Blogg nr. 42 Hund, Hùnved, Hundsvott, Hundvin, Hundhammer, Hundvåko ;
Hundreginn, hundevakt, Hunsdalen, Hundseid og Hundvika.

En gang i 1972/73 kom jeg kjørende fra Takle til Brekke, jeg stoppet for å se på nybygget av Brekkestranda hotell og slo av en prat med byggherre Ingeborg Brekke.
Hun hadde bedt arkitekten gi henne noe som var annerledes, det så det virkelig ut til at hun skulle få.
Håndverkerne klagde over at der nesten ikke var en rett vinkel, men det verste var at all utvendig kledning besto av simpel hùn-material. Hùnved er den delen av en tømmerstokk som ikke er egnet til material. Den blir som regel kastet eller til nød brukt som ved. Østpå kaller de det Honved eller bakved, men her brukes bare ordet hùn-ved. Det ytterste laget på stokken, der også barken sitter.
Min interesse for stedsnavn skyldes at jeg oppdaget hvordan naturens særtrekk var gjengitt i mange navn, spesielt sett fra sjøsiden. Når man da hadde en del like navn, var det naturlig å prøve å finne en fellesnevner i naturen som hadde gitt denne stavelsen i navnet.
Det er i hovedsak slik jeg har gjengitt løsningene på de fleste navnene, ganske så forskjellig fra den måten jeg har inntrykk av at språkforskerne bruker. De analyserer, kalt drøfter, navnene tilbake til det de tror er det opprinnelige ordet.
Når navnegiverne bruker sammenligningsbilder med sin hverdag når de setter navn, er det klart at denne metoden ikke vil gi noen mening.
Bokstaven d i slutten av ord har ofte en tendens til å forsvinne. Tar man ordet hùn eller hund og sammenligner det med andre flerstavelsesord, så er det en rekke navn som har dette ordet som en stavelse.
En hundsvott er bl. a. et festepunkt på en skipsblokk. Bestiller man en skipsblokk, får man alltid spørsmål om den skal være med hundsvott.
Hundsvott er også noe helt annet. Setet bak på en kaneslede for hest, hvor kusken sitter, kalles også merkelig nok for en hundsvott.
 Vott kjenner vi fra vinterantrekk, skigåing og for ikke fryse på fingrene. Tydeligvis noe som er utenpå, slik plasseringen også er på disse skipsblokkene og setet bakpå sleden.
Hva betyr da begrepet hun/d ?
Stedsnavn med forstavelsen hund, finnes der en hel rekke av.
I gammelnorsk ordbok er der et utrykk som sier: «Hundreginn»
Det betyr å heise seilet, råseilet, helt til topps på masten. D`en synes å tilhøre siste
delen av ordet, men en d kan ha blitt utelatt.
Hun/d synes i dette tilfelle å bety mastetoppen eller øverst.
Så ordet synes å bety «Ytterst eller / også øverst?»

På veien over Lindåshalvøyen finner vi stedsnavnet Hundvin.
Vin er velkjent og har vært behandlet i tidligere innlegg. Det betyr gresslette eller beiteland, mange navn i Norge har denne stavelsen. Bjørgvin, Granvin og Grjotvin.
            På kartet over området ser vi jordbruksområdet Hundvin ligger helt ut til
Lurefjorden, en lang rett strekning langs med fjorden.
Benevnelsen «ytterst» om beliggenheten passer meget godt.
I Lillehammer kommune, et stykke opp langs med Gudbrandsdalslågen, ligger en foss som heter Hunderfossen. 
Med utgangspunkt i Mjøsa der Lågen renner ut, kan navnet forklares med
«den øverste fossen.»
Vi har også uttrykket «Hundevakten» som er den 4 timers lange vakten på skip, fra midnatt klokken 24 til klokken 04 om morgenen.
Forklaringen, «den vakten som er ytterst eller lengst vekk fra lyset og dagen», kan passe på dette uttrykket også.
I Trondheimsfjorden ligger der et sted som heter Hundhamaren.
Dette er en berghammer som ligger på et lite nes som stikker ut i fjorden.
Også her passer uttrykket «ytterst» til fjorden, slik Hundvin også er beliggende til fjorden.
En lignende naturform finnes i Nærøy ved Rørvik, samme navn, Hundhamarvegen langs fjorden.
I Austevoll i Sunnhordland ligger en øy som heter Hundvåko. Ytterst utenfor hovedøyen.
Hundsdalen øverst oppe ved Nordheimsund.
 Hundeid og Hundvika. Begge ytterst på halvøyen mellom Eidfjorden og Nordfjord,
det ytterste eidet, den ytterste viken.
Der er hundrevis av stedsnavn som begynner med hund, men det er vanskelig å relatere navnet til «ytterst eller øverst» fordi navene er gitt i forhold til hvor navnegiveren befinner seg.
Tilslutt en spekulasjon: Navnet hund som vi bruker på menneskets beste venn.
Når man kommer (før i tiden) til en gård er det alltid hunden som først møter deg.
Selv tilbake til «veidetiden» på en boplass, var det alltid hunden som varslet og møtte fremmedfolk først. « Den ytterste eller første, kan dette være grunnen til navnet
hund?

Blogg nr. 41 Bjorøy, Bjordalen,Bjoreidalselva, Bjorvatn og Bjortjønn.

 Jeg har lenge hevdet at mange stedsnavn er en slags kart som forteller om det navngitte stedet. De eldste er enstavelsesnavnene, men det forekommer både to og tre stavelser der hver av dem angir vesentlige fakta om stedet.
Bontelabo i Bergen, (tørrfisk) bunt-lager-boden er en klassiker. ( forklart tidligere). 
                 Oppe i fjellheimen på Hardangervidden finnes en mengde navn som har beholdt sin opprinnelighet, mens lange navn ofte blir nedkortet i mer urbane lavland.
Dagens navn har fire stavelser og viser klart hvordan kartet fungerer og nedkortingene oppstår.
Bjor-ei-dals-elva, begynner midt inne på vidden og renner vestover til Måbødalen (Mjåbødalen, den smale bødalen) og går ut ved Eidsfjord i Hardanger.
Det fulle navnet har den inne på vidden, lenger nede blir den kalt Bjoreia og nede i lavlandet bare Eia.
Ser vi først på andre stavelse, ei, så er dette sannsynlig opprinnelig eid.  
I mitt blogginnlegg 37, har jeg forklart Eid til å bety: Den korteste og laveste eller letteste passasje mellom to vannveier.
Dette Eid markerer faktisk et meget stort eid i Norge. Det er den mest benyttede veien over Hardangervidden fra Vestlandet eller motsatt. To steder på kartet er ruten navngitt Nordmannaslepet.  Den begynner ved Eidsfjord og går til Numedalen eller andre dalfører på østsiden.
Europavei 7 over Hardangervidden, følger Bjoreia helt til slepet deler seg, en del syd for det høyeste punktet Dyranut.
Her ligger en turisthytte, Bjoreidalshytta, nær den plassen som antagelig har gitt navnet til dalen og elven.  
Slepet dreier av fra Bjoreia og forsetter videre østover gjennom Stigstudalen
langs Svinto.
Mellom Håkonsvern og Sotra ligger en litt langstrakt øy som heter Bjorøy.
I Gulen ved Skjerjehamn ligger der også en mye mindre øy som også heter Bjorøy.
Ved Grimstad på Sørlandet er der også en Bjorøy.
Bjor er brukt som forstavelse på øyer, daler. elver, myr, lier, vann og tjern.
Jeg har søkt lenge etter en fellesnevner for alle disse navneforstavelsene.
NSL forklarer de fleste Bjornavnene med å bety bever, en kile eller et tapt elvenavn.
Disse tre øyene ligger i sjøen, uten nevneverdig ferskvann?
Bever lever i ferskvann, heller ikke så høyt som Hardangervidden.
Går man i «Gamalnorsk Ordbok» finner vi at Bjòrr skal bety, av alle ting,
« et trekantet stykke». Bjòrtald er en trekantet jordsnipp.
Brukt også om mønegavl på et hus.
Bjorøy innenfor Sotra, viser seg ved nøyere granskning å ha et nes på vestsiden, slik at å betegne øyen som trekantet synes å passe bra.
Til tross for at den er mye mindre, kan den samme betegnelse passe på Bjorøy i Gulen også. Det samme med Bjorøy ved Grimstad.
I Froland på Sørlandet finnes der et trekantet tjern, Bjortjønn og et vann, Bjorvatn som begge er trekantet.
Et stykke inne i Sognefjorden på sørsiden kalles sidefjorden for Bjordal.
 Ser man på den bygden i fjorden som har dette navnet, så ligger den på en halvøy, om man regner Øystrebøvannet til sjøen, som så tydelig danner en trekant.
I tillegg er dalen Bjordal omgitt av tre markante fjelltopper som også danner en trekant.
Går vi tilbake til Bjoreidalselven, så finnes der en trekantform i terrenget der elven Svinto møter Bjoreia. Det dannes et deltaområde som former en trekantet øy, som kan være forklaring på navnet Bjor.
Hvorfor denne plassen gir navn til hele elven, er ikke helt klart.
Det kan være at man markerer at her tar veien over Eidet, Nordmannaslepet,  av fra  den elven/dalen man har fulgt helt fra sjøen i Eidfjord.
Der er et navn, Gammelstølen som kan tyde på at dette stedet i dalen skilte seg ut, kanskje som et velegnet beiteområde for dyrene man fraktet og en god rasteplass.
Slepet videre østover langs elven Svinto, går gjennom dalen Stigstudalen der
første stavelse i navnet kan indikere stien videre.
Det forundrer meg at tydingen «Bjòrr er en trekant», synes å være ukjent for stedsnavnforskerne og Norsk Stadnamn Leksikon.

Blogg nr. 40.Stokkevåg og Stokkevågsmannen

I Solund ligger der en gård, ganske så isolert fra andre boliger. Ikke så uvanlig i Solund, men denne gården ligger slik til, at ingen før i tiden hadde sikt til den.
Gården heter Stokkevåg og ligger mot nord, like under den bratte Stokkevågsnipa.  For en god del år siden ble den delt mellom to brødre, men før det var det et ganske så «einbølt» bruk.
Det knytter seg en merkelig historie til dette bruket.
En gang på slutten av 1700 tallet, ble eieren så ustyrtelig rik at han kjøpte opp 19 gårdsbruk, bl. a. alle bruk på øyen Mjømna i nabokommunen.
Han etter lot seg også en uvanlig stor pengesum da han døde. Gården er ikke større en andre i området, bruk som må kjempe for å skaffe seg livsgrunnlag.
Så hvor kom alle disse verdiene fra?
Det var lite kontante penger blant folk, verdiene var bundet i varer man produserte, til og med skatt ble betalt i form av landbruksvarer. Skatten ble utregnet etter produksjonsevnen til gården. Noe slikt som oppgaver over pengemidler fantes ikke.
Det er store arealer som hører til gården, vestover helt inn i Daløysundet og nesten hele vestsiden av Hognefjorden, samt en rekke øyer og holmer og landet over fjellet mellom fjordene.
Det er store og gamle hus der, men gården har vært fraflyttet i lang tid.
Der hviler en slags merkelig uhygge over stedet, folk sier de har sett «skrømt» der ved flere anledninger.
Rett nord for de gamle husene, over vågen, skal der være funnet en gravrøys fra meget gammel tid.
Nærmeste kjøreveiforbindelse er en god halvtimes gange sørover til Steinsundgårdene.
Der kommer en bekk ned fra et vann på vestsiden av Stokkevågnipa, hvor det har vært en kvernkall i gamle dager. Der fører en sti/vei vestover langs sjølinjen, helt vest til Hegreneset, en halvøy som går ut i Stokkevågosen ved Daløysundet.
Ved eidet på denne halvøyen, danner det seg meget fine havner med sandstrand på begge sider.

Det er klart at alle disse verdiene må ha satt spekulasjonene i gang hos alle sulingene og også øvrigheten.
Den gjeldende forklaringen i bygden var:
En gang Stokkevågmannen, slik blir han benevnt, var å fisket, ble han tatt av sjørøvere/ kapere og tvunget til å være med dem i 7 år.
En gang røverskipet gikk gjennom Daløysundet skal han ha gjemt mye verdisaker i en stor tømmerstokk og kastet den over bord.
 Han visste at stokken ville reke inn til Stokkevåg og at hans kone ville ta vare på den som godt trevirke.
Han skal da seinere ha kommet seg fri og reist hjem og funnet denne stokken med alle verdiene.
Der er minst en forutsetning i denne historien som ikke stemmer med realitetene. Stokkevåg er nemlig ikke en slik våg der alt samler seg som reker på sjøen.
Tvert i mot er strendene omtrent reine for drivgods og rekved.
Slike våger der alt som driver kommer inn, kalles i Solund som oftest for styrsvåger.
Det kan være vinden som kommer ned fra fjellet som er årsak til så lite rekved.
Dermed kan man slå fast at navnet Stokkevåg, ikke kommer fra mye drivgods og at noe halter mye i dette sagnet.
Den sannsynlige forklaring på navnet er fjellet bak, det rager opp som et styringsmerke for båter og kan sees av sørgående båter helt fra nordsiden av Lågøyfjorden.
 Det er mange forskjellige navn på slike i leien, som tidligere nevnt, Tollen, Leidarhorn (Lyderhorn) og  Siggjo på Bømlo. Det kan være mindre detaljer ved utseende som frembringer forskjellige navn.
Bygdebokforfatter Alf Steinsøy, sier der finnes ikke noe 7 års fravær i kommunale arkiver for noen av disse Stokkevåg beboerne.
På samme måte som mannen i Krahellesundet drev, er det stor sannsynlighet for at man har drevet med noe lignende også her. Bare med den forskjellen at man ikke er blitt tatt. Disse to havnene ved nordre enden av Daløysundet har nok vært mye brukt av reisende som anvendte disse strendene for overnatting for mindre båter..
Penger som ingen etterlyser eller savner, kan bare være forsvunnet på sjøen.
Historien har nok vært laget overfor øvrighet og utenforstående, det gjennomsiktige Solund har nok hatt en anelse, sulinger som drev sjøen i det området, må ha visst at Stokkevåg ikke var en styrsvåg.

Blogg nr. 39. Keiseren og Risnes
Grunnen til denne min interesse for navn på steder, kommer av at jeg i mange år reiste rundt daglig i Solund og Gulen med min båt, opprinnelig «Hermann» omdøpt i 1980 til Penelope.
Det var nesten regelen at hjemturene foregikk om natten under som oftest meget dårlige værforhold. Det at jeg ikke hadde radar, krevde en meget god kjennskap til naturformene langs leien, som gjorde at jeg etterhvert utviklet en helt forunderlig evne til å finne vei. Godt nattsyn er første betingelse.
Bare gassflammen på Mongstad var nok til å forringe dette synet. Når det var stor sjø, kunne den grønne refleksen av selv skummet på bølgetoppene på styrbord side forstyrre, slik at det hendte jeg måtte slå av denne lanternen.
 Det er ingen sjøfolk lenger i dag som har gått regelmessig uten radar.
              Jeg har fortalt tidligere at min sommeroppvekst, var hos min bestemor i Kjærdalen ved Frøyset. Når jeg skulle gå tur med henne, måtte farten min tilpasses hennes sakte tempo. Alle fortellingene/eventyrene som hun «dro» ut av naturen i dette sakte tempoet, gjorde stort inntrykk.
En gang rodde vi fra Frøyset til Risnes, gjennom Straumane med denne «fergen» som var betegnelsen på båten vår. Flatbunnet og beregnet på ferskvann med grunne sandstrender, var den treg å ro.
 Min drøm den gang var en færing som skar seg gjennom sjøen. Dessverre, da jeg ble så gammel at jeg kunne realisere dette, var plastbåtalderen kommet med «speedbåter».
Kommet forbi Stikkeneset gjorde hun meg oppmerksom på at i den loddrette fjellveggen viste det at Risen på Risneset, hadde satt bakenden inn i fjellet, plassert begge albuene på siden og spent sundet bredere fordi han var uvenner med Torsvikfolket på andre siden. Hun hevdet til og med at merket etter føttene var blitt sprengt vekk da de bygde veien.
Slik virker naturen på dem som ror sakte forbi.
Risnes finnes det en mengde av her på kysten. Navnet betegner at neset går bratt opp fra sjøen, det reiser seg, kan man si.
Dette Risnes er en av de største og flateste gårdene i Masfjorden, men bare langs med sjølinjen går fjellet rett opp 5 til 10 meter.
Et meget godt eksempel på at navnene er gitt av folk som ser naturen fra sjøen.
Frøyset, Torsvik, og lenger ute den vakre Baldersvågen. Tre gudenavn innenfor
relativt kort avstand. Det må ha vært et viktig område.
Litt lenger vest i Fensfjorden, går Brandangersundet som første og innerste sundet videre nordover. Navnet er etter grenden Brandanger, en Anger med en holme som ser ut som en Brand. (forklart tidligere)
Det er ikke sektorlykter i dette sundet og grunnet landskyggen fra vestsiden kan det noen ganger være vanskelig å manøvrere i særlig mørke netter.
Et stykke nord i sundet, ut for Setenes, ligger en liten holme som har det pretensiøse navnet Keiseren.
På Gulatinget i Eivindvik vet vi at alle norske enekonger har vært på besøk, også noen av de danske, men en Keiser?
Den eneste Keiser som noen gang har vært i Norge, etter det jeg vet, er
Keiser Wilhelm av Tyskland. Han var en stor Norges venn, og kom regelmessig til kysten vår med skipet Hohenzollern, da spesielt til Balestrand i Sogn, fram til første verdenskrig i 1914. På Vangsnes bygget han en kjempestatue av Frithjof den Frøkne som står enda.
Han hadde en god venn på Laksevåg, Paraplymaker Eriksen, som han besøkte ofte, han ble faktisk gudfar for to barn som ble født på Laksevåg da han var der.
Det er nok tvilsomt at han noen gang gikk gjennom Brandasundet med skipet Hohenzollern.
Navneforklaringen jeg har på at denne holmen har fått navnet Keiseren, er at denne store rullesteinen som ligger nesten på toppen, sist jeg så den var den meget overgrodd av løvtrær, ser granngivelig ut som en kjempediger diamant. Den står med spissen ned og toppen er butt slik man ser på bilder av meget store og sjeldne diamanter.
Man relaterte kanskje en slik kjempekostbarhet med en Keiser?
Visste dere at det engang har vært en man som kalte seg keiser av USA?
Det var en stor finansmann, Joshua Abraham Norton, som mistet alt han hadde på spekulasjon i San Francisco.
Han proklamerte seg etter det som keiser av USA og Mexicos beskytter.
En rekke dekret ble utstedt uten at noen brydde seg om det. Et av dem avsatte presidenten og gjorde han til eneregent.
Folk i byen synes han var en artig skrue og lot han holde på i 20 år.
Da han døde, 8 januar i 1880, defilerte 10 000 forbi hans båre.
På gravsteinen står: Norton I, De forente staters Keiser. Avisen skrev: Keiser Norton drepte ingen, stjal ikke fra noen og drev ingen mann i landflyktighet, det er mer enn man kan si om de fleste i hans bransje.