Blogg nr. 60.  Træet.

Jeg har mange ganger brukt min «sommer oppvekst» i Masfjorden som utgangspunkt for stadnavn løsninger. Navnene der er lite påvirket av den urbane utvikling som skjer i nærmere beliggenhet til tettsteder.
Når man kom kjørende innover fra «Vikja» og passerte Rusta og så Frøyset med kirken, Austevågen og elveutløpet foran seg, da begynte sommeren.
Ned bakken lå et gammelt rødt hus meget tett til veien og på andre siden gikk fjellet loddrett opp, tett ved. Dette var Træet.
Overhodet intet spesielt tre som kunne gi dette navnet. Det røde huset og en løe på en avsondret slette tett til elven/sjøen det var alt.
Det er først i seinere tid jeg har begynt å tenke, hvorfor det navnet?
Jeg voks opp på Nygård på Laksevåg og når det var meget varmt om sommeren, hendte det at vi syklet den lange veien vestover til Bjørndalspollen for å bade i sjø.
Når man kom over Tennebekks toppen og fortsatte ned den bratte bakken til veikrysset Bjørndalstræet , satte vi syklene fra oss her.
Navnet forbant vi med veikrysset, men nå i «ettertankens alder» er ikke det så sikkert.
Dagens navn på denne veien som går sørover, er Bjørgeveien. Men i vår tid ble den alltid kalt «Burmaveien». Fra denne vei og helt over til Fyllingsdalen het området Kanadaskogen. Et flott område for oss unger.
Grunnen til at veien ble kalt Burmaveien var en sammenligning med en annen vei som ble bygget i Burma av krigsfanger. Denne veien ble også bygget av russiske krigsfanger under den andre verdenskrig.
Dermed kan ikke navnet Træet knyttes til veikrysset, krysset er alt for ungt til det.
På denne veien «Burmaveien» hadde jeg et helt spesielt syn engang i 1966.
Et syn som for en stund fikk meg til å vurdere om Burmaveien egentlig begynte i India.
Jeg holdt på å bygge hus til meg selv i Håkonshella. Bopelen min da, var på Paradis i Fana og jeg kom kjørende derfra tidlig en lørdagsmorgen, klokken var bare 06,30 og søvnen hang ennå i.
På den lange strekningen mellom Bjørge og Sætervik, er en meget lang bakke som den gang var ubebygget og øde med tett furuskog på begge sider, så jeg på lang avstand en flott ung indisk kvinne, kledd i en tradisjonell sari og med kastemerke i pannen, komme spaserende mot meg. Jeg var kommet langt forbi henne før jeg virkelig innså hva jeg utrolig nok hadde sett.
I 1966 var fremmedartede utlendinger meget sjeldent i Bergen, og en helt autentisk indisk kvinne på en øde landevei grytidlig en lørdags morgen, var helt utenkelig. Omtrent som dagens UFO-er.
Noen uker seinere, leste jeg at forskningsstasjonen i Tjæreviken på Bjørge hadde en ung indisk kvinne ansatt. En mulig forklaring?

Det viser seg når jeg begynner å undersøke nærmere om stedsnavnet Træet at det finnes i mange andre bygder også. I Bergen finnes familienavnet Træen, uten at jeg vet om noen sammenheng med Træet.
I Dingja ved Dingevatnet finnes et sted som kalles Dingetræet og et sted som kalles Griggustræet. Begge stedene ligger på motsatt side av vatnet av hvor folk bor.
De ser ut som steder der man drev «utslått» og fraktet høyet hjem med båt.
Griggus er ganske sikkert en forkortelse for Gregorius, sannsynligvis har en mann med det navnet engang prøvd å bosette seg der.
På Henriksbø her ved Eivindvik er der en lignende plass, et stykke innenfor «bøgarden», som heter Mattistræet. Der finnes ennå noen få steinmurer som kan tyde på noe lignende.
Mattis er nok forkortelse for mannsnavnet Matias.
Likeledes er der på Hosteland lenger inne i Masfjorden, et dyrket område langs den bratte veien ned til sjøen som også heter Træet.
Alle stedene med dette navnet synes å være dyrket jord eller mulig for utslått, men de ligger i utkanten av gårdene eller bygdens jordbruks land.
Navnet Træet synes da å markere et mindre isolert jordstykke som befinner seg i en viss avstand fra hovedbruket som kanskje eier eller har eid plassen.
Noen sammenheng med veksten tre synes ikke å være tilstede.
I henhold til kart register over Sør-Norge, finnes Træet som navn spredt over mange områder.
Det eneste NSL opplyser er at ordet «trø» bruktes i Trøndelag før i tiden om et inngjerdet område for buskap.

Blogg nr 59.  Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

I mitt forrige innlegg er jeg så vidt innpå emnet; Fylkesmannen i Sogn og Fjordane sin håndtering av byggesøknader i øyriket i fylket.
Ganske nylig var der et innslag av NRK på TV om hvor umulig det er å få byggeløyve i Bulandet. Personen som var intervjuet var dypt fortvilet og oppgitt over den negative behandling byggesøknader blir behandlet av Fylkesmannen.
Dette er meget velkjent problemstilling som kanskje andre fylkers innbyggere også sliter med.
Fylkesmannen avviser slike påstander med at det er kommunene som avgjør byggesøknadene, de er bare veiledende. Dette er kanskje den formelle siden av sakene, men det er i virkeligheten Fylkesmannen som avgjør, det er ytterst få søknader som kommunene har godkjent mot hans vurdering.
Det å få bygge bolighus på «heimejorden» er i praksis så vanskelig at de fleste gir opp. Noen få klarer å få TV kanalene til å ta opp saken deres, og derfor lykkes med søknaden. Det er tydelig at Fylkesmannen har vanskelig for å stå imot offentlighetenes lys på saken.
Jeg har sett at en rekke hus har blitt bygget etter at byggesakene deres har blitt tatt opp av TV.
Det synes meget klart, uavhengig av generell strandlov og andre restriksjoner,
er det en tydelig klar linje fra Fylkesmannens kontor: Det skal ikke bygges andre steder enn på tettstedene i disse øysamfunnene langs kysten vår. Et resultat som så tydelig vises overalt på kysten vår, øyene avfolkes fortere og fortere.
Fjerning av levegrunnlaget, nekte nybygging og å ødelegge naturen med vindmøller er meget virkningsfulle tiltak for å få dette til.
Jeg har personlig erfaring med denne saksprosedyren.
Jeg prøvde engang å få bygge meg en helårsbolig ute ved havet i Solund. Da jeg har bodd i dette øysamfunnet en del år, og har nær tilknytting, har jeg alltid lengtet ut igjen.
Grunneieren som var meget glad for få øket antall mennesker på dette stedet, var av den mening at: «Den Gud gir et embete, gir han også forstand til å styre dette.»
Etter meget lang ventetid og påfølgende avslag, innså han at dette ordtaket ikke alltid hadde sin berettigelse, og godtok at jeg kunne skrive et innlegg i avisen om avslaget av søknaden.
Jeg skrev da til avisen Firda et innlegg der jeg imøtegikk Fylkesmannens avslag på byggesøknaden.
Avslaget bestod i 5 punkter, og jeg tilbakeviste saklig og rasjonelt begrunnelsene og konkluderte for hvert punkt med at argumentasjonen var tøv.
Så fem ganger tøv, er og blir tøv.
Avisen Firda tok ikke inn innlegget mitt, noe jeg måtte akseptere.
6 måneder etter, til min store forundring, sto plutselig innlegget på trykk i Firda.
Forklaringen på den lange ventetiden forsto jeg da jeg så at det i en utgave av Firda, litt tidligere, hadde vært en artikkel som kritiserte redaktøren av Firda skarpt, for å være partisk til fordel for den partipolitiske styringen av fylket. Vedkommende som skrev hadde nok større innflytelse enn jeg.
Så min artikkel ble brukt som bevis på det motsatte.
Fylkesmannens kontor svarte på mitt innlegg at de ville ha seg frabedt slike ord og uttrykk.
Det mest støtende ord jeg brukte var ordet tøv, fem ganger.
Resultatet av min artikkel var en rekke telefoner fra mennesker som hadde vært ute for den samme nedlatende behandling fra Fylkesmannens kontor.
 De var meget fortvilet på vegne av sine barn som var tvunget å forlate hjemstedet.
Nedlatende, fordi argumentasjonen gikk på: Enten ble mottagerne regnet for å være mindre med, eller ble antatt å være naive og ha vansker for å forstå.
Alternativt så må grunnen ha vært at det sto slik til hos dem som skrev avslaget.
Jeg har en rekke eksempler på denne latterlige argumentasjonen:
Et var at husets beliggenhet ville ligge utsatt for generende røyk når eieren svidde av lyngen. (Å svi av gammel lyng og gras er vanlig ute på øyene.)
Et annet var at huset ville være synlig fra alle kanter, fordi det var planlagt å ligge på et høydedrag. Høydedragets høyeste punkt var kote 5, altså 5 meter over middel vannstand? Stort lavere kan man nesten ikke bygge?
De fleste hus som i dag ligger helt ute mot havet, synes nesten til England. Den flate naturen gir ingen mulighet til annet. I Bulandet, som nevnt tidligere, synes husene å «flyte» på havet under særlige værforhold.
Et godt egnet friluftsområde med badevik, var et annet. Dersom det er noe øyfolket har, så er det friluftsområder, så få mennesker som er igjen. Det er heller ingen som bader i sjøen her ute, temperaturen er sjelden over 10 grader.
Den generasjonen som i dag er gammel, har av den grunn lite eller ingen svømmeferdighet.
Det er ikke tvil om at der foreligger en politikk fra Fylkesmannens kontor på å stoppe ytterligere bosetning på disse øyene helt ute ved kysten, uten når der kan etableres et senter.
  
