, og samtalte om slike emner som han også var opptatt av.
Da han hørte at jeg var fra Eivindvik, sa han at han visste at der nede også var slike spesielle energilinjer og punkter, han hadde registrert her oppe også.

 Et emne jeg kommer mer tilbake til i beretningene om Lill og hennes «syner»
Rosalie Holstad bor i dag, her i Eivindvik.

Da jeg traff Lill første gangen, viste jeg henne et bilde fra denne «graven» i Minnesota, uten å fortelle noe mer.
«Bildet er fra en gravplass og noen av steinene i skorsteinen i bakgrunnen, er tatt fra graven som har vært laget som en gravrøys.» sier hun.
Flere menn ble drept der. En mann fikk en øks i hodet da han sto og rørte i en gryte. Hun ser også et slags «salhylster» med et flagg i, rødt kors på hvit bunn.
Dette er eksakt det Kensingtonsteinen forteller om.
«Ved et vann med to skjær, ble 10 mann drept i 1362.»


lørdag 19. februar 2022

 

Blogg nr. 101
  Introduksjon av «seeren» Lill.
Blogg antallet frem til nr. 99, blir i det vesentlige om stedsnavn.
Grunnet Corona viruset som har begrenset reisingen min, og det at det har begynt å minke på stedsnavnløsninger etter hvert, gjør at jeg, for en stund, skifter emne å skrive om.
Selv om tittelen er Stedsnavn, synes jeg dog at bloggen er så innarbeidet med over 7000 besøkende, at jeg vil beholde navnet. Det kan komme en og annen stedsnavnløsning innimellom.
Frem til jeg fylte 65 år, var slike opplevelser som slike «seere» har, fullstendig fremmed for meg.
Jeg har nå levd nært til Lill Nicolaysen i 15 år og alle de opplevelsene jeg har hatt gjennom henne, har jeg etter hvert begynt å skrive ned. Det har blitt ganske mye.
Den akademiske stand og Putin, spør alltid etter bevis på det som er ganske åpenbart for vanlige folk. Før Kirken tok over alt med sin enerett til alle slike «synske hendelser», var der en del mennesker i samfunnet vårt som ble høyt aktet for disse synske evnene sine.
 Kirken gjorde sitt beste for å utrydde dem ved å brenne dem på bålet. På Nordnes i Bergen står en støtte, kalt Heksesteinen.
På den står det skrevet; Her ble 350 mennesker uskyldig brent i hjel.
Utført av Kirkens menn!!!
Ved å skrive om det jeg har erfart om emnet, vil det kanskje bli en begynnelse på oppreisning til alle disse som ble urettferdig beskylt og brent for å være hekser og trollkarer.
Mitt forrige innlegg om Lills syner om Langhaugfolket, ble lagt ut litt impulsivt, grunnet dette bildet som John Kåre Larsen la ut på FB.
Det har nå gått mer enn 10 år siden denne hendelsen. Jeg var selv til stede 2 av de 3 gangene hun «så» dette folket.
Jeg så selvfølgelig ingenting.
 Det ser jo mer enn merkelig ut, når den du går i lag med, stopper opp, midt ute på en myr, og tilsynelatende fører en samtale, (geberder og kroppsspråk) med noe som du ser ikke er der?
Jeg var meget skeptisk, men denne påstanden om høyere vannstand gjorde meg nysgjerrig. Jeg har selv gått opp hele den lange myren, fra sørenden av Valsvatnet til denne lille havnen på Kråkeneset man passerer på styrbord side, etter å ha krysset Sognesjøen for å gå inn Indre Steinsund. Terrenget på avstand tilsier ikke at der skulle være en slik passasje, mindre enn 5 meter over sjønivået.
På Lills anvisninger merket jeg av med sprakebusker, de fire hjørnene på dette huset hun så.
 Etter hennes beskrivelse er det ikke et hus, men et slags bur for oppbevaring av mat og et tørt sted å spise sammen. Røyken fra bålet ville selvfølgelig gå ut mellom de tynne trestokkene, som må ha hatt spalter mellom seg.
Likeledes var det interessant det hun sa om at «teltene» deres var kledd med torv. Det gir jo meget god isolasjon.   
