Blogg nr. 50. Daurmål- fjellene, dalene og vatnene.

Da Ivar Aasen skapte det vi i dag kaller nynorsk, tilbrakte han flere måneder her i Eivindvik i Gulen i ytre Sogn., Først som gjest hos presten Dahl, siden innlosjert hos en bonde på Midtun.
Han var fra Ørsta på Møre, men reiste rundt i landet for å finne originale dialektiske ord som var felles over store deler av landet.
Dette i en tid da det å snakke «dannet» var det samme som å snakke dansk.
Så det språket han skapte ble først kalt landsmål og var en viktig sak i vår kamp for egen selvstendighet og nasjonalfølelse.
Han må da tydeligvis ha ment at dialekten i Gulen var viktig.
Jeg oppdager når jeg leter etter navneforklaringer, en mengde ord fra språket vårt som synes å være ukjent av dem som kaller seg forskere i emnet, enten de er nynorskfolk eller bokmålsfolk.
I henhold til en rekke av mine tidligere blogginnlegg kan jeg peke på ordene:
Alv, bjor, Is-dal, Sula, Vær, Voss, kyrkja, Ølve, hund, lote, Vinje og ikke minst stall og en mengde til.
Flere av ordene er i bruk den dag i dag og ikke bare i dette distriktet.
I min naivitet trodde jeg at når man kaller seg professor i norsk og skandinavisk, hadde man kjennskap til de fleste ord i språket vårt.
Fjellviddene våre har en mengde interessante navn og det fine er at navnene  ofte har beholdt sine opprinnelige ord og stavelser som har gitt det opprinnelige  grunnlag for navngivingen.
Klassisk er det eksempelet som jeg gir med Bjoreidalselva med sine 4 stavelser ender opp i lavlandet med det tilsynelatende vanskelig forklarbare navnet Eia.
Noen fjellnavn er etter hvordan solen står i forhold til fjellet på forskjellige tider på dagen. Navnene blir da relative for den dalen og kan ha andre navn fra nabobygden. Som Nonsfjellet som forteller om måltidet nons på ettermiddagen. På engelsk «after noon»
Fra Dingja, Kvitebergnova som på Eivindvik siden har navn som skaper diskusjon.

Ved Breimsdalen i Jølster ligger et fjell som heter Daurmålfjellet.
Jeg ble forklart av en bonde at dette skulle bety «Middagsfjellet».
 Det er imidlertid vanskelig å finne fra hvilken bygd rundt fjellet, solen skulle synes ved middagstid.
        Når man først har hørt navnet, legger man merke til når det dukker opp på kartet andre steder også.
Det har etter hvert blitt observert en rekke slike navnesteder som inneholder stavelsen «Daurmål».
 Daurmålfjellet finner vi også overfor Ynnesdalsvannet i Gulen, sammen med Daurmåldalen. Det ene kanskje oppkalt etter det andre.
I Finnmark har jeg funnet navnet Durmål om et fjell, kanskje det samme navnet som har mistet en a?
En rekke fjell i Sogn og Fjordane og Hordaland bærer navnet, men også vatn har jeg sett med samme navn.
Så hva betyr dette navnet?
Jeg er nok ute på tynn is når jeg prøver meg på å tyde det.
To gode venner (gamle menn) som begge er oppvokst på gard, sier helt uavhengig av hverandre at som barn var de med når de dauret kyrne om våren.
De har begge litt uklare forestillinger om hvorfor dette ble gjort, men første 
natten ute, etter at kyrne hadde stått inne hele vinteren, ble det gjort opp bål og de tror begge at det hadde med røyken fra bålet å gjøre, dette som ble kalt  å daure buskapen.
Det er mulig det var for å roe ned dyrene når de nå skulle leve ute.
I gamle dager var det jo også villdyr, ulv og bjørn i naturen, som de de nok kunne frykte.
Disse to gamle menn fastholder at det hadde med røyken å gjøre.
Kanskje daure betydde røyk eller skodde, slik at disse fjellene, er fjell og vann der skodden eller disen bruker å ligge lenger enn ellers?
Fjellene er for høye eller for avsides til at det har med beite forhold å gjøre.
Det er ikke uvanlig å se f. eks. morgendisen enkelte steder i naturen ligge mye lenger enn andre steder.
For mennesker som levde mye tettere til naturen enn oss, kan slike steder være grunn nok til å sette egne navn på dem.
Om noen av mine lesere vet noe mer om ordet «daure» ber jeg dem om å ta kontakt.