Blogg nr. 25.     Aarebrot
Jeg vokste opp i et typisk villaområde rundt Bergen. Vi unger var lite bevisst de sosiale forskjellene i samfunnet på den tiden. Alle voksne menn arbeidet, mødrene var som regel hjemme.
Når sommerferien nærmet seg, begynte den sosiale rangstigen blant oss skolebarn å melde seg.
Det eksisterte nemlig en slags barn som det da begynte å bli veldig synd på.
Det var disse stakkarene som ikke hadde noe «land».
Det var nemlig noen foreldre som hadde vært så lite fornuftige at den ene byboer hadde giftet seg med en annen byboer. Kanskje deres foreldre også hadde gjort denne dødssynd, med det resultat at man hadde ingen tilknytting til steder på landsbygden hvor man kunne dra om sommeren. For oss derimot, som hadde slike fornuftige foreldre, dreide skoleåret seg om å holde ut til sommerferien begynte. De fleste hadde slike «land».
Naboene rundt der vi vokste opp hadde alle bare etternavn. Disse familienavnene omfattet da bare det huset hvor hele familien hadde samme navnet. Noen få ganger kunne det forekomme to like navn i samme området.
Da ble det «Olsen i svingen» og «Olsen på myren».
Når da den store dagen opprant og man kunne gå om bord i m/s Lygra på Strandkaien, vinke farvel til alle de ulykkelige som sto igjen på kaien og stevne i syv timer mot en hel sommer på «landet». Disse somrene hvor det aldri regnet og som varte en evighet.
Når da båten gled inn til kai på «Vikja» og alle menneskene fra i fjor sto der, kunne man plukke ut av flokken «Kristoffer på Vikja», « Asbjørn på Neset» Eydun , Magnus  og til og med Gråen, min beste venn, som skulle kjøre oss tilgårds.
Alle menneskene i denne verden hadde bare fornavn. Hvorvidt de hadde andre navn også ble aldri helt klart for meg da.
Jeg husker min yngre søster ble sendt til en nabo et ærend, da hun kom tilbake spurte min mor om hun hadde truffet Herborg? Nei jeg traff bare fru Borg, svarte hun. Noe som utløste stor munterhet.  
Navnene på alle disse rundt meg og  det ble mange fler da jeg ble voksen og tok del i arbeidslivet, var nesten alle fra mindre steder rundt Bergen som man ikke visste noe om, uten navnet.

Da jeg som trettiåring flyttet fra Bergen og slo meg ned på landet, ble alle disse personnavnene som utgjorde nesten alle mine bekjentskaper, mangfoldiggjort i en forbausende grad.
Nå var det plutselig en hel grend med kanskje så mange som ti stykker som het Nyhamar, eller Kalgraf eller Nordgulen.
Personene var blitt til naturbegreper.
Noen kunne ha samme fornavn også slik at det var bare ved hjelp av en mellombokstav man kunne skille dem.
Det må da gi en stor grad av tilhørighet til dette naturstedet når man bærer et slikt navn?
Navn som dukker opp på TV, slike som: Navarseter, Mikkelsplass, Elvestuen,
Bekkemellem, er ikke det fantastiske norske navn?
Legg merke til at engelskmennene ofte har navn på yrker som etternavn. Dette gir jo en meget liten tilhørighet.
Den nylig avdøde valgforsker og historiker Aarebrot hadde jo et meget særegent familienavn.
Jeg kjenner faktisk til en rekke steder på kysten som har dette spesielle naturnavnet.
Faktisk er det på østkysten av Skottland, litt nord for Dundee en mindre by som har et navn som meget vel kan ha den samme natur som grunnlag for navnet.  
Byen heter Arbroath, men havnen er så utbygget at det er ikke noe som kan bekrefte opprinnelsen.
Rett nord for Mjåneset, her i min bygd, ligger en plass som heter Årebrot.
Likeledes er det en plass på nordsiden av Florø som også bærer dette navnet Årebrot.
Det stedet jeg kjenner best til er i Storakersundet, helt sør på østre siden.
Her er det et trangt sund mellom holmen med sektorlykten på og land. Sundet er så trangt at en robåt vill kunne brukket årene sine her om man prøvde å ro.
Derav navnet Årebrot, et sund så smalt at man kan brekke årene.
Det ligger en liten fraflyttet husagrunn her, folket som bodde der kan meget vel ha hatt dette navnet som familienavn.-

 

Fonna                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    

Det fasinerer meg at jeg kan bruke stedsnavn forklaringer som jeg har hatt rett utfor stuedøren min i 40 år, til å forklare «store» navn andre steder.
Litle Brandsdal forklarer navnet på Norges største dalføre, Gudbrandsdalen-
Mjåneset forklarer navnet på Norges største innsjø, Mjøsa.
Denne gangen skal jeg se ut stuevinduet mitt på vestsiden av huset.
Jeg vil derfor oppfordre alle som måtte være interessert i emnet, se rundt dere på naturen der dere bor. Nesten alle steder har navn som ikke umiddelbart lar seg forklare.
Fonna heter øyen som ligger rett utfor Eivindvik. Se bildet.