Jeg finner ikke noe irrasjonelt eller ulogisk i henne beskrivelse av landsbyen.
Å vite når sjøvannstanden var 5 meter høyere enn i dag, er ikke så lett.
Da isen over Norge forsvant, steg vannstanden, men også landet steg, slik at de vekslet mellom seg. Dessuten var landhevingen meget forskjellig i landsdelene, avhengig av geologi og beliggenhet.
Etter det jeg husker om Grønehelleren i Ytre Sula, ligger også den et godt stykke opp fra sjøen?
Jeg har ikke bevis, i den forstand man bruker i en rettsal, men jeg bruker alltid min logiske sans og mine praktiske kunnskaper, når Lill beretter.
En rekke ganger har jeg trodd hun var ute på «ville veger», men på imponerende vis har det logiske kommet på plass, likevel.
En gang jeg spurte henne om korsene i Eivindvik sa hun:
«Jeg blir vist 4 kors, de 2 første ble plassert på en nøyaktig nord-syd linje.»
Jeg innvendte umiddelbart at de to som står der i dag, ikke står på noen slik
linje.
Hun svarte kontant, « Det korset som står utenfor kirken, er flyttet opp fra sjøen i seinere tid.»
Da jeg slo opp i leksikonet om korsene i Eivindvik, står der: Et gammelt sagn forteller at korset ved kirken skal ha blitt flyttet opp fra sjøkanten på 1600 tallet»
Tar man med et kompass til den østre kanten av Prestekaien, som hun peker ut, viser det en nøyaktig nord-syd linje til korset i Krossteigen.
Korsene i Eivindvik blir behandlet mer inngående seinere.
Et eksempel av mange.
Å følge Lill i hennes påstander, er ikke like lett.
Hun sier hun ser døde mennesker, kommuniserer med dem og blir oppkalt og oppsøkt av dem.
 Hun sier begrepet «tid» ikke eksisterer i denne «hennes verden».
 I en rekke tilfeller har hun påkalt mennesker som har vært død i mange hundre år. I følge henne er de kledd slik de var i den perioden de kommer fra.
  Hun beskriver klesdrakten inngående, slik bare en kvinne kan.
Hun sier også at vi er en sjel i en kropp, sjelen lever evig.
 Når vi dør er det bare en overgang til vi blir født igjen i en ny kropp.
Det høres selvfølgelig fullstendig utrolig ut, men jeg har en følelse av at en mengde mennesker er nysgjerrige, slik jeg er, på disse evnene hennes.
De tror ikke på den slags sier de, men husk at selv Kirken sier du er velkommen, selv om du ikke er troende.
Min store interesse for gammel historie, gjør at en god del av det jeg kommer til å skrive om handler om slikt. Man skulle tro dette ville være en god kombinasjon, men det er ikke så lett som det kanskje høres ut.
Disse vesener som dukker opp, har ofte ikke noe forhold til stedsnavn og geografi, ei heller har de slik oversikt over hendelser, slik vi har.
Vi kan, eksempelvis, sitte i en bil der jeg kjører. Når hun vinker ut av vinduet, spør jeg hvem hun vinker til. Der var ingen, det jeg kunne se.
«Å, det var bare en liten 8 års gutt som druknet nedfor her for mange år siden,
han er glad og lykkelig,» svarer hun ganske så dagligdags.
Slike hendelser er blitt så vanlig i min tilværelse, at jeg ofte må spørre, « I din eller min verden?»
Det dagligdags og lett henslengte, synes jeg er blant det mest skremmende:
«Martinus var her for en stund siden. Han spurte om du trodde at de boltene du brukte var sterke nok?»
Dette da jeg re-oppbygget Penelope.
Eller i en jernvarebutikk når jeg vurderer hvilke skrutvinger jeg skal kjøpe:
«Martinus sier du skal ta de blå», kommer det tørt bak meg.
Martinus, båtbygger og en meget god venn av oss, har vært død i mer enn 10 år.?
Jeg skal i de kommende innlegg, referere en del av de hendelser vi har hatt sammen, gjennom henne.

