Blogg nr. 49. Salt, Saltkjel, Saltskår. Saltposen,
Salta, Saltholm, Saltfjellet og Saltstraumen.
Bildet er tatt på Hoveodden på Tromøya 55 år etter at jeg tjenestegjorde i flyvåpenet på samme stedet. Horisontlinjen har alltid fasinert meg, den gang som nå.
Dagens navn handler ikke om meg, men derimot om den vesle pytten rett bak meg på bildet.
Når vinden står på odden, vasker sjøen innover berget og lager en liten dam som solen da fordamper. Det vises tydelig hvordan saltet blir avsatt på kantene.
For våre forfedre langt tilbake i tid var salt mer verdifullt enn gull.
Salt gjorde at man kunne preservere maten slik at kjøtt og fisk kunne danne matreserver, særlig gjennom vinteren.
Slike pytter var nesten den eneste måten å skaffe seg dette verdifulle stoffet.
Jeg så nylig et TV program om geiter som klatret oppover en loddrett mur for å beite på steinene som da tydeligvis inneholdt saltavleiringer.
Å legge ut saltsteiner til husdyrene er vanlig blant bønder som har dyr gående på beite. Det er altså ikke så lett å finne salt i naturen.
Sjøen er da en meget stor resurs, men det kreves mye sol eller varme for å fordampe sjøen slik at saltet blir tilgjengelig.
Der er forskjellige plasser langs kysten vår, der naturen har laget det slik, viselig, at saltet blir utvunnet av seg selv.
Disse stedene var sjeldne og måtte selvfølgelig passes, før regnet ødela saltlaken.
Ordet lake eksisterer i norsk ofte sammen med salt som en oppløsning, men det har tydeligvis vært i språket vårt og det eksisterer som betegnelse på et vann i det engelske språk. Nok et eksempel på det jeg påstår, likheten mellom engelsk og norsk.
Jeg seilte engang til hulen på øyen Forminterra der Kong Sigurd Jorsalafar sloss mot Blåmennene (Tuaregene) inne i Middelhavet. På øyen levde de fleste av å utvinne salt fra sjøvann, der var laget store basseng som de ledet sjøen inn i ved høyvann. Det var en stor eksport artikkel.
Pussig nok da jeg mange år seinere seilte rundt Sagaøyen Island, var det i nesten alle fiskerhavnene jeg kom til, det første jeg så, stor sekker med salt fra Ibiza, som er eksport havnen til Forminterra.
Det er en mengde steder langs kysten vår som har forstavelsen salt i navnet.
Stedene ligger ute ved sjøen og har da tydeligvis vært steder der naturen har produsert salt, men også steder der menneskene har hjulpet på de naturgitte gavene. Det har nok også i seinere tider vært produsert salt ved å koke sjøvannet.
Flere stedsnavn med saltnavn sier tydelig at det er naturen selv som skaper produktet.
Om man reiser med bilferge fra Rutledal, vil man på babord side (venstre) se ganske umiddelbart etter avgang, et lite skjær som heter Saltposen. Her har nordavinden og østavinden skvulpet opp salt sjø, og solen har da skapt en saltlake som nøysomme folk har høstet av.
I Solund ligger en øy på nordsiden av Lågøyfjorden, den heter Saltskår og er bebodd av noen få flinke fiskere.
Navnet viser tydelig at her har vært en lignende «skår eller kløft» som også har på samme måte produsert salt.
Saltkjelbukta i Tingvoll ved Kristiansund, forteller med kjelen, at her også har vært naturskapte forhold for det samme.
En rekke Saltnes og Saltholm, Saltrød, og Salta forteller samme historie.
Der finnes store gruveområder der man utvinner salt ved bergverksdrift flere steder i verden, som f.eks. Salzburg i Tyskland.
I Nordland, sør og øst for Bodø, finnes mange stedsnavn som inneholder salt,
Saltstraumen, Saltfjorden, Salten, Saltfjellet, Saltdalen og Saltelven.
Sannsynligvis har alle disse navnene opprinnelse fra et eller to hovednavn.
Saltfjellet er et så markert og stort fjell her oppe, at det synes sannsynlig at dette er det opprinnelige navnet.
Da vil jeg tro at reindriften, som det er mye av her, har funnet salt i berggrunnen, noe som ville ha stor betydning for den samiske reinbestanden.
Saltelven som renner ned Saltdalen, helt nede til Saltfjorden, hvor det også ligger et område som heter Salten.
Et basisnavn som danner grunnlag for en rekke undernavn er velkjent andre steder også i Norge.
«Norsk Stadnamn Leksikon» gir seg ut på en etymologisk lang avhandling av navnet, da i hoved sak basert på den i dag store turist attraksjonen, Saltstraumen.
Der «grønnsjøen i straumen» skal være en mulig forklaring på navnet.
Her kommer det tydelig frem at for de etablerte stedsnavnforskerne er opprinnelsen til ordet salt viktigere enn hvorfor ordet er brukt i naturen på dette området.
Jeg har hevdet, i en mail til språkrådet, at språkforskere er lite egnet til å løse stedsnavngåtene. De bruker det samme språk system, drøftinger, på denne vitenskapen også.
Ordet salt var brukt av de romerske legionærer som lønn, derav ordet salær.
Ordet salt er da over 2000 år, men hvordan ordet har oppstått må man flere tusen år lengre tilbake i tiden for å finne.
Bildet er tatt på Hoveodden på Tromøya 55 år etter at jeg tjenestegjorde i flyvåpenet på samme stedet. Horisontlinjen har alltid fasinert meg, den gang som nå.
Dagens navn handler ikke om meg, men derimot om den vesle pytten rett bak meg på bildet.
Når vinden står på odden, vasker sjøen innover berget og lager en liten dam som solen da fordamper. Det vises tydelig hvordan saltet blir avsatt på kantene.
For våre forfedre langt tilbake i tid var salt mer verdifullt enn gull.
Salt gjorde at man kunne preservere maten slik at kjøtt og fisk kunne danne matreserver, særlig gjennom vinteren.
Slike pytter var nesten den eneste måten å skaffe seg dette verdifulle stoffet.
Jeg så nylig et TV program om geiter som klatret oppover en loddrett mur for å beite på steinene som da tydeligvis inneholdt saltavleiringer.
Å legge ut saltsteiner til husdyrene er vanlig blant bønder som har dyr gående på beite. Det er altså ikke så lett å finne salt i naturen.
Sjøen er da en meget stor resurs, men det kreves mye sol eller varme for å fordampe sjøen slik at saltet blir tilgjengelig.
Der er forskjellige plasser langs kysten vår, der naturen har laget det slik, viselig, at saltet blir utvunnet av seg selv.
Disse stedene var sjeldne og måtte selvfølgelig passes, før regnet ødela saltlaken.
Ordet lake eksisterer i norsk ofte sammen med salt som en oppløsning, men det har tydeligvis vært i språket vårt og det eksisterer som betegnelse på et vann i det engelske språk. Nok et eksempel på det jeg påstår, likheten mellom engelsk og norsk.
Jeg seilte engang til hulen på øyen Forminterra der Kong Sigurd Jorsalafar sloss mot Blåmennene (Tuaregene) inne i Middelhavet. På øyen levde de fleste av å utvinne salt fra sjøvann, der var laget store basseng som de ledet sjøen inn i ved høyvann. Det var en stor eksport artikkel.
Pussig nok da jeg mange år seinere seilte rundt Sagaøyen Island, var det i nesten alle fiskerhavnene jeg kom til, det første jeg så, stor sekker med salt fra Ibiza, som er eksport havnen til Forminterra.
Det er en mengde steder langs kysten vår som har forstavelsen salt i navnet.
Stedene ligger ute ved sjøen og har da tydeligvis vært steder der naturen har produsert salt, men også steder der menneskene har hjulpet på de naturgitte gavene. Det har nok også i seinere tider vært produsert salt ved å koke sjøvannet.
Flere stedsnavn med saltnavn sier tydelig at det er naturen selv som skaper produktet.
Om man reiser med bilferge fra Rutledal, vil man på babord side (venstre) se ganske umiddelbart etter avgang, et lite skjær som heter Saltposen. Her har nordavinden og østavinden skvulpet opp salt sjø, og solen har da skapt en saltlake som nøysomme folk har høstet av.
I Solund ligger en øy på nordsiden av Lågøyfjorden, den heter Saltskår og er bebodd av noen få flinke fiskere.
Navnet viser tydelig at her har vært en lignende «skår eller kløft» som også har på samme måte produsert salt.
Saltkjelbukta i Tingvoll ved Kristiansund, forteller med kjelen, at her også har vært naturskapte forhold for det samme.
En rekke Saltnes og Saltholm, Saltrød, og Salta forteller samme historie.
Der finnes store gruveområder der man utvinner salt ved bergverksdrift flere steder i verden, som f.eks. Salzburg i Tyskland.
I Nordland, sør og øst for Bodø, finnes mange stedsnavn som inneholder salt,
Saltstraumen, Saltfjorden, Salten, Saltfjellet, Saltdalen og Saltelven.
Sannsynligvis har alle disse navnene opprinnelse fra et eller to hovednavn.
Saltfjellet er et så markert og stort fjell her oppe, at det synes sannsynlig at dette er det opprinnelige navnet.
Da vil jeg tro at reindriften, som det er mye av her, har funnet salt i berggrunnen, noe som ville ha stor betydning for den samiske reinbestanden.
Saltelven som renner ned Saltdalen, helt nede til Saltfjorden, hvor det også ligger et område som heter Salten.
Et basisnavn som danner grunnlag for en rekke undernavn er velkjent andre steder også i Norge.
«Norsk Stadnamn Leksikon» gir seg ut på en etymologisk lang avhandling av navnet, da i hoved sak basert på den i dag store turist attraksjonen, Saltstraumen.
Der «grønnsjøen i straumen» skal være en mulig forklaring på navnet.
Her kommer det tydelig frem at for de etablerte stedsnavnforskerne er opprinnelsen til ordet salt viktigere enn hvorfor ordet er brukt i naturen på dette området.
Jeg har hevdet, i en mail til språkrådet, at språkforskere er lite egnet til å løse stedsnavngåtene. De bruker det samme språk system, drøftinger, på denne vitenskapen også.
Ordet salt var brukt av de romerske legionærer som lønn, derav ordet salær.
Ordet salt er da over 2000 år, men hvordan ordet har oppstått må man flere tusen år lengre tilbake i tiden for å finne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar