Blogg nr. 29

Lindås, Litle Lindås, Lindesnes, Spangereid, Lindebotn, Lindebotnfjell og Lindelifjellet.
Når man biler sørover fra Mongstad kommer man gjennom den gamle sorenskriverplassen Lindås.
Fra gammelt av har dette så lenge vi vet vært «hovedstaden» i kommunen Lindås. Der ligger den gamle kirken og bygninger som vitner om embetsmannens plassering.
Jeg har alltid, på samme måte som «Norsk Stadnamn Leksikon», antatt at navnet Lindås skyldes forekomsten av lindetrær.
Jeg har trodd at disse sorenskriverne, som så oftest var av dansk opphav, hadde foredlet floraen på stedet med varmekjære trær som lindetreet. Dette ser man ofte på slike steder der statens embetsmenn har holdt til.
Nå sier leksikonet at lindetrær finnes over hele Vestlandet, men med min kjennskap til naturen rundt Masfjorden, er det heller sjeldent å treffe på lindetrær som vokser vilt.  
Noen ganger på hjemover tur, når jeg har god tid til fergen ved Leirvåg, tar jeg turen over Radøy og Austrheim.  Etter å ha passert broen over Fosnstraumen kommer man til et skilt på venstre hånd som sier Litlelindås. Det har forundret meg at det skulle være et lignende mindre sted med lindetrær der også.
Ved å droppe fergen og heller kjøre ned den smale veien til stedet, finner jeg lite som kunne tyde på at der har vært, eller er lindetrær på stedet. Ei heller tyder bebyggelsen på at der har vært store embetsmann hus, slik som på Lindås.
Veien går over en liten ås og ender på en kai ved sjøen på østsiden.
Så hvorfor samme navnet?
Kanskje det er slik at navnet Lindås ikke har noe med treslaget lind å gjøre i det hele tatt?
Helt sør i Norge ligger halvøyen Lindesnes som nå nesten må kunne karakteriseres som en øy, etter at kanalen ved Spangereid ble bygget. Spangereid synes å ha navnet etter dette smale eidet, selv om en «r» er  forsvunnet opp gjennom tidene. Underforstått « et eid så smalt at man nesten kunne springe/hoppe over.
 Det hevdes at gamle spor tyder på at det engang i tiden tidligere har vært utgravet dette eidet. Det ville gitt meget store fordeler for folk som bare hadde seil og årer til fremdriften.
De få gangene jeg har vært på Lindesnes, har jeg fått det inntrykket av at det er en forblåst og naken halvøy som stikker ut i Nordsjøen. Meget sparsomt bevokst med trær overhodet. Et sted som man neppe ville finne så mye lindetrær at det kunne gi grunnlag for navnet sitt.
Jeg har tidligere i min blogg om Thule, poengtert at denne halvøyen hadde stor betydning for skipsfarten med hensyn til vind.
I sterk nordvestvind måtte man ligge på østsiden og vente til den gav seg, det samme på vestsiden når det blåste sydøst vind. Et meget markant sted for seilfartøyer, enten de skulle den ene vei eller den andre.
Går vi opp igjen til Masfjorden, finner vi ved Frøysetvassdraget, midt på Kvamsdalsvatnet, en liten einbølt gård som heter Lindebotn. Folk som stammer derfra kaller seg Lindebotten, enda en navnerest fra dansketiden.
Lengre oppe ved Frøysetelven, midt på nordsiden av Ynnesdalsvatnet ligger et fjell som heter Lindebotnfjell, tydelig oppkalt etter enda en Lindebotn like under fjellet. 
Forsetter vi oppover helt til Verklandshøyden, som er det opprinnelige grunnlaget for familienavnet til Henrik Wergeland, kommer vi til et sted på toppen som er/var et mye brukt sted for skigåing om vinteren.
Når man går innover denne dalen mot øst, vil man på venstre hånd ha et høyt fjell som heter Lindelifjellet.
Den eneste vegetasjon som vokser i denne høyden, er litt fjellbjørk på lune steder. Så absolutt ingen Lindetrær.
Etter det jeg har forstått så er ordet «livd» lite kjent på Østlandet.
Ordet står for « Å være i skjul for vinden».
Vi har også ordet «lindre» som kan ha hatt en mer utvidet betydning i gammel tid.
Så alle disse stedsnavnene kan være tuftet på ordene «livd og lindre» for alle stedene er utpregete steder man unngår vind.

 

Blogg nr. 28

Østerbø og Løfallstrand
Mene, mene tekel, var skriften på veggen til kong Nebukadnesar.
Fritt oversatt skal det bety: «Målt, veiet og funnet for lett».
Dette er nok resultatet av min henvendelse til Norsk Språkråd, slik jeg gjorde med blogg nr. 25 om Romarheim og andre.
Jeg fikk et meget høflig og rasjonelt svar ganske umiddelbart, men til tross for mine 40 år med «real kompetanse» falt det nok tungt for rådet at jeg ikke hadde den akademiske kunnskap om språkvitenskapen som skal til for å vite noe om norske stedsnavn. Vitenskapen ble sterkt fremhevet som meget essensiell.
Selvfølgelig er det ennå en mikroskopisk mulighet for at en mengde språkprofessorer i Norsk Språkråd studerer mine stedsnavnløsninger inngående og gir en tilbakemelding engang til våren, men den regner jeg med som ytterst liten.
Så jeg forsetter uten dem.
Nå lagde det seg slik at på NRK tv var det nylig et innslag om navnet Østerbø i Sogn som selvsamme språkrådet ville endre til Austerbø.
Parallellen til min blogg om navnet Feste som det samme rådet ville endre til Festo er slående.
Østerbø er nok ganske sikkert et resultat av dansk skrivemåte en gang for kanskje 400 år siden. Men ingen vet hva som var utgangspunktet for danskene.
Jeg har tolket Osterøy til å være den Østre øyen, derved kan også det gamle navnet Østerbø blitt uttalt som Osterbø tidligere, hvem vet?
Hvem er det som eier navnet? Bygden eller Norsk Språkråd?
Teller ikke navnets 400 års historie i det hele tatt?
Skulle rådets logikk gjøres konsekvent, måtte f.eks. Florø gjøres om til Florøy, eller Gulen til Gula, eller Korssundet til Krossundet, begrepet «tid» synes ikke å eksistere for dette «departementet».
For ikke så lenge siden gjorde det samme offentlige rådet om på en mengde navn fordi de kunne forveksles med andre.



Sula ble uten videre gjort om til Solund for ikke forveksles med Sula ved Ålesund.
Sannes ble endret til Masfjordnes, Nyborg ble endret til Guløy, helt sikkert en rekke andre navn også. Ble innbyggerne i det heletatt spurt?
Denne språkvitenskapen som fremstilles som helt essensiell i det å finne løsninger på hva våre stedsnavn har oppstått av, har en rekke eksempler i form av resultater på navneløsninger.
Den oppmerksomme leser har nok lest dem tidligere, men hør på dette:
Mjøsa blir definert som « den glitrende», som om ikke alle vann glitrer når solen skinner? Min uvitenskapelige løsning, Mjåsjøen synes ikke å holde.
Vinstra i Gudbrandsdalen har navn etter elven som svinger til venstre, noe
 den gjør til høyre, sett nedenfra?
Alver skal ha navnet sitt etter «all slags vær». Vær er det siste man tenker dette stedet skulle ha navn etter.
Elven i Dingja skal vitenskapelig sett/hørt lage en lyd som kan tolkes som Dingja?
Her er en ny vitenskapelig løsning:
I Hardanger er det en strand som heter Løfallstrand. Det var opprinnelig et fergeleie som også het dette.
Oluf Rygh som mye av språkvitenskapen er tuftet på, mente for 120 år siden, «det må ha ligget en gammel løe der».
Norsk Stadnamn Leksikon, utgitt i 1997 mener fortsatt, vitenskapelig sett, kan dette være forklaringen.
Avdøde båtbygger Martinus Lågøy i Solund, blåste av løen og sa: De gamle
jekteskipperne fryktet denne stranden fordi de var plaget mye av stygge uforutsigbare falllvinder som kom ned fra de høye fjellene.
 Lø er å samle/stable opp, fall er vindene, så
« Stranden hvor fallvindene samles opp» skulle være en god uvitenskapelig måte å forklare stedsnavnet
Løfallstrand.  

Blogg nr. 27
Hespriholmen, Brandasund og Urangsvåg.
Når et sted f. eks. heter Sande, er det meget sannsynlig at der finnes mer sand der enn på omliggende plasser. Så banalt og selvfølgelig er våre naturstedsnavn blitt til. Grunnet tiden, kanskje så mye som 2000 år, har navnene blitt hardhendt behandlet. Spesielt disse som har flere stavelser har blitt nedkortet til nesten det ugjenkjennelige. Slike som Mjåsjøen til Mjøsa og bostad til bost/bust (forklart tidligere).
Det er lett for at fantasien løper av med en, spesielt i forhold til vår gamle historie. De fleste naturnavnene er nok eldre enn vår skrevne historie.
En god venn av meg, skolelærer og filolog, seilte til Færøyene med egen båt og fortalte om denne Njålsøy som møter en som første øy utenfor hovedstaden Torshavn. Njåls Saga var et stort tema.
Noen år seinere kom jeg selv seilende dertil, og så øyen komme opp av havet.
Kartet sier Nålsøy og utseende ligner meget på en forvokst stoppenål.
meget spiss og smal i nordenden, bredere og høyere i sørenden. I denne enden så jeg en hvit flekk som jeg først, tett innpå, forsto hva det var.
Lik Torghatten ved Brønnøysund, hadde også denne øyen et hull tvers gjennom, ganske så likt hvor en nål har øyet.
Utenfor øyen Bømlo i Sunnhordaland ligger en spesiell holme som heter Hespriholmen. Holmen er spesiell fordi våre forfedre reiste ut hit for mer enn 4000 år siden og hentet stein til å lage økser av. Denne Grønnsteinsøksen har man funnet spredt over hele Vestlandet.
En kjent filolog og historiker laget en heller tvilsom avhandling nylig, basert på fantasifulle utlegninger av dette navnet og holmens historie. Det er mindre enn hundre år siden oppdagelsen av hva holmen har vært brukt til og dermed meget tvilsomt at navnet relaterer til dette.
Da jeg har pådratt meg en meget stor skyldskap til denne øyen Bømlo, skal jeg gjøre litt gjengjeld ved å forklare noen av navnene  her. Skyldskapen skjedde ved at jeg engang sendte min eldste sønn ned på yrkesskole der, og noen år senere ble det bryllup med på følgende barnedåp og barnedåp og barnedåp. Hele fem ganger. Kort etter ble det en mengde konfirmasjoner og deretter brylluper som igjen har resultert i ytterligere barnedåper. Ustoppelig?
I mange av disse festlagene har jeg blitt plassert sammen gamle menn på min alder og enda eldre.
Historien om Hespriholmen ble meg fortalt ved en slik anledning.
I den første tiden etter at Bømlo ble kristnet, var der fortsatt en del villskap igjen i Bømloblodet.
En brutal Herse (høvding, småkonge) terroriserte øyen med kvinnerov og utnytting av de svake. Forstandige menn kom da sammen og fanget denne mannen. Han ble ført ut på Hespriholmen og henrettet. Slike små ubebodde holmer var brukt langs hele kysten som avstraffelsessted. Ofte kalt Tyvholmen eller Refsøyna.
 Her ble navnet, etter å ha henrettet en så betydningsfull person, Hersefriholmen. Som gjennom århundrene har blitt til Hespriholmen.
                  Et navn som jeg ikke behandlet sammen Brandsdal tidligere er det kjente Brandasund.
Står man på broen over sundet og ser sørover, vil man i sørenden se en halvøy som kommer ut og struper sundet. Halvøyen har ytterst en «holme» eller en
Brand, nøyaktig slik som den karakteristiske knatten i tidligere nevnte Litle Brandsdal. Menneskene med ekstrem sans for naturformer som skiller seg ut, er det som setter slike navn.
Mange av disse selskapelighetene jeg har vært i, har vært holdt i selskapslokalene innerst i Urangsvåg.
Her har vi igjen et av disse doble navnene.  Anger er som jeg har hevdet før, et navn som bl. a. står for en bukt. Etter hvert som tiden har gått har denne kunnskapen forsvunnet, og man har lagt til ordet våg.
Nordangervågen på Radøy, Norheimsund i Hardanger.( Nor betyr trangt sund), for ikke å snakke om selve Hard-anger-fjorden?  Som kanskje er et emne for en hel ny blogg?
Forstavelsen Ur kommer ganske enkelt av at hele østre siden av denne Anger
er full av små steinurer fra det bratte berget langs sjøen.
Det er med stor beklagelse jeg må medgi at hvorfor det heter Bømlo, danskene skrev Bømmelø, det vet jeg ikke.
Gno. Skriver Bymbil?

   

.
 
 

Blogg nr. 26.

Da jeg nå har skrevet 25 blogger tidligere som inneholder anslagsvis ca. 100 stedsnavnløsninger som nesten alle er basert på naturformer, vil jeg ta opp igjen grunnen til disse bloggene.
Av alle disse 100 løsningene er det ikke en som er den samme som den offisielle «stadnamnforskningen»  i Norge hevder navnene betyr. Jeg har opplyst om dette i nesten alle bloggene mine. Det har vært en rekke henvendelser fra mine lesere som undrer seg over denne forskjellen?
Jeg har prøvd utallige ganger i mange media, å komme til orde om mine «oppdagelser» uten at det har lykkes. Da jeg er av den mening at våre eldgamle stedsnavn er vår eldste kulturarv nest etter språket vårt, at de da ikke er forklart riktig, i så stort omfang som det viser seg mer og mer etter hvert som jeg graver meg inn i det, er meget trist.
Det synes for meg som at fagpersonene språkgranskerne, har tatt det som en selvfølge at de er de rette til å forske på navnene.
Etter mitt skjønn er de lite egnet til denne oppgaven og de er den direkte årsak til at denne forskningen har stått i ro helt siden Oluf Rygh gav ut sine verk om
«Norske Gaardsnavne» rundt 1900.
For det første bruker de sin metodikk i deres språkgransking som en selvfølgelighet også på stedsnavn.
Der er tusenvis av år mellom at språket vårt har blitt til og den tiden da de, som oftest ferdigstøpte, ordene blir brukt som navn på steder i naturen.
Deres system har blitt det eneste aksepterte innen for dette område også.
Når man leser deres såkalte «drøftinger» av forskjellige navn, kan man få et inntrykk av en meget avansert og velbegrunnet akademisk utgreiing, med henvisninger til en rekke utdødde språk, og også henvisninger til en mengde andre språkforskere sitt syn.
Heldigvis finnes det en meget effektiv «medisin» mot slike angrep på min egen selvtillit. Det er det faktiske resultatet av all denne imponerende språkgranskingens drøftinger av det aktuelle navnet.
Det er i sannhet til å smile av.
Den gang jeg var speidergutt, lærte jeg: Når kart og terreng ikke stemmer overens, er det som regel terrenget som har rett. Det kan synes som disse språkforskere bryr seg meget lite om dette.
Det er den andre grunnen til deres uegnethet, de synes å ha minimal evne til å studere den naturen som vitterlig er årsaken til navnet.
Jeg er av den mening at stedsnavnforsking ikke har noe med vitenskap å gjøre i det hele tatt.
Gode øyne til å studere naturformene og en viss kunnskap om vårt språk, ikke langt bakover i tid, de fleste ordene finnes i det språket som nordmenn som var født i slutten av 1800 tallet brukte. I beste fall tilbake til gammelnorsk, men en rekke av disse ordene finnes enda i språket vårt, omen i en litt omskrevet betydning, men slektskapet er tydelig å se.
Jeg skal tyde et navn som i meget høy grad viser hva jeg mener.
Navnet begynner med stavelsen «Rom». Etter mine regler, ville det være selvsagt at andre navn som begynte på samme forstavelse, hadde en fellesnevner som muligens kunne finnes i naturen på disse stedene.
Så, ikke med «Norsk Stadnamn Leksikon» og de andre som er nevnt nederst.
                   Kjører man riksvei 39 fra Knarvik i Lindås, møter vi et navn før vi forlater Osterfjorden på vei nordover mot Masfjorden, dette er gårdene
Romarheim.  Gårdene ligger på en flat slette et lite stykke opp fra Osterfjorden.
NSL forklarer navnet med: « Bortgløymd elvenavn som kan ha betydd låte eller tale." Bortgløymd elvenavn» synes å være favoritten til NSL, kanskje bare overgått av «Tying uviss».
Min bestemor fra Masfjorden brukte uttrykket «rome/råme» på vannet som hadde dannet seg på grøten når den hadde stått og blitt kald. Det samme om det vannet som ble i igjen etter smørkinning. «Noe/vannet som flyter oppå.» Tydelig beslektet med ordet «rjome» som kan ha hatt samme betydning.
Sletten Romarheim er helt tydelig laget av at elven som kommer ned dalen har flytt utover og laget denne flomsletten som ganske sikkert er tydningen av navnet. Elven er i dag lagt i en steinsatt kanal gjennom sletten, det har tydeligvis vært et stort problem med hyppige flommer.
Bruker vi denne navnetydingen på f.eks. Romsås ved Oslo, vil også her dette passe inn. Åsen har navn etter sletten nedenfor Rommen som bar i oldtiden navnet Raumin, et vin navn, som også så tydelig betyr Flomsletten.
NSL forsetter med sin «uviss tying.»
Romerike er også et stort område der borte som passer glimrende til denne forklaringen. En rekke utsagn fra venner som bor i området sier at det er et utpreget flomområde.
Historiker Jordanes bruker navnet allerede i 550 e. kr. NSL vrir det over på stammenavnet Raumar, men forsetter med det kjent «tying uviss».
Begrepet «rike» har nok å gjøre med størrelsen på dette området som er så plaget med store flommer.
Navnet Romsdal dekker jo et halvt fylke. NSL har problemer med få dette navnet til å relatere til deres favoritt, elvenavnet, men prøver å omgå problemet ved å henvise til navnet på fjorden.
Romsdalen er en dal med relativt flat bunn, men stupbratte fjellsider på begge sider. Med jevne mellomrom blir dalen delt av noen berghamrer som ligger på tvers av hovedretningen og struper inn elven flere steder.
Nevnt i tidligere blogg som typiske bru-steder.
Jeg vil tro at disse strupingene vil medføre, om våren med stor isgang i elven, at dalen overfor vil bli satt under vann når isen blokkerer elvevannet. Jeg har talt tre slike plasser i dalen, men det kan være fler.
Det må være klart at slike hendelser vil være av meget stor betydning for menneskene som levde i denne dalen og kan meget vel være årsak til navnet
Romsdalen ( den flomutsatte dalen)
Til mine lesere som har uttrykt stor undring over forskjellen i navneløsninger hos meg og det som er de etablerte stadnamnforskernes forklaring:
 Mot bedre vitende skal jeg sende denne bloggen videre til Norsk Språkråds avd. Stadnamn, for å få en mulig forklaring.
Som referanse til mine påstander har jeg brukt:
Norsk Stadnamn Leksikon.
 Fra Oluf Ryghs, Norske Gaards Navne, Søndre og Nordre Bergenhus Amt.
Kulturhistorisk Vegbok for Hordaland, med Bottolv Helleland som stadnamnspesialist. Utgitt av Hordaland Fylkeskommune.
Stadnamn i Hordaland, utgitt av Gunnstein Akselberg i 2012.
Tidsskriftet Namn og Nemne har også vært brukt som kilde.
Kjære lesere; Det er så visst ikke slutt på mine stedsnavnblogger enda, jeg har en rekke navneløsninger fortsatt på lager.