lørdag 12. februar 2022

 Blogg nr 94:  Langhaugfolket.
jeg legger ut en beretning om syner Lill Nicolaysen hadde da hun bodde på Hardbakke i Sildevika.

Beretningen om Langhaugfolket.

 En fjellknaus et par kilometer sør for Hardbakke i Solund blir kalt Langhaugen.
Den har form som en kjempemessig jeksel, der det i midten ligger en flat myr
som har utløp nord og videre øst. På vestsiden ligger et stort vann 15 meter over dagens havnivå, Klubbevatn. Dette vannet har utløp i sørenden og renner ned østover i et annet vann som bare ligger 2,5 meter over havnivået, Valsvatn. Dette vannet danner østsiden av jekselen Langhaugen, og renner ut i sjøen ved Valen på Hardbakke, der det i dag er laget en fylling over sjøen for hovedveien videre til broen over Indre Steinsund. Jekselen kan lignes med en borg med bratte fjellsider til alle kanter, og denne myren blir da det indre av borgen.

Lill beretter:
En dag jeg kom til denne myren, hvor jeg ofte tidligere har gått,» så» jeg en hel liten landsby med mennesker som levde der. Midt på lå et slags tømmerhus 6x4 meter, med torv tak og uten vinduer. Inngangen var på østsiden, den hadde ikke dør, men et stengsel av grener kunne settes foran.
Stokkene som huset var bygget av, var ikke så tykke og heller ikke hugget sammen i hjørnene.
I ytterkanten av myren langs med de oppstikkende fjellknattene og rundt dette huset, lå en rekke små hytter/telt. De så ut som disse teltene som samene bruker, laget av tynne trær. De var ikke trukket med skinn, men derimot var de kledd med torv helt opp. 15 stykker tror jeg det var. Inngangen er dekket med noe som ser ut som strie, men kan og være skinn.
 I sørenden mellom huset og noen av teltene, hadde man spent opp et garn mellom to stokker som var drevet ned i jorden. Hele området i nord hadde for øvrig store trær, løvtrær.
Noen menn holdt på å flå en bjørn. Det gikk geiter,( mulig en type sauer) og beitet på området. Hunder så jeg også.
Inne i hytten hang det geitemager fylt med vann langs med veggene, det hang også kjøtt, fisk og tørkede planter der. Midt på var et stort bål med tømmer stokker rundt i 2 rader, til å sitte på. Man festet maten på pinner som man stakk inn i bålet for å steke den. Gulvet synes å være av jord, og jeg kunne ikke se noen åpning i taket. Jeg så ingen redskaper, hverken av metall eller leire.

En høy kvinne iført en blå kjole kom mot meg, hun kalte seg Tirill. Hun har ingen mann, er en slags trollkone. Jeg spurt henne om hvordan hun laget blåfargen.( jeg vet at blått er vanskelig å få ut av naturen) Hun sa havfolket hadde gitt henne kjolen som gave etter at hun hadde kurert et sykt barn som de brakte til henne. Legekunsten hadde hun lært av sin mor som var død.
 Havfolket bodde lenger ute i vest, hadde større båter av tre med et slags seil. hun var litt redd dem, fordi de kunne være litt uberegnelige i oppførselen om de ikke fikk viljen sin.
Tirill berettet at de brukte å senke sine døde i sjøen ved å binde steiner til dem. Båtene sine hadde de liggende på østsiden, det var uråd å se hva de var laget av. Disse var mindre og bredere enn en kano og de brukte en slags padleåre.
Vannet på denne siden syntes å være høyere enn i dag. Halvøyen som i dag går ut på vestsiden fremsto som et skjær og vannet gikk opp til en liten fjellknatt litt lenger sør. Tirill sa de hentet vann på vestsiden og de bodde her for sin egen beskyttelse. De hadde drept bjørnen med spyd, men dette var en meget sjelden hendelse. De levde av fisk og fugleegg og geitekjøtt. Klærne deres syntes ikke å være skinn, men det var uråd å se hva de var laget av.
De oppleves som et rolig og harmonisk folk.
Alle var små og svarthåret, men jeg så en liten gutt med rødt hår.
Jeg besøkte landsbyen tre ganger, og bl. a. målte og avmerket jeg hyttens plassering. Siste gang hadde de gjemt seg, og kom motvillig frem, de var redd for at jeg skulle røpe stedet deres.
Etter det har jeg ikke sett dem og stedet synes helt uten energi.
Jeg har en anelse om at plassen ble angrepet og utslettet.

Konkluderende tanker:
I utgangspunktet så er plassen et absurd sted å bosette seg på. Rett nok et bra sted for beskyttelse, men for folk langt tilbake i tid, var det primære og absolutt det viktigste behov, tilgangen på mat. Dette synes tilsynelatende lite å være tilstede her.
Men---- Ser vi på påstanden om at vannstanden i Valsvatn var mye høyere enn i dag, åpenbarer det seg et interessant bilde.
Årsaken til dette kan bare være at vannet er sjø på denne tiden og at tidsrommet for denne bosetningen, var da havnivået var 5 til 6 meter høyere enn i dag. Vannet ligger i dag på kote 2,5. For at halvøyen skal bli et skjær, må vannstanden økes ca. 3 meter. Med et slikt havnivå, fremstår landskapet meget annerledes enn i dag.
Det åpner seg en kanal som ikke bare inkluderer Valsvatn, men som faktisk strekker seg sørover helt til Kråkeneset i Sognesjøen. Det var faktisk på den tiden en kanal østenfor Indre Steinsund fra Sognesjøen i sør til dagens Hardbakke i nord. En slik kanal ville være et ypperlig sted for å fange fisk og sjøpattedyr, og dermed også et ettertraktet bosted for den tids mennesker.
Lill mener folket på Langhaugen hadde et meget harmonisk og velfungerende samfunn, som kanskje var lenger kommet i utvikling enn andre folk i området på samme tiden.
Hun sammenligner dem med en flokk hun «så» nord for Råke. Disse fremsto som meget primitive i sammenligning. De gikk kledd i skinn og hadde ikke noe bosted, skjønt havnivået der var bare 1,5 meter høyere enn i dag.
Altså flere tusen år yngre?