Det nærmeste ordet som inneholder dette navnet er snøfonn. Et ord som synes å være en spesialisering av ordet fonn.
Så hva betyr ordet fonn når det står alene?
Det er naturlig å tro at formen på øyen Fonna er grunnen til dette navnet.
Den horisontale formen er ellipse form, ikke så ulik en forvokst båt.
Ser man nøye på bildet, ser man en liten øy/holme bakom denne «båten».
Øyen kalles Timmerøy. På gamle kart Timberøy.  Navnet har skapt mange funderinger, den er alt for liten til å ha noe med store trær og tømmerdrift å gjøre?
Det er faktisk et bilde. Slik tømmer ble slept etter en robåt i gammel tid. Slike bilder der naturens form blir sammenlignet med de daglige gjøremål på den tiden, forekommer noen ganger. Tidligere nevnt Oksen og Levra.
Bekreftelsen på denne påstanden finner jeg i en fjord innenfor Florø i Sunnfjord.
Der ligger 2 slike lange smale øyer som kalles store og lille Timmerøy . Det samme bildet, disse 2 bak en mye større øy som kan lignes med en båt.
Det er nok ikke denne horisontale formen som markerer ordet fonn.
Ser en den fra siden i profil, danner den en bue som begynner nede ved vannlinjen og ender nede ved samme plan i andre enden.
Min konklusjon på hva en fonn er: Et frittliggende fjell, uavhengig av andre,
som har form som en bue.  
La oss se om dette passer andre steder også.
Når man reiser med bilfergen over Fensfjorden ved Mongstad, fra Sløvåg til Leirvåg, vil man se på venstre side, mot sydøst et fjell som er ganske likt denne definisjonen.
På sørsiden av dette fjellet ligget stedet Fanebust. Fra gammelt av, kalt Fonnebost. Bost/bust er en velkjent nedkorting av ordet bustad, mye brukt.
Fane er den gamle danske formen av ordet fonn. Navnet betyr etter dette:
Bustaden under Fonna.
Innlemmet i Bergen kommune er Fana kommune som danner sørsiden av storkommunen.
NSL ved O. Rygh hevder at navnet skal komme av ordet fen, som betyr blautmyr. Det passer dårlig med navnene Fensfjorden og Fenring,( det gamle navnet på Askøy). Dessuten er blautmyr så vanlig alle steder på Vestlandet at det er vanskelig å tro at det er brukt som navn.
Historikerne sier at det gamle Hordarriket hadde hovedsetet sitt i bunnen av Fanafjorden. Meget forståelig. Bergenshalvøyens beste jordbruksområde og det gamle navnet Hardsjø rett utfor. (Dagens Korsfjord).
Her ligger også et fjell som fyller kravene til å bli kalt fonn/a. Fanafjellet er et frittliggende fjell som danner en bue opp fra grunnlinjen. Med denne en gang så sentrale beliggenhet, er det meget forståelig at navnet Fonna har blitt navnet på hele området. Det ble skrevet Fana på 1300 tallet, men det er uvisst hvor stor den danske skrivemåten har influert på navnet.  

Enda et navn kan ha sin opprinnelse fra naturformen fonn:
Folgefonnhalvøyen.

Den er enorm stor, men har den samme formen. Folge kan komme av lengden på fjellrekken. Som i ordet følge, lang rekke. I dag er det isbreene som har fått navnet, men det kan meget vel ha vært fjellet som har vært basis til navnet.
Isbre kalles ofte i dag for en fonn, men dette kan være nedkorting av ordet snøfonn. Slike nedkortinger av flerstavelsesnavn er meget vanlig.

Blogg nr. 24.

Tjelde, Tjeldsundet, Tjeldstø og kanskje Tjelta.
Begrepet Tjelde er velkjent blant våre språkforskere til å bety: Når man tar ned seilet på et vikingskip og legger det over råen slik at det bli et tørt sted å oppholde seg når man legger bi om kvelden.
Sannsynligvis er det denne betydningen som har skapt ordet telt. Som på engelsk heter nesten det samme, tent.
I alle disse årene når jeg har arbeidet med og truffet, som oftest gamle menn, som har hatt sitt virke på sjøen med båter og fiske, har også mitt språkforråd blitt fylt av uttrykk som relaterer seg til alt som har med båter å gjøre.
Det er derfor mange ganger ikke så lett å gjøre rede for hvor uttrykkene kommer fra.
Denne første betydningen er velkjent fra mange av de islandske sagaene, men mange stedsnavn som har denne tjeldestavelsen passer heller dårlig til dette begrepet?
Det er nemlig en annen betydning som jeg, en eller annen gang, har fått med meg:  Å tjelde en båt betyr også å bre eller behandle undervannskroget på den.
Å tette den og å behandle bunnen for å unngå sjømakk og groing.
Det er derfor stor sannsynlighet for at dette ordet tjelde også har gitt navnet
tjære. Tar på engelsk.
Nesten alle gode havner har/hadde en plass som var godt egnet til å kjølhale en båt, dra den opp, eller la den fjære oppe.
Dette siste krever jo at forskjellen mellom flo og fjære er så stor at man kommer til hele skroget.
Jeg har prøvd dette siste. Penelope veier kanskje opp mot 25 tonn, det er derfor ganske klart at dersom bunnen av havnen er ujevn, vil en evt. stein bli presset inn i skroget.
Etter en ganske så tøff tur over Nordsjøen en gang i nordavindskuling, fikk jeg en lekkasje som, da jeg kom til Oban på Skotskekysten, fikk anledning til å reparere.
Tidevannet her er meget stort, 4 meter eller mer, mener jeg å huske.
Når man kommer inn til en slik havn, ber man havnefogden om å bli tilvist den kaiplassen i havnen som er beregnet for nettopp slike jobber.
Man har selvfølgelig meget kort tid på seg til det begynner å flø igjen.

En annen ting er at det er meget høyt opp igjen på båten, så om man ikke har en stige/leider medfører det en del klatring. Det enkleste er via ankerklysset.
 Jeg har hørt en historie om en norsk jordomseilingsbåt som fjæret oppe nede i Bristolkanalen, hvor forskjellen kan bli opptil 14 meter, et av de største i hele verden. Da sjøen flødde, satt båten fast i mudderet og ville ikke komme opp.
Mannskapet løp desperat fra side til side og fikk den tilslutt løs.
På et trebåtstevne, nær Brest i Frankrike, som jeg deltok på, ble man spurt om båten var utstyrt med føtter? Det var ganske så vanlig å se båter ved fjære sjø med denne merkverdigheten.
På Færøyene er der et sted som heter Tjeldvikholm.
Tydeligvis et sted som er godt egnet til å preparere bunnen på båtene deres. Det er ikke stort mer forskjell på tidevannet der borte enn det er her.
Tjeldsundet i bunnen av Vestfjorden har etter navnet å dømme også en slik plass.
Tjeldstø i Øygarden   på samme måte.
Der er et sted nede ved Sannes som heter Tjelta.  Dette stedet ligger ved et ferskvann, etter det jeg forstår, det er kanskje ikke så sannsynlig at dette navnet henspiller på det samme?
Uten båtslipper var man i stor grad henvist til slike steder når man hadde store båter.
Det er jo litt merkelig at to slike forskjellige betydninger, telt og tjære, skal ha samme ordet som utgangspunkt.
Når man sitter aleine til rors på lange overfarter, får man rikelig tid til å la tankene fare. Det var på en slik overfart det plutselig gikk opp for meg:

 Ordet Tjelde :  betyr i sin grunnform ganske enkelt: Å holde vann ute.
Dette passer glimrende på begge betydningene. Den ene for å beskytte mot regnet, den andre for å tette båten mot lekkasje,
Fremveksten av båtslipper langs med hele kysten vår, har nok etterlatt mange av disse plassene til glemselen, men de har nok vært et meget viktig ledd i  oppbygging av fartøyflåten i Norge.
Er det noen av mine lesere som har en formening om det er noen sammenheng med dette verbet å tjelde og substantivnavnet på fuglen Tjeld?

 

Blogg nr. 23.
Gudvangen, Jordalen, New York, Jorvik, Stalheimkleiva, Stall og Stallane.

Gudvangen i bunnen av Nærøyfjorden har jeg tidligere forklart med der hvor
Goden bor, gode var den religiøse lederen før kristendommen kom.
Forsetter man opp denne trange dalen med kanskje 1000 meter høye fjell på begge sider, vil man se, på høyre side et godt stykke oppe, en elv som kommer ut av en sprekk i fjellet. Det er laget en tunell for biltrafikk inn, ved siden av denne elven.
Navn som Kaldeskreda forteller vel sitt om plassen.
Innenfor ligger en aldeles nydelig dal med flere fine gårder. Det spektakulære ved dette stedet er denne eventyrlignende adkomsten til denne dalen.
For meg minner den meget om: «The hole in the Wall» fra Western bøkene om «The Wild Bunch» med Butch Cassidy og Sundance Kid.
Dalen heter Jordalen og navnet er faktisk det samme som en av verdens største og kjente byer heter: New York.
Denne byen er kalt etter byen York i England.
York har et stort viking museum der det blir sterkt hevdet, at navnet opprinnelig var det norske navnet Jorvik.
Kong Eirik Blodøks var underkonge (jarl) her på 900 tallet. Norske navn og ord har blitt, i meget stort antall, overført til England ved den immigrasjonen som foregikk under vikingtid.
Kong Harald Hardråde brukte dette argumentet da han prøvde å erobre England i 1066: « På annenhver gård i England er der enten en kvinne eller en mann som er av norsk opprinnelse.»
Der er flere steder i Norge som bærer det samme navnet: Jordalen på Eidvåg utenfor Bergen, og Jordalen med Jordal Amfi i Oslo.
Uten at jeg kan fastslå det med stor sikkerhet, vil jeg anta at det har med ordet jord å gjøre og henviser til gode arealer for jordbruk. Navnet Molde, nevnt tidligere, tror jeg har med beskaffenheten på jorden.
Da navnet ble brukt i Amerika, visste nok ikke disse engelske hva navnet sto for.
I denne Jordalen er det nok den store kontrasten i forhold til den trange Nærøydalen ved innløpet som gir dette navnet.

Forsetter man videre opp denne trange Nærøydalen, stopper dalen brått ved Stalheimsfossen. Herfra går det en ekstremt bratt og svingete vei opp til hotellet Stalheim som ligger på toppen.
Dette er en av de gamle ferdselsveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
Båt fra steder i bunnen av Sognefjorden, Skjolden og Lærdal og derfra til Gudvangen, videre til Voss og Osterfjorden var veien til Bergen.
Filefjell og videre til Lærdal var nok den laveste og letteste
fjellovergangen.
Veien/ stien, som ble kalt Stalheimskleiva, var beryktet for sin bratthet og vanskelighet med å forsere.
Samtidig er det også en fantastisk utsikt, slik at det å plassere et hotell her på toppen var meget nærliggende. Å kalle det toppen er da ikke helt riktig, det er en stor flate, platå mellom fjellene, hvor dalen videre vestover forsetter med svak stigning.
Hotellet og plassen bærer navnet Stalheim.
Norsk Stadnamn Leksikon har en ganske så lang og differensiert forklaring på Stalheim navnet.  De henviser bl. a. til O. Ryghs påstand om «støl» som opprinnelse.
Også ordet « standa» er og et alternativ i forhold til Stalheimskleiva.
Jeg har i nesten alle mine navneforklaringer unnlatt å gi uttrykk for hva jeg mener om disse to kildene og andre nyere sakkyndige sine forklaringer i navneproblematikken.
I dette tilfelle kan jeg ikke dy meg: Kjenner ikke norske språkprofessorer begrepet Stall?
Min nabo som er maskin entreprenør, bruker ordet daglig. Når han skal begynne å grave må han først lage en stall til maskinen. Det vil si, en flate for maskinen å stå på.
I Austrefjorden i Masfjorden ligger en gård som heter Stall. I den andre armen av fjorden ved Eikemo ligger en fraflyttet plass som heter Stallane. Jeg har og hørt om andre steder som heter det samme. Alle stedene ligger på hyller, avsatser i terrenget.
I tillegg har man jo ordet for bolig til hesten, hestestall.
Stall er faktisk et ord som er vanlig og brukes daglig og det betyr:
  En avsats i terrenget. 

 

 

 

 

 Blogg nr. 22

Siden Åse Lene Vatne legger ut bilde på Face book av det vakre huset hennes i Dingja, passer det jo bra å prøve å forklare stedsnavnet Dingja.
O. Rygh forklarer det med at det er lyden som elven fra Dingevatnet lager.
Norsk Stadnamn Leksikon sier det er elven som har gitt navnet, kanskje utledet fra et fjordnavn.

Elven har liten fallhøyde og jeg har ikke klart å høre at elven gir en spesiell lyd som kan lede til navnet Dingja. Kanskje Åse Lene som bor så tett ved i huset Elvarheim, har hørt det?
Den absolutt mest kjente delen av navnet er Dingeneset. Dette neset som ligger midt i indre leden langs Hordaland og Sogn er nevnt flere ganger i de gamle sagaene.
Navnet Lihella på en mindre øy utfor, skal opprinnelig være Leihella. «Den flate øyen i leia»
Erling Skