Blogg nr. 40.Stokkevåg og Stokkevågsmannen
I Solund ligger der en gård, ganske så isolert fra andre boliger. Ikke så uvanlig i Solund, men denne gården ligger slik til, at ingen før i tiden hadde sikt til den.
Gården heter Stokkevåg og ligger mot nord, like under den bratte Stokkevågsnipa. For en god del år siden ble den delt mellom to brødre, men før det var det et ganske så «einbølt» bruk.
Det knytter seg en merkelig historie til dette bruket.
En gang på slutten av 1700 tallet, ble eieren så ustyrtelig rik at han kjøpte opp 19 gårdsbruk, bl. a. alle bruk på øyen Mjømna i nabokommunen.
Han etter lot seg også en uvanlig stor pengesum da han døde. Gården er ikke større en andre i området, bruk som må kjempe for å skaffe seg livsgrunnlag.
Så hvor kom alle disse verdiene fra?
Det var lite kontante penger blant folk, verdiene var bundet i varer man produserte, til og med skatt ble betalt i form av landbruksvarer. Skatten ble utregnet etter produksjonsevnen til gården. Noe slikt som oppgaver over pengemidler fantes ikke.
Det er store arealer som hører til gården, vestover helt inn i Daløysundet og nesten hele vestsiden av Hognefjorden, samt en rekke øyer og holmer og landet over fjellet mellom fjordene.
Det er store og gamle hus der, men gården har vært fraflyttet i lang tid.
Der hviler en slags merkelig uhygge over stedet, folk sier de har sett «skrømt» der ved flere anledninger.
Rett nord for de gamle husene, over vågen, skal der være funnet en gravrøys fra meget gammel tid.
Nærmeste kjøreveiforbindelse er en god halvtimes gange sørover til Steinsundgårdene.
Der kommer en bekk ned fra et vann på vestsiden av Stokkevågnipa, hvor det har vært en kvernkall i gamle dager. Der fører en sti/vei vestover langs sjølinjen, helt vest til Hegreneset, en halvøy som går ut i Stokkevågosen ved Daløysundet.
Ved eidet på denne halvøyen, danner det seg meget fine havner med sandstrand på begge sider.
I Solund ligger der en gård, ganske så isolert fra andre boliger. Ikke så uvanlig i Solund, men denne gården ligger slik til, at ingen før i tiden hadde sikt til den.
Gården heter Stokkevåg og ligger mot nord, like under den bratte Stokkevågsnipa. For en god del år siden ble den delt mellom to brødre, men før det var det et ganske så «einbølt» bruk.
Det knytter seg en merkelig historie til dette bruket.
En gang på slutten av 1700 tallet, ble eieren så ustyrtelig rik at han kjøpte opp 19 gårdsbruk, bl. a. alle bruk på øyen Mjømna i nabokommunen.
Han etter lot seg også en uvanlig stor pengesum da han døde. Gården er ikke større en andre i området, bruk som må kjempe for å skaffe seg livsgrunnlag.
Så hvor kom alle disse verdiene fra?
Det var lite kontante penger blant folk, verdiene var bundet i varer man produserte, til og med skatt ble betalt i form av landbruksvarer. Skatten ble utregnet etter produksjonsevnen til gården. Noe slikt som oppgaver over pengemidler fantes ikke.
Det er store arealer som hører til gården, vestover helt inn i Daløysundet og nesten hele vestsiden av Hognefjorden, samt en rekke øyer og holmer og landet over fjellet mellom fjordene.
Det er store og gamle hus der, men gården har vært fraflyttet i lang tid.
Der hviler en slags merkelig uhygge over stedet, folk sier de har sett «skrømt» der ved flere anledninger.
Rett nord for de gamle husene, over vågen, skal der være funnet en gravrøys fra meget gammel tid.
Nærmeste kjøreveiforbindelse er en god halvtimes gange sørover til Steinsundgårdene.
Der kommer en bekk ned fra et vann på vestsiden av Stokkevågnipa, hvor det har vært en kvernkall i gamle dager. Der fører en sti/vei vestover langs sjølinjen, helt vest til Hegreneset, en halvøy som går ut i Stokkevågosen ved Daløysundet.
Ved eidet på denne halvøyen, danner det seg meget fine havner med sandstrand på begge sider.
Det er klart at alle disse verdiene må ha satt spekulasjonene i gang hos alle sulingene og også øvrigheten.
Den gjeldende forklaringen i bygden var:
En gang Stokkevågmannen, slik blir han benevnt, var å fisket, ble han tatt av sjørøvere/ kapere og tvunget til å være med dem i 7 år.
En gang røverskipet gikk gjennom Daløysundet skal han ha gjemt mye verdisaker i en stor tømmerstokk og kastet den over bord.
Han visste at stokken ville reke inn til Stokkevåg og at hans kone ville ta vare på den som godt trevirke.
Han skal da seinere ha kommet seg fri og reist hjem og funnet denne stokken med alle verdiene.
Der er minst en forutsetning i denne historien som ikke stemmer med realitetene. Stokkevåg er nemlig ikke en slik våg der alt samler seg som reker på sjøen.
Tvert i mot er strendene omtrent reine for drivgods og rekved.
Slike våger der alt som driver kommer inn, kalles i Solund som oftest for styrsvåger.
Det kan være vinden som kommer ned fra fjellet som er årsak til så lite rekved.
Dermed kan man slå fast at navnet Stokkevåg, ikke kommer fra mye drivgods og at noe halter mye i dette sagnet.
Den sannsynlige forklaring på navnet er fjellet bak, det rager opp som et styringsmerke for båter og kan sees av sørgående båter helt fra nordsiden av Lågøyfjorden.
Det er mange forskjellige navn på slike i leien, som tidligere nevnt, Tollen, Leidarhorn (Lyderhorn) og Siggjo på Bømlo. Det kan være mindre detaljer ved utseende som frembringer forskjellige navn.
Bygdebokforfatter Alf Steinsøy, sier der finnes ikke noe 7 års fravær i kommunale arkiver for noen av disse Stokkevåg beboerne.
På samme måte som mannen i Krahellesundet drev, er det stor sannsynlighet for at man har drevet med noe lignende også her. Bare med den forskjellen at man ikke er blitt tatt. Disse to havnene ved nordre enden av Daløysundet har nok vært mye brukt av reisende som anvendte disse strendene for overnatting for mindre båter..
Penger som ingen etterlyser eller savner, kan bare være forsvunnet på sjøen.
Historien har nok vært laget overfor øvrighet og utenforstående, det gjennomsiktige Solund har nok hatt en anelse, sulinger som drev sjøen i det området, må ha visst at Stokkevåg ikke var en styrsvåg.
Den gjeldende forklaringen i bygden var:
En gang Stokkevågmannen, slik blir han benevnt, var å fisket, ble han tatt av sjørøvere/ kapere og tvunget til å være med dem i 7 år.
En gang røverskipet gikk gjennom Daløysundet skal han ha gjemt mye verdisaker i en stor tømmerstokk og kastet den over bord.
Han visste at stokken ville reke inn til Stokkevåg og at hans kone ville ta vare på den som godt trevirke.
Han skal da seinere ha kommet seg fri og reist hjem og funnet denne stokken med alle verdiene.
Der er minst en forutsetning i denne historien som ikke stemmer med realitetene. Stokkevåg er nemlig ikke en slik våg der alt samler seg som reker på sjøen.
Tvert i mot er strendene omtrent reine for drivgods og rekved.
Slike våger der alt som driver kommer inn, kalles i Solund som oftest for styrsvåger.
Det kan være vinden som kommer ned fra fjellet som er årsak til så lite rekved.
Dermed kan man slå fast at navnet Stokkevåg, ikke kommer fra mye drivgods og at noe halter mye i dette sagnet.
Den sannsynlige forklaring på navnet er fjellet bak, det rager opp som et styringsmerke for båter og kan sees av sørgående båter helt fra nordsiden av Lågøyfjorden.
Det er mange forskjellige navn på slike i leien, som tidligere nevnt, Tollen, Leidarhorn (Lyderhorn) og Siggjo på Bømlo. Det kan være mindre detaljer ved utseende som frembringer forskjellige navn.
Bygdebokforfatter Alf Steinsøy, sier der finnes ikke noe 7 års fravær i kommunale arkiver for noen av disse Stokkevåg beboerne.
På samme måte som mannen i Krahellesundet drev, er det stor sannsynlighet for at man har drevet med noe lignende også her. Bare med den forskjellen at man ikke er blitt tatt. Disse to havnene ved nordre enden av Daløysundet har nok vært mye brukt av reisende som anvendte disse strendene for overnatting for mindre båter..
Penger som ingen etterlyser eller savner, kan bare være forsvunnet på sjøen.
Historien har nok vært laget overfor øvrighet og utenforstående, det gjennomsiktige Solund har nok hatt en anelse, sulinger som drev sjøen i det området, må ha visst at Stokkevåg ikke var en styrsvåg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar