Blogg nr. 48 Vær, Kinn, Gåsvær, Utvær, Værlandet og Bulandet.
Kinn er en øy som ligger vest for Florø, den har nettopp gitt navn til den nye storkommunen, Kinn.
Navnet er det samme som kinnet vårt, «det ytterste.»
En rekke andre navn på kysten har samme betydning. Bremanger, som i hattebrem, Karmøy som i karm på en kjerre. Alle markerer at de ligger helt ut til havet.
For 20/30 år siden, traff jeg på denne øyen, en mann som jeg har glemt navnet på, men det han sa husker jeg godt.
Han var nettopp kommet hjem til Kinn etter å ha vært i Canada i 50 år, sammenhengende.
Vi sto utfor Kirken og han fortalte hvordan det hadde vært her for så lenge siden. På de små øyene/skjærene, som heter Ytterøyane og som ligger rett utenfor i vest, ytterst mot havet, fortalte han at det kunne være mer enn 1000 menn som drev fiske og overnattet under «holvte» båter under de store fiskeriene.
Kirken på Kinn er kanskje resultat av misjonsforsøk av irske munker, slik også med klosteret på Selje lenger nord. Begge øyene er meget lik øyen Iona utfor Skotskekysten, nevnt i blogg nr.46. Disse Irsk/Skotske munkene kalte seg Patere og både på Færøyene og Island finnes der enda flere «Paterholm» der de levde som eneboere.
På Kyrkjebø på Færøyane skal den eldste kirkeruinen være bygget av en irsk munk som het St. Brendan og levde på 500/600 tallet.
Broren til denne hjemvendte mannen, arbeidet som vaktmester på kirken, og bodde i et lite hus innenfor kirkegårdsmuren. Mannen viste meg sengen på soveværelse i dette huset der han selv og broren var født. Etter 50 år var alt nesten som da han reiste hjemmefra. Dog var det slutt på disse store fiskeriene og menn som søkte ut her i perioder.
Dagens emne er stedsnavnet Vær, eller ganske likt, begrepet værelse som i dette huset.
Ytterøyane som mannen beskrev, fungerte på den tiden som et Vær.
Der fins en mengde slike Vær langs kysten vår. Fra sør på Karmøy til Nordkapp.
Noen av stedsnavnene med Vær, forteller at større gårder lenger inne eide eller disponerte dette været. Som f.eks. Herdlevær nord i Øygarden, som da tydeligvis tilhørte storgården Herdla ved Askøy.
Utvær i Solund er det vestligste sted i Norge og har nok vært nyttet i uminnelige tider til fiskerier. Det at der har vært egen kirke på denne lille øyen, forteller mye om hvor mye folk som årlig har samlet seg her. Før dette sundet som i dag lager den lune havnen, ble avstengt i nordenden, var det nok ikke så enkelt å oppholde seg her i vinterstormene.
Kirken ble flyttet lenger inn til Husøy i sin tid av en prest, fordi folket sultet på Utvær, det var ikke råd komme på sjøen med båt. Det skal ha blåst storm i ukesvis.
Presten ble sterkt kritisert for denne handlingen av sine overordnede.
Innenfor ligger Indrevær og lenger nord Gåsvær og Værlandet. Sistnevnte har nok vært et fellesnavn på alle øyene ytterst i Buefjorden.
Bulandet, lenger ute, er så lavt over sjøen at i gode værforhold synes det som husene, «Buene» flyter på sjøen, sett fra lang avstand.
Alle disse Værene har nok opprinnelig vært steder der mennesker har «vært» i perioder under store fiskerier. Derfor dette navnet Vær, i sterk kontrast til bonde eller «boende.»
Spesielt i Nord Norge og Lofoten har disse Værene utviklet seg til å bli store maktsentre der væreierne ble rike og mektige fordi sesongfiskeriene har spesiell stor betydning der oppe. Alle fiskerne måtte selge fisken til Væreieren.
Fortsatt foregår det store samlinger av fiskebåter i Henningsvær i Lofoten.
På hele kysten fra Karmøy til Nordkapp finnes disse navnene med stavelsen Vær.
Gåsvær i Solund ble bosatt i begynnelsen ved at de dro et skipsvrak opp i fjæren og gjorde det om til bolig. Etter hvert vokste denne boligen og antall mennesker som bodde der. Nye hus ble bygget, slik at der i dag er en liten bosetning rundt den gode havnen. Det gamle skipsvraket som ble bolig står der ennå som museum og gjesterom for turister. Vel verd et besøk.
Dette har nok vært en ganske lik utvikling på hele kysten. Disse midlertidige oppholdsstedene har nok utviklet seg til å bli mer permanent for noen av fiskerne.
«Norsk Stadnavn Leksikon» mener navnet delvis kan skyldes «hardt vær», men også sauebukken (vær) kan være en årsak til navnet.
