Blogg nr. 51  Hersvik-bygda
Ordet konge brukes i dag om den øverste i vårt samfunn
I Sagatiden brukte man navnet Drott for samme funksjon. Ordene idrett (idrott),  avdrott (avkastning) og dronning  er rester etter denne tittelen.
Under Drotten sto Jarlen, på engelsk Earl, en tittel som er mye eldre enn vikingtiden. En rekke store menn fra sagatiden ble titulært Jarl.
Lavere enn jarlen sto Hersen. Slik som jeg tidligere har skrevet om Hersen på Bømlo som ble avrettet på Hespriholmen. Hersefriholmen.
I Nord Solund finnes et sted som kalles Hersvik og Hersvikbygda.
 Bygdebokskriver Alf Stensøy skriver at navnet ble «radbrekket» skriftlig av forskjellige danske prester opp gjennom tidene, bl. a. Herritzuigh eller Herissuigen. Slik de innfødte Nordsulingene uttaler navnet er nok det riktigste. Da er det nærliggende å tro at det opprinnelig har vært Hersevik.
Hvorfor bygden Hersvik skulle ha vært boplass for en Herse kan nok synes litt merkelig.
Jeg har tidligere skrevet om hvordan samfunnene langs kysten har utviklet seg, fra fiskere og samlere, til det man i dag kaller fiskerbonden.
Vi kan se det samme mønster som i Austevoll, Austrheim og Askøy. Den jorden som er beste egnet, som ligger lengst øst fra havet, har størst forutsetninger til å produsere mat. Dermed startet prosessen med eiendomsrett til jorden og klassedeling mellom jordeiere og de andre.
Hvorfor skulle da Hersvik være en slik jord?
Mesteparten av Solunds fjellgrunn består av konglomerat som er lite nedbrytbar og av den grunn har jorden lite mineraler som er en forutsetning for gode vekstvilkår av f. eks. korn. Alle disse stedene som kalles Kvernvika og kvernelva forteller om korndyrking.
 Hersvik skiller seg ut fra dette ved å ha et jordsmonn og fjellgrunn som man på godt norsk kaller «råtafjell», en bergart som er lett nedbrytbar. 
Bare øyen Losna lenger øst og Kråkvåg på innsiden mot Sognesjøen har slik berggrunn. Det har alltid blitt hevdet mot Hersvik, denne mangelen på god havn før moloen ble bygget. Fiskerfolket før i tiden, brukte robåter, færinger, seksæringer og de største åttringene til fisket og transport. Disse store vikingskipene og jektene vi har hørt om, hører til en annen tid og et annet samfunn.

Hersvik folket så seg mye mer tjent med den sandstranden som finnes der, fordi de alltid drog båtene på land når de var ferdig på sjøen.
Topografisk så ligger Hersvik beskyttet fra havet, bak den ruvende Hugøy og de andre øyene nordenfor. Rettnok kan rein nordavind være stri inn sundet, men etter det jeg vet, ikke så stri oppe på land.
Selve strukturen i bosetningen synes ganske lik den vi finner rundt prestegården i Eivindvik. En mektig enhet som er eier av mye land som han ikke trenger å utnytte maksimalt. Han deler bare ut land til bosetting for andre folk av områder som har liten betydning for jordbruket hans. Slik som unyttbare holmer og berglendte øyer.
Ytterst i hans rike ligger øyen Ospa. Mange har forundret seg på hvorfor denne øyen ikke er bebodd, og har heller aldri vært bebodd. Den eneste «kulturrest» man finner i Ospa, er en «Kvernevika» innenfor vraket av den gamle «betongbåten», og historien om et kortvarig Kurtberg, skjenkested i Skomakeren.
Ypperlige havner og store myrer synes, for folk av i dag, å være mer verdifullt.
 Å grøfte ut myrer var noe man begynte med for bare noen få hundre år siden.
Den mineralrike jorden på Hersvik har nok hatt mye større verdi.
Øyen innenfor, Færøy, som er eier av hele Ospa og øyene rundt, har som navnet tilsier i begynnelsen bare vært brukt som en saueøy.
 Sannsynligvis var alle disse øyene eid av Hersen på Hersvik fra første av.
Denne Hersen hadde plassert avrettingsstedet i passelig avstand fra der han selv bodde.
 Dagens Buskøy var tidligere Refsøy (Straffeøy), der man hang folk som ikke fulgte reglene.
Likeledes brukte han utsiden av Hugøy som støl, noe navnet Stølsvik bekrefter.
Det samme som prestegården i Eivindvik hadde i sin utmark, og på samme vis som med Hersens Ospa, unnlot presten å utnytte øyen Vesøy for bosetting.
Lågøyfjorden, som faktisk ikke er en fjord, men en meget sterk eksponert havsvåg som ender blindt, regnes som den hardeste å krysse, slik at Nord-Sulingene alltid har reist nord og øst for å handle og å gå til kirke.
Hører man godt etter, kan man høre Sunnfjord dialekten i større grad her enn på sørsiden av Lågøyfjorden.
NSL, Norsk Stadnamn Leksikon, forklarer det med at det skal være opprinnelig
 mannsnavnet Herjulf.

Blogg nr. 50. Daurmål- fjellene, dalene og vatnene.

Da Ivar Aasen skapte det vi i dag kaller nynorsk, tilbrakte han flere måneder her i Eivindvik i Gulen i ytre Sogn., Først som gjest hos presten Dahl, siden innlosjert hos en bonde på Midtun.
Han var fra Ørsta på Møre, men reiste rundt i landet for å finne originale dialektiske ord som var felles over store deler av landet.
Dette i en tid da det å snakke «dannet» var det samme som å snakke dansk.
Så det språket han skapte ble først kalt landsmål og var en viktig sak i vår kamp for egen selvstendighet og nasjonalfølelse.
Han må da tydeligvis ha ment at dialekten i Gulen var viktig.
Jeg oppdager når jeg leter etter navneforklaringer, en mengde ord fra språket vårt som synes å være ukjent av dem som kaller seg forskere i emnet, enten de er nynorskfolk eller bokmålsfolk.
I henhold til en rekke av mine tidligere blogginnlegg kan jeg peke på ordene:
Alv, bjor, Is-dal, Sula, Vær, Voss, kyrkja, Ølve, hund, lote, Vinje og ikke minst stall og en mengde til.
Flere av ordene er i bruk den dag i dag og ikke bare i dette distriktet.
I min naivitet trodde jeg at når man kaller seg professor i norsk og skandinavisk, hadde man kjennskap til de fleste ord i språket vårt.
Fjellviddene våre har en mengde interessante navn og det fine er at navnene  ofte har beholdt sine opprinnelige ord og stavelser som har gitt det opprinnelige  grunnlag for navngivingen.
Klassisk er det eksempelet som jeg gir med Bjoreidalselva med sine 4 stavelser ender opp i lavlandet med det tilsynelatende vanskelig forklarbare navnet Eia.
Noen fjellnavn er etter hvordan solen står i forhold til fjellet på forskjellige tider på dagen. Navnene blir da relative for den dalen og kan ha andre navn fra nabobygden. Som Nonsfjellet som forteller om måltidet nons på ettermiddagen. På engelsk «after noon»
Fra Dingja, Kvitebergnova som på Eivindvik siden har navn som skaper diskusjon.

Ved Breimsdalen i Jølster ligger et fjell som heter Daurmålfjellet.
Jeg ble forklart av en bonde at dette skulle bety «Middagsfjellet».
 Det er imidlertid vanskelig å finne fra hvilken bygd rundt fjellet, solen skulle synes ved middagstid.
        Når man først har hørt navnet, legger man merke til når det dukker opp på kartet andre steder også.
Det har etter hvert blitt observert en rekke slike navnesteder som inneholder stavelsen «Daurmål».
 Daurmålfjellet finner vi også overfor Ynnesdalsvannet i Gulen, sammen med Daurmåldalen. Det ene kanskje oppkalt etter det andre.
I Finnmark har jeg funnet navnet Durmål om et fjell, kanskje det samme navnet som har mistet en a?
En rekke fjell i Sogn og Fjordane og Hordaland bærer navnet, men også vatn har jeg sett med samme navn.
Så hva betyr dette navnet?
Jeg er nok ute på tynn is når jeg prøver meg på å tyde det.
To gode venner (gamle menn) som begge er oppvokst på gard, sier helt uavhengig av hverandre at som barn var de med når de dauret kyrne om våren.
De har begge litt uklare forestillinger om hvorfor dette ble gjort, men første 
natten ute, etter at kyrne hadde stått inne hele vinteren, ble det gjort opp bål og de tror begge at det hadde med røyken fra bålet å gjøre, dette som ble kalt  å daure buskapen.
Det er mulig det var for å roe ned dyrene når de nå skulle leve ute.
I gamle dager var det jo også villdyr, ulv og bjørn i naturen, som de de nok kunne frykte.
Disse to gamle menn fastholder at det hadde med røyken å gjøre.
Kanskje daure betydde røyk eller skodde, slik at disse fjellene, er fjell og vann der skodden eller disen bruker å ligge lenger enn ellers?
Fjellene er for høye eller for avsides til at det har med beite forhold å gjøre.
Det er ikke uvanlig å se f. eks. morgendisen enkelte steder i naturen ligge mye lenger enn andre steder.
For mennesker som levde mye tettere til naturen enn oss, kan slike steder være grunn nok til å sette egne navn på dem.
Om noen av mine lesere vet noe mer om ordet «daure» ber jeg dem om å ta kontakt.

           

Blogg nr. 49.  Salt, Saltkjel, Saltskår. Saltposen, Salta, Saltholm, Saltfjellet og Saltstraumen.
Bildet er tatt på Hoveodden på Tromøya 55 år etter at jeg tjenestegjorde i flyvåpenet på samme stedet. Horisontlinjen har alltid fasinert meg, den gang som nå.
Dagens navn handler ikke om meg, men derimot om den vesle pytten rett bak meg på bildet.
Når vinden står på odden, vasker sjøen innover berget og lager en liten dam som solen da fordamper. Det vises tydelig hvordan saltet blir avsatt på  kantene.
For våre forfedre langt tilbake i tid var salt mer verdifullt enn gull.
Salt gjorde at man kunne preservere maten slik at kjøtt og fisk kunne danne matreserver, særlig gjennom vinteren.
Slike pytter var nesten den eneste måten å skaffe seg dette verdifulle stoffet.
Jeg så nylig et TV program om geiter som klatret oppover en loddrett mur for å beite på steinene som da tydeligvis inneholdt saltavleiringer.
Å legge ut saltsteiner til husdyrene er vanlig blant bønder som har dyr gående på beite. Det er altså ikke så lett å finne salt i naturen.
Sjøen er da en meget stor resurs, men det kreves mye sol eller varme for å fordampe sjøen slik at saltet blir tilgjengelig.
Der er forskjellige plasser langs kysten vår, der naturen har laget det slik, viselig, at saltet blir utvunnet av seg selv.
Disse stedene var sjeldne og måtte selvfølgelig passes, før regnet ødela saltlaken.
Ordet lake eksisterer i norsk ofte sammen med salt som en oppløsning, men det har tydeligvis vært i språket vårt og det eksisterer som betegnelse på et vann i det engelske språk. Nok et eksempel på det jeg påstår, likheten mellom engelsk og norsk.
Jeg seilte engang til hulen på øyen Forminterra der Kong Sigurd Jorsalafar sloss mot Blåmennene (Tuaregene) inne i Middelhavet. På øyen levde de fleste av å utvinne salt fra sjøvann, der var laget store basseng som de ledet sjøen inn i ved høyvann. Det var en stor eksport artikkel.
Pussig nok da jeg mange år seinere seilte rundt Sagaøyen Island, var det i nesten alle fiskerhavnene jeg kom til, det første jeg så, stor sekker med salt fra Ibiza, som er eksport havnen til Forminterra.
Det er en mengde steder langs kysten vår som har forstavelsen salt i navnet.
Stedene ligger ute ved sjøen og har da tydeligvis vært steder der naturen har produsert salt, men også steder der menneskene har hjulpet på de naturgitte gavene. Det har nok også i seinere tider vært produsert salt ved å koke sjøvannet.
Flere stedsnavn med saltnavn sier tydelig at det er naturen selv som skaper produktet.
Om man reiser med bilferge fra Rutledal, vil man på babord side (venstre) se ganske umiddelbart etter avgang, et lite skjær som heter Saltposen. Her har nordavinden og østavinden skvulpet opp salt sjø, og solen har da skapt en saltlake som nøysomme folk har høstet av.
I Solund ligger en øy på nordsiden av Lågøyfjorden, den heter Saltskår og er bebodd av noen få flinke fiskere.
Navnet viser tydelig at her har vært en lignende «skår eller kløft» som også har på samme måte produsert salt.
Saltkjelbukta i Tingvoll ved Kristiansund, forteller med kjelen, at her også har vært naturskapte forhold for det samme.
En rekke Saltnes og Saltholm, Saltrød, og Salta forteller samme historie.
Der finnes store gruveområder der man utvinner salt ved bergverksdrift flere steder i verden, som f.eks. Salzburg i Tyskland.
I Nordland, sør og øst for Bodø, finnes mange stedsnavn som inneholder salt,
Saltstraumen, Saltfjorden, Salten, Saltfjellet, Saltdalen og Saltelven.
Sannsynligvis har alle disse navnene opprinnelse fra et eller to hovednavn.
Saltfjellet er et så markert og stort fjell her oppe, at det synes sannsynlig at dette er det opprinnelige navnet.
Da vil jeg tro at reindriften, som det er mye av her, har funnet salt i berggrunnen, noe som ville ha stor betydning for den samiske reinbestanden.
Saltelven som renner ned Saltdalen, helt nede til Saltfjorden, hvor det også ligger et område som heter Salten.
Et basisnavn som danner grunnlag for en rekke undernavn er velkjent andre steder også i Norge.
«Norsk Stadnamn Leksikon» gir seg ut på en etymologisk lang avhandling av navnet, da i hoved sak basert på den i dag store turist attraksjonen, Saltstraumen. 
Der «grønnsjøen i straumen» skal være en mulig forklaring på navnet.
Her kommer det tydelig frem at for de etablerte stedsnavnforskerne er opprinnelsen til ordet salt viktigere enn hvorfor ordet er brukt i naturen på dette området.
Jeg har hevdet, i en mail til språkrådet, at språkforskere er lite egnet til å løse stedsnavngåtene. De bruker det samme språk system, drøftinger, på denne vitenskapen også.
Ordet salt var brukt av de romerske legionærer som lønn, derav ordet salær.
Ordet salt er da over 2000 år, men hvordan ordet har oppstått må man flere tusen år lengre tilbake i tiden for å finne.

Blogg nr. 48  Vær, Kinn, Gåsvær, Utvær, Værlandet og Bulandet.

Kinn er en øy som ligger vest for Florø, den har nettopp gitt navn til den nye storkommunen, Kinn.
Navnet er det samme som kinnet vårt, «det ytterste.»
En rekke andre navn på kysten har samme betydning. Bremanger, som i hattebrem, Karmøy som i karm på en kjerre. Alle markerer at de ligger helt ut til havet.
For 20/30 år siden, traff jeg på denne øyen, en mann som jeg har glemt navnet på, men det han sa husker jeg godt.
Han var nettopp kommet hjem til Kinn etter å ha vært i Canada i 50 år, sammenhengende.
Vi sto utfor Kirken og han fortalte hvordan det hadde vært her for så lenge siden. På de små øyene/skjærene, som heter Ytterøyane og som ligger rett utenfor i vest, ytterst mot havet, fortalte han at det kunne være mer enn 1000 menn som drev fiske og overnattet under «holvte» båter under de store fiskeriene.
Kirken på Kinn er kanskje resultat av misjonsforsøk av irske munker, slik også med klosteret på Selje lenger nord. Begge øyene er meget lik øyen Iona utfor Skotskekysten, nevnt i blogg nr.46. Disse Irsk/Skotske munkene kalte seg Patere og både på Færøyene og Island finnes der enda flere «Paterholm» der de levde som eneboere.
På Kyrkjebø på Færøyane skal den eldste kirkeruinen være bygget av en irsk munk som het St. Brendan og levde på 500/600 tallet.
Broren til denne hjemvendte mannen, arbeidet som vaktmester på kirken, og bodde i et lite hus innenfor kirkegårdsmuren. Mannen viste meg sengen på soveværelse i dette huset der han selv og broren var født. Etter 50 år var alt nesten som da han reiste hjemmefra. Dog var det slutt på disse store fiskeriene og menn som søkte ut her i perioder.
Dagens emne er stedsnavnet Vær, eller ganske likt, begrepet værelse som i dette huset.
Ytterøyane som mannen beskrev, fungerte på den tiden som et Vær.
Der fins en mengde slike Vær langs kysten vår. Fra sør på Karmøy til Nordkapp.
Noen av stedsnavnene med Vær, forteller at større gårder lenger inne eide eller disponerte dette været. Som f.eks. Herdlevær nord i Øygarden, som da tydeligvis tilhørte storgården Herdla ved Askøy.

Utvær i Solund er det vestligste sted i Norge og har nok vært nyttet i uminnelige tider til fiskerier. Det at der har vært egen kirke på denne lille øyen, forteller mye om hvor mye folk som årlig har samlet seg her.  Før dette sundet som i dag lager den lune havnen, ble avstengt i nordenden, var det nok ikke så enkelt å oppholde seg her i vinterstormene.
Kirken ble flyttet lenger inn til Husøy i sin tid av en prest, fordi folket sultet på Utvær, det var ikke råd komme på sjøen med båt. Det skal ha blåst storm i ukesvis.
 Presten ble sterkt kritisert for denne handlingen av sine overordnede.
Innenfor ligger Indrevær og lenger nord Gåsvær og Værlandet. Sistnevnte har nok vært et fellesnavn på alle øyene ytterst i Buefjorden.
Bulandet, lenger ute, er så lavt over sjøen at i gode værforhold synes det som husene, «Buene» flyter på sjøen, sett fra lang avstand.
Alle disse Værene har nok opprinnelig vært steder der mennesker har «vært» i perioder under store fiskerier. Derfor dette navnet Vær, i sterk kontrast til bonde eller «boende.»
Spesielt i Nord Norge og Lofoten har disse Værene utviklet seg til å bli store maktsentre der væreierne ble rike og mektige fordi sesongfiskeriene har spesiell stor betydning der oppe. Alle fiskerne måtte selge fisken til Væreieren.
Fortsatt foregår det store samlinger av fiskebåter i Henningsvær  i Lofoten.
    På hele kysten fra Karmøy til Nordkapp finnes disse navnene med stavelsen Vær.
Gåsvær i Solund ble bosatt i begynnelsen ved at de dro et skipsvrak opp i fjæren og gjorde det om til bolig. Etter hvert vokste denne boligen og antall mennesker som bodde der. Nye hus ble bygget, slik at der i dag er en liten bosetning rundt den gode havnen. Det gamle skipsvraket som ble bolig står der ennå som museum og gjesterom for turister. Vel verd et besøk.
Dette har nok vært en ganske lik utvikling på hele kysten. Disse midlertidige oppholdsstedene har nok utviklet seg til å bli mer permanent for noen av fiskerne.
«Norsk Stadnavn Leksikon» mener navnet delvis kan skyldes «hardt vær», men også sauebukken (vær) kan være en årsak til navnet.