  

Blogg nr. 58  Laksefisket og Øyfolket og vindkraft.

En gang i første halvdel av 70 tallet, passerte jeg med båt, Tungodden i Sognesjøen, sammen med en innfødt eldre Suling. Han pekte på den store låvebygningen som ruvet der på Odden. Den låven er bygget utelukkende på laks, sa han.
Når man kommer på land ser man at der finnes lite av grønn dyrkbar jord som jo skulle være en forutsetning for en slik stor «østlandslåve».
«Man kan stå oppreist i fjøsvinduene», kommenterte han videre. Et uhørt fenomen i resten av fjøsene i Solund.
Jeg prøvde å ta del i disse fiskeriene etter laks på den tiden, men det var nok da allerede på resten eller slutten med laksefisket på kysten av Norge.
I 1975 dro jeg med skøyten «Hermann» langs kysten sørover til Sørlandet.
Om natten var det meget vanskelig å navigere på grunn av alle drivgarn lenkene som var meget lange og vanskelig å vite hvor de begynte og hvor de sluttet. Båten til laksefiskeren lå som regel ved den ene enden, men det var likevel vanskelig å skille ut hans ende med lys på, fra de andre sine lenker som lå lenger sør.
Drivgarns fiske etter laks var en stor næring på kysten som staten forbød, med argumentet, å beskytte laksebestanden.
Med den samme argumentasjonen drev staten og innskrenket krokgarn fisket, nesten hvert år kom det innskrenkninger av når sesongen fikk begynne og når den skulle slutte. Likeledes var der begrensninger i løpet av uken også. Både natt til lørdag, natt til søndag og natt til mandag var det ikke lov å ha laksegarn i sjøen.
Inne i fjordene brukte man kilenot lenger enn ute ved kysten, disse skulle være stengt i de samme tidsrom.
Den store «boomen» med oppdrett av laks, var enda ikke kommet.
I løpet av mindre enn ti år klarte staten å fjerne denne næringen som hadde vært en de økonomiske hovedpilarene i hundrevis av år på alle øyene og kysten av Norge.
De eneste som fikk nyte godt av laksefisket, etter at nesten all sjøfiske med faststående redskap, var forbudt eller det var så korte sesonger at det ikke var lønnsomt å koste utstyr lenger, det var elveeierne og sportsfiskerne.

Som en gammel Suling engang sa: « Jammen er det kort vei mellom Slottet og Stortinget». Hentydningen var jo det at Kong Olav var en ivrig sportsfisker i bl.a. Lærdalselven i Sogn.
Disse stedene som var ekstra godt egnet for å sette ut garn, kilenot, ble kalt
«Verpe». Slike Verpe kunne være verdt mange penger.
Eiendommer som bl. a. Tungodden og Ospa og en mengde andre som hadde slike gode verpe, gav eierne rommelige økonomiske kår.
En annen måte å fange laks ble kalt «Gildre». Da bygget man opp et høyt stilas over noten og en mann passet på hele tiden. Slik at når en laks gikk inn kunne han stenge den inne.
Gildreneset i Ytre Steinsund kan ha fått navnet sitt fra dette.
Laks var på den tiden meget eksklusivt og godt betalt. Mye ble solgt til bl.a. England.  
Kombinasjonen av å ta vekk en av de store næringene i øysamfunnene på kysten, sammen med en fylkesmann i Sogn og Fjordane som avslo ungdommens søknader om byggeløyve på «heimejorden» med de mest tåpelige og latterlige begrunnelser, var en meget vesentlig grunn for fraflytting av øyene.
Parallellen til statens maktdemonstrasjon i dagens vindkraftutbygging og rasering av naturen på de samme øyene, som det aktuelle Haramsfjellet på Møre er meget stor.
Øyfolket har aldri vært av dem som roper høyest og står først i rekken med krav, med andre ord, de som er lettest å trampe over av staten.
Det gjelder for myndighetene å ha et overordnet samfunnsmessig mål som alle kan slutte opp om. Hensynet til disse små øysamfunnene er det enkleste å ignorere.
Ville det ikke være riktigere å la de som er virkelig storforbrukere av elektrisk strøm være de første som bidrar?  
 I en tidligere blogg har jeg konkludert med at «Gule» står for sterk vind.
Når storforbrukeren Bergen by har et fjell som heter Gullfjellet, som høyst sannsynlig betyr «Vindfjellet», ville det ikke da være riktigst å anlegge denne vindparken på dette fjellet sammen med de «syv» andre byfjellene?
Med bergenserens evne til å bom-finansiere alle sine prosjekter, kunne helt sikkert en slik vindpark være en attraksjon for naive øyboere som ikke lenger er i stand til å bo på øyene sine?  

Blogg nr. 57.  Lime.

I et radioprogram av NRK for mange år siden, kunne lytterne ringe inn og spørre om forklaring på mange ord og navn. Den som svarte på disse spørsmålene, var en språkforsker som heter Sylfest Lomheim.
Et av spørsmålene var hva ordet «lime» kommer av.
Lomheims svar var at det skulle være et importert ord fra engelsk. Det er ganske vanlig å beskylde engelskmennene å være årsak til en del ord i språket vårt.
Jeg har hevdet tidligere i en rekke innlegg på min blogg at jeg mener det i mye større grad er omvendt. Selvfølgelig har vi en rekke navn på klær, biler og verktøy som har sin opprinnelse fra engelsk. Før begynnelsen av 1900 tallet var det meget få varer og begreper som kom derfra. Engelsk var et fremmed språk som mange nordmenn slet med å forstå og snakke.
Denne spesielle måten å uttale ordet meget forskjellig fra hvordan det skrives, falt vanskelig for mange norske. Det var meget lettere med tysk.
Etter min ikkefaglige oppfatning kan det skyldes innflytelsen fra fransk og latin for mange ord og uttale som representerer utvikling av samfunnet og fremveksten av vitenskap.
Forbausende mange ord om kroppen, landbruks verktøy, familie, ukedager, skipsutstyr og mange fler er like med norske ord når man ser dem skrevet, men blir vesentlig entret via uttalen.
Den meget store innvandring fra Norge og Danmark av bønder i Vikingtiden, har tydeligvis satt store spor i det engelske språk.
Ta bare det erkenorske ordet «eventyr» , se hvor likt det er «adventure», men ikke så vidtfavnende som på norsk.
 Eller «smørbutt», der beholderen «butt» er blitt navnet på innholdet. Det finnes utallige eksempler.
En morsom historie om ukedager gikk da jeg vokste opp: Navnet lørdag er den eneste ukedagen som ikke er lik vår. Lørdag betyr på norsk «Laugardag» som er badedag. Den dagen badet alle vikingene, mens engelskmennene satt og studerte stjernehimmelen. «Saturday» er Saturns dag. Det var en kjent sak at det ikke ble vasket så mye i England som her hjemme.
Selv språkprofessorene er enig med meg at disse eldgamle stedsnavnene som er oppkalt etter naturens utseende er blant de eldste i Norge.
 Jeg sier, som et rundt tall, 2000 år, men det kan være minst 500 år mer eller mindre. De utpregede jordbruks- stedsnavnene begynner for rundt 1500 år siden, da jordbruket virkelig begynner å vokse frem her i Norge.
Inne i Hardangerfjorden ligger et nes som kalles Limeneset. Neset har et helt karakteristisk utseende, omtrent som et rovdyr som blotter tennene mot deg.
En bred kalksteinsåre (marmor) litt over flomålet, går hele veien rundt og etterlater ingen tvil om at det er denne kvite marmoren som har gitt navnet til neset.
Det finnes en rekke slike steder, som Limevikja på Sotra og ikke minst Limfjorden i Danmark som så tydelig representerer forekomsten av «lime», som vi i dag kaller marmor, men er kalkstein.
For å produsere ulesket kalk må den brennes i en ovn i nesten en uke. Da frigjøres all CO2, eller kulldioksid. Når man da tilsetter vann kan kalken brukes som bindemiddel. Den er ikke så sterk som sement og den stivner ikke under vann. I hele middelalderen var det dette som ble brukt av murere i f.eks. gamle kirkebygg og andre eldre murbygg som Håkonshallen i Bergen
Det var et stort kalkbrenneri på Halsnøy kloster i Sunnhordland på 1300 tallet, de eksporterte den brente kalken med skip langt av garde. Der finnes et stedsnavn: «Limeovnen» etter denne tiden på øyen.
Øyen Hille ute i fjorden og øyen Moster var steder der de hentet råstoffet, kalkstein.
Bærum Verk i Oslo ble på samme tid startet som et kalkbrenneri.
Redskapet (sope)lime forteller at disse kvistene på den ble satt fast, nesten som når man murte med lime.
Det lar seg, i dag, gjøre å tidfeste når kalkmørtelen ble laget igjen, man kan måle mengden av CO2.
Kalkbrenning kom kanskje med irske munker(misjonærer) til Norge lenge før kristendommen kom. Den eldste av de tre kirkene på Kyrkjebø på Færøyene, er bygget av stein og med kalk som bindemiddel. Det hevdes at den ble bygget av St. Brendan som levde på 500 tallet.
Jeg tok prøver av kalken da jeg var der i 2001, men den har ikke blitt datert ennå.
Det må kunne konstateres at «lime» er et norsk ord som har mistet hoved betydningen, men lever videre i betydningen klister, festemiddel.