Kinn er en øy som ligger vest for Florø, den har nettopp gitt navn til den nye storkommunen, Kinn.
Navnet er det samme som kinnet vårt, «det ytterste.»
En rekke andre navn på kysten har samme betydning. Bremanger, som i hattebrem, Karmøy som i karm på en kjerre. Alle markerer at de ligger helt ut til havet.
For 20/30 år siden, traff jeg på denne øyen, en mann som jeg har glemt navnet på, men det han sa husker jeg godt.
Han var nettopp kommet hjem til Kinn etter å ha vært i Canada i 50 år, sammenhengende.
Vi sto utfor Kirken og han fortalte hvordan det hadde vært her for så lenge siden. På de små øyene/skjærene, som heter Ytterøyane og som ligger rett utenfor i vest, ytterst mot havet, fortalte han at det kunne være mer enn 1000 menn som drev fiske og overnattet under «holvte» båter under de store fiskeriene.
Kirken på Kinn er kanskje resultat av misjonsforsøk av irske munker, slik også med klosteret på Selje lenger nord. Begge øyene er meget lik øyen Iona utfor Skotskekysten, nevnt i blogg nr.46. Disse Irsk/Skotske munkene kalte seg Patere og både på Færøyene og Island finnes der enda flere «Paterholm» der de levde som eneboere.
På Kyrkjebø på Færøyane skal den eldste kirkeruinen være bygget av en irsk munk som het St. Brendan og levde på 500/600 tallet.
Broren til denne hjemvendte mannen, arbeidet som vaktmester på kirken, og bodde i et lite hus innenfor kirkegårdsmuren. Mannen viste meg sengen på soveværelse i dette huset der han selv og broren var født. Etter 50 år var alt nesten som da han reiste hjemmefra. Dog var det slutt på disse store fiskeriene og menn som søkte ut her i perioder.
Dagens emne er stedsnavnet Vær, eller ganske likt, begrepet værelse som i dette huset.
Ytterøyane som mannen beskrev, fungerte på den tiden som et Vær.
Der fins en mengde slike Vær langs kysten vår. Fra sør på Karmøy til Nordkapp.
Noen av stedsnavnene med Vær, forteller at større gårder lenger inne eide eller disponerte dette været. Som f.eks. Herdlevær nord i Øygarden, som da tydeligvis tilhørte storgården Herdla ved Askøy.
Utvær i Solund er det vestligste sted i Norge og har nok vært nyttet i uminnelige tider til fiskerier. Det at der har vært egen kirke på denne lille øyen, forteller mye om hvor mye folk som årlig har samlet seg her. Før dette sundet som i dag lager den lune havnen, ble avstengt i nordenden, var det nok ikke så enkelt å oppholde seg her i vinterstormene.
Kirken ble flyttet lenger inn til Husøy i sin tid av en prest, fordi folket sultet på Utvær, det var ikke råd komme på sjøen med båt. Det skal ha blåst storm i ukesvis.
Presten ble sterkt kritisert for denne handlingen av sine overordnede.
Innenfor ligger Indrevær og lenger nord Gåsvær og Værlandet. Sistnevnte har nok vært et fellesnavn på alle øyene ytterst i Buefjorden.
Bulandet, lenger ute, er så lavt over sjøen at i gode værforhold synes det som husene, «Buene» flyter på sjøen, sett fra lang avstand.
Alle disse Værene har nok opprinnelig vært steder der mennesker har «vært» i perioder under store fiskerier. Derfor dette navnet Vær, i sterk kontrast til bonde eller «boende.»
Spesielt i Nord Norge og Lofoten har disse Værene utviklet seg til å bli store maktsentre der væreierne ble rike og mektige fordi sesongfiskeriene har spesiell stor betydning der oppe. Alle fiskerne måtte selge fisken til Væreieren.
Fortsatt foregår det store samlinger av fiskebåter i Henningsvær i Lofoten.
På hele kysten fra Karmøy til Nordkapp finnes disse navnene med stavelsen Vær.
Gåsvær i Solund ble bosatt i begynnelsen ved at de dro et skipsvrak opp i fjæren og gjorde det om til bolig. Etter hvert vokste denne boligen og antall mennesker som bodde der. Nye hus ble bygget, slik at der i dag er en liten bosetning rundt den gode havnen. Det gamle skipsvraket som ble bolig står der ennå som museum og gjesterom for turister. Vel verd et besøk.
Dette har nok vært en ganske lik utvikling på hele kysten. Disse midlertidige oppholdsstedene har nok utviklet seg til å bli mer permanent for noen av fiskerne.
«Norsk Stadnavn Leksikon» mener navnet delvis kan skyldes «hardt vær», men også sauebukken (vær) kan være en årsak til navnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar