Blogg nr. 73.  Kringlebotn, Kringla og Heimskringla.

Når man sitter og ser på TV om kveldene, dukker det ofte opp etternavn på noen av de personene som vises. Etternavn, familienavn som så tydelig henviser til bestemte naturformer der navnet har sin opprinnelse.
Jeg blir fasinert av mange av disse navnene, som f. eks Navarseter, Bekkemellem, Kyrksæterøra og mange fler.
De forteller mye om hvordan stedsnavn oppstår, om dets beliggenheten i naturen, men også om ord og begreper som delvis er gått ut av bruk, men der restene av ordet har fått en beslektet betydning.
!000 år er meget kort tid for slike naturnavn, man må antagelig nærmere 2000 år bakover for å finne begynnelsen på spesielt navn som har bakgrunn i naturens utseende, som da selvsagt blir kalt naturnavn i motsetning til de yngre kulturnavnene som har med menneskelig aktivitet å gjøre.
Nå sist i «Stjernekamp» var en av «dommerne» den kjente opera sangerinne
Solveig  Kringlebotn.
Ordet «kringle» finnes i bakverket med samme navn, disse to ringene som et liggende 8 tall.
I en tidligere blogg fra Laksevåg har vi navnet Kringsjå som forteller om stor utsikt, men navnet dreier seg om at man runder en odde i naturen som tillater at man kan se vidt omkring.
Likeledes har man ordet i det gamle verket «Heimskringla» som blir oversatt med «Verdens krets». Så ordet «Kringla» har også en utvidet betydning
Der det betyr «hele verden». Kanskje en bekreftelse på at de gamle visste at jorden deres var rund?
I Gulen kommune, ved riksvei 39, ligger et sted som heter «Kringla.»
Et skålformet jordbruks område rundt et like rundt vann.  Et klassisk eksempel på hvilken natur som gir navnet Kringla.
Ordet er brukt overalt i Norge, og det er heller ikke engang noen hemmelighet for Norsk Stadnavn Leksikon hva det står for.
Jeg tar det likevel med her fordi det gir et meget godt bilde av hvordan naturnavn oppstår og hvordan enkelte versjoner av betydningen fortsatt består i språket vårt.

Kringlebotn vet jeg er et sted ved Nesttun i Bergen, men hvor hun har navnet fra er ukjent for meg.
Derimot så kjenner jeg til et spesielt Kringlebotn i Masfjorden ved Matre.
Et godt stykke oppover veien til skisenteret, Stordalen. Rett før den svingete og bratte oppstigningen til dalen.
Jeg har aldri vært på dette spesielle stedet, men engang gikk jeg «Bjørn West»
marsjen til Stordalen,  da gikk stien helt ut på kanten slik at jeg kunne se ned på husene som ligger der i denne skålformede botnen som passer fortreffelig godt til navnet.
Det er en spesiell historie knyttet til han som først bosatte seg her.
Han skal ha vært en fredløs fra en annen bygd som kom og bygget seg et hjem her i Kringlebotn.
 For å komme til denne plassen måtte man klatre opp en stupbratt fjellvegg ved siden av denne store Hummelfossen som tidligere rant fra Hummelvatnet som ligger på toppen. Reguleringen av vannene i området har fjernet fossen, men den spesielle stien som denne mannen bygget opp langs stupet ved Hummelfossen eksisterer enda.
Stien som er en mengde steintrapper, var laget slik at dersom eieren dro opp en tretrapp et sted i stien, var det nesten umulig for noen å komme opp.
Lensmannen i Matre klarte aldri å komme seg inn for å kreve skatt, først måtte han opp denne vanskelige stien, deretter lå dette store vatnet som var særdeles vanskelig å komme over uten båt, så kommer enda et vatn som må krysses, Kringlebotnvatnet.
Det fortelles at folk i Matre prøvde og «ta» denne mannen engang han hadde vært og handlet i Haugsvær, men da de så hvilken kjempestor bør han hadde på ryggen med  seg over fjellet, ble de så «fælne» at de la på sprang.
En mann jeg kjente en gang, hadde vært med på denne reguleringen av fossen, han sa at midt i fossen var en kjempedyp «jettegryte» som hadde blitt oppfylt med stein da de laget demningen på toppen.
Denne fantastiske steintrappen eksisterer den dag i dag, rett opp for den gamle trafo stasjonen. Vel verdt et besøk.

 

 

 

Blogg nr. 72  Amasonas

Gamle folk husker kanskje disse engang, drømmebilene, Volvo Amason.
Laget på 60 tallet og ut på 70 tallet.
Hvorfor akkurat navnet Amason? De fleste assosierer vel det navnet med storvokste høye kvinner som ikke er så enkle å ha med å gjøre.
Navnet Amasoner har sin opprinnelse fra Homers Iliaden, de var allierte med Troya som tapte for grekerne, kanskje så langt tilbake som på 1100 tallet før Kristus.
Amasonene var en gren av Skyterne, kvinnelige krigere som blir nevnt i andre gamle skrifter også.
Vi har paralleller til dem i våre beretninger om Skjoldmøyene i Skandinavia.
Ved et stort slag i Konstantinopel, der vikinger tapte, berettes det at seierherrene var forundret over at der fantes så mange kvinner blant de falne.
I enkelte graver etter Skyterne har man funnet at det var kvinner som er begravet som krigere, med alt det utstyret som vanligvis krigermenn ble begravet med.
Jeg tror jeg har nevnt det tidligere, men uløste mysterier har alltid fasinert meg.
Så spørsmålet er om hvorfor en av de største elvene i verden, Amasonas, har fått dette navnet?
Har navnet noe å gjøre med slike krigerske kvinner?
Her kommer en nesten fem hundre års gammel historie som forklarer hvorfor navnet, men etterlater seg et mye større mysterium.
I året 1542, seilte 57 spanjoler, under befalet av kaptein Francisco de Oretellana, ned det de kalte «Den store Floden» og som munner ut i Atlanteren.
Beretningen er nedskrevet av en feltprest, P. Gaspar de Carvajal som var med på turen.
De hadde to fartøyer, store kanoer som var nesten 20 meter lange og 2 meter brede, utstyrt med seil og årer.
Flere ganger var de blitt overfalt av indianere på reisen nedover elven, men denne gangen var overfallet litt annerledes.
Indianerne var anført av 10—12 kvinner som gikk kjempende foran og tvang unnfalne menn til å kjempe.
Kvinnene var utpreget hvite og høyvokste, med langt hår og sloss helt nakne med pil og bue. En kvinne utgjorde for 10 indianerkrigere.
Det lyktes spanjolene å ta til fange noen av de indianske mennene, som de forhørte om hvem disse kvinnene var.
Indianeren som var en slags høvding, fortalte at dette var kvinner som levde uten menn og at de var dyktige krigere som regjerte over dem og andre indianerstammer. De bodde 7 dagsreiser fra elven og hadde kommet hit nå for å forsvare deres territorium.
De bodde i steinhus og var mange, de hadde flere byer som var rikt utsmykket.
Høvdingen hadde vært flere ganger i noen av byene, han fortalte at de kriget mot andre stammer og tok storvokste fanger fra en annen stamme som de paret seg med og sendte tilbake etter en tid. Av avkommet beholdt de jentene, mens guttene ble avlivet eller sendt tilbake til faren.
Jentene blir lært opp til å bli dyktige jegere og krigere. Byene er rike på gull og de har noen grønne steiner som de bruker som betalingsmiddel.
Det høres ut som en fantasi fortelling fra våre dagers fremtidsvisjoner på en TV stasjon om Aliens.
Presten Gaspar de Carvajal beskrives av sine samtidige som en meget nøktern mann som ikke lot seg rive med av sine fantasier. Dessuten blir hans fortelling bekreftet av alle disse 57menn som også var mede på ekspedisjonen.
Så fortellingen må godtas som sannhet. I noen av hundreårene etter dette, har det forekommet spredte beretninger om slike kvinnelige krigere i bortgjemte områder av Amasonas bekkenet.
Presten og hans kaptein Oretellana, fikk godtatt av de spanske myndighetene at elven skulle hete Amasonas, etter disse kvinnelige krigerne som kunne sammenlignes med de gamle greske beretningene om kvinner som sloss.
Så fra et mindre mysterium til et mye større bringer denne beretningen oss.
Hvem var disse storvokste hvite kvinnene på det Sør Amerikanske kontinent,
For 500 år siden?
Der er en forfatter Jacques de Mahieu, som har skrevet et verk som også omhandler disse kvinnene, han kommer med en ganske så rasjonell forklaring på dette merkelige fenomen, men samtidig kommer han med så fantastiske påstander at verket hans blir ikke akseptert i de akademiske kretser.
Jeg tror ikke verket hans er utgitt i Norge, men på svensk heter boken
«Vikingatågen i Sydamerika.»

 

Blogg nr. 71 Ytre Laksevåg
Sør for denne Gravdalen som jeg skrev om forrige gang, kommer vi til en annen dal som heter Bjørndalen. Engang betegnet som den største gård i Laksevåg kommune.
Her har vi en samling navn, som er litt spesielle. Kanadaskogen, alle gutters eventyr skog, med en stor utstrekning som danner grensen over til Fyllingsdalen.
Burmaveien, bygget av russiske krigsfanger, som jeg har fortalt om tidligere i blogg nr.60 Træet.
Enda et spesielt navn som kanskje ikke så mange har hørt, Lappeleiren.
Det kalles i dag, Bjørndals tjernet/vannet, men i min oppvekst gikk det for Lappeleiren.
I følge min far, skal det ha vært en stor landsutstilling i Bergen før krigen. Der var også flere samefamilier med på dette. De skal ha hatt leiren rundt dette vannet under denne utstillingen. Derav navnet.
På andre siden, ligger en avsats i fjellet Lyderhorn som «de tusen trapper» starter fra. Trappene er bygget av tyskerne under krigen, for å lage en lett oppgang til utkikstasjonen på toppen av fjellet.
Avsatsen bærer navnet Sildaberget og har en formidabel utsikt til bl.a. Bjørndalspollen. Navnet kan høres rart ut, der det ligger flere hundre meter over sjøen, men det er nok denne utsikten som har skapt navnet. Herfra kunne man se om det kom inn en «dott» eller sildestim i pollen som var meget lett å stenge ved Hetlevikstraumen.
På andre siden, litt mot Håkonsvern, finner vi det næringsrike navnet Mathopen, som nok også dreier seg om tilgang på fisk. Denne innelukkede pollen som veien går tvers over nå, har nok vært en kjærkommen kilde til mat.
Mattilgang har nok gitt navnet Hetlevik også. Etter det gamle ordet «Hatl» som står for hassel og hasselnøtter. Hassel kvister ble mye brukt til fletting av kurver og «Kiper».
Ringen som ble laget av kvister rundt Gulatingplassen, ble kalt «Veband» hellig ring og var laget nettopp av hasselkvister.
«Varg i veum» betyr ulv i helligdommen, og henspiller på at man ikke hadde lov å ta våpen med innenfor ringen.

I andre enden av Bjørndalspollen, heter det Loddefjord.
Lodde skal bety på gammelnorsk, «liten rund kvinne».
Lenge før dette kjempesvære Loddefjordsenter ble bygget, bodde der en kvinne i et lite hvitt hus her, som ikke var så ulik denne beskrivelsen.
Jeg husker henne fra en rørleggerjobb, på grunn av en spesiell bemerkning hun kom med. 
Mannen hennes var til «skjøss» og hun måtte ta seg av alt ved ombygging av huset deres. Bl. a. skulle hun nå få vann fra vannverk, men hun insisterte på at hun ville ha en egen kran på kjøkkenet med vann fra denne «fabelaktige» brønnen hun hadde.
Jeg prøvde å snakke henne fra denne fikse ideen, og sa det ville bli unødvendig dyrt å føre ekstra vann tvers gjennom huset hennes.
Hun svarte da at jeg kunne bruk et gammel stort rør som hang under taket i kjelleren hennes.
Jeg må jo føre 3 sorter vann, vannverk vann, varmtvann og brønnvann, svarte jeg.
 «Røret er mer enn stort nok for alle tre, svarte hun» !!!!!!

Det er nok ganske sikkert, ikke henne dalen er oppkalt etter.
Loddefjord ble engang karakterisert som den største sammenhengende jordbruks flate i kommunen. Nå er alt dekket av et kjøpesenter?
 Jeg har aldri forstått hvorfor man ikke kan bruke disse fjellknattene og lyngheiene som der er mye av og som ikke er dyrkbare likevel?
 Etter min mening ville det vært billigere også, man må jo alltid ha fast fjellgrunn å bygge på?
Navnet Loddefjord er mest sannsynlig avledet og forvansket av navnet på fjellet Leidarhorn (Lyderhorn). G. norsk, Lofdorfjordr.
Fjord henspiller på Bjørndalspollen som flaten er en forlengelse av, og denne bratte fjellsiden mot øst, gir jo det samme topografiske bildet som en fjord også har.
Andre enden av denne dalen, nordenden mot sjøen, kalles med det merkelige
navnet Kjøkkelvik. Jeg har ingen forklaring på det.
I en gammel «regle» om det å ferdes på sjøen, heter det, når du passerer
Kyklarvik må man la seilet falle, for ellers kan fallvind komme og kvelve båten.
Fallvinden blir nok laget av den skarpe fjellveggen på vestsiden av festningen
Kvarven.

 

 

Blogg nr. 70  Gravdalen på Laksevåg.

Jeg levde de første 30 årene av mitt liv på Laksevåg som nå er en bydel i Bergen.
 Aldri tenkte jeg den gang på hvorfor stedene hadde slike navn de hadde.
Jeg begynte denne bloggen min med å forklare navnene Alvøen og Håkonshella. Blogg nr.1 og nr.2.
Jeg voks opp  i Nygårdslien som da hadde navn etter hovedbruket Nygård, gården midt i denne dalen som jeg tror ikke hadde eget navn for hele dalen.
En del gårder som nå et utbygget hadde navn som ikke synes å høre hjemme i den naturen de lå i. Det har nok vært nye eieres navn som har gitt disse navnene, en ganske vanlig hendelse på gårder nært beliggende til byer.
Etter det jeg i ettertid har lært, så må den opprinnelige hovednæring i denne dalen ha vært møllen i Gravdal. Så sannsynligvis kan navnet på hele dalen engang ha vært Gravdal. Som da har navn etter den trange dalen ved utløpet av Gravdalsvannet.
   Fjellene som omgir dalen er, Holatoppen/Damsgårdsfjellet, Gravdalsfjellet og Nipetoppen på ene siden, Ørnefjellet og Lyderhorn ligger på andre siden.
Gravdal Mølle må ha vært en meget betydningsfull bedrift, meget langt tilbake i tid. Sannsynligvis har den vært eier av hele dalen fra først av. Navnet Nygård tyder jo på at denne gården har tilhørt en større enhet.
Gravdal er nevnt så langt tilbake som på 500 tallet, da ble Kong Alrek, fra Alrekstad (Ulriken?) og hans jarl som het Koll, drept her av en konge som kom sørfra. Sønnesønnen hans, Kong Vatnar, som er begravet ved Håkonshella
(Vatlarstraumen?) hevnet drapet.
Det litt merkelige ved denne dalen er at alt vann som kommer ned over dette området blir tatt vare på ved store, meget godt forseggjorte demninger i hele dalen. Det kan synes som hele dalen er målrettet mot det å skaffe vann til denne møllen i Gravdal.
Først er det denne hoved-demningen som demmer opp Gravdalsvannet til en høyde som ingen i dag vet den opprinnelige høyde på.
 Det som i ettertid er blitt Lyngbøvannet, grunnet motorveien tvers over, kan ha vært avdelt også tidligere, langt tilbake.
Nesten på toppen av Nipen ligger et lite vann som er oppdemmet av en meget vel utført demning, med dobbel mur av gråstein, dette har vært vannressursen
til i første omgang, kvernen på Lyngbø som navnet Kvernhusvegen forteller om.
Navnet Lyngbø høres nyere ut, slik gården Nygård og gjør.
Likeledes har Liavatnet vært oppdemmet lenge før det ble drikkevann for Laksevåg kommune på 50 tallet. Det viser steinrestene på vestsiden etter møllehus i Banuren ved utløpet av elven.
Store deler av dagens Kanadaskog var også oppdemmet ved utløpet av Tennebekkvannet, også en meget godt utført demning, men som ikke fungerte da jeg voks opp.
Da gikk den gamle veien til ytre Laksevåg, ved hjelp av bro, tvers over dette vannet.
Hele området synes å ha hatt som formål å forsyne møllen i Gravdal med vann.
Jeg mener å ha lest at Bergen by var forpliktet til å male alt kornet sitt her i en periode.
Det er tydelig at det som nå kalles Kommandantboligen, opprinnelig har vært en herregårds bolig, med egen vollgrav rundt huset og en eiendom som oser av velstand.
Navnene på fjellene rundt denne dalen, med Lyderhorn i sør, som har ganske tydelig vært det gamle Leidarhorn, et styringsmerke fra langt sør i leden.
fjellet har også fungert som et lokalt «Bloksberg» som heksene dro til hver midtsommer natt.
Det bratte Ørnefjellet med det loddrette stupet ned mot uren og navnet Banuren taler for seg selv.
Nipetoppen er en fjelltopp som meget vel kan lignes med formen på frukten
«nype».
Navnet Gravdalsfjellet, som har vært gjenstand for mye debatt, forteller vel ganske greit at hele dalen har hatt det navnet engang.
Damsgårdsfjellet har navn etter hovedgården på andre siden, men navnet synes å være «importert»? Kanskje fra Danmark?
Holafjellet har navn etter Holen, også andre siden, der den fryktelige tragedien under krigen skjedde, Holen Skole ble bombet og en mengde skolebarn ble drept.
Inngangen til dalen har det flotte gamle og meget talende navet Kringsjå.
I sannhet et navn som forteller at her kan man virkelig « sjå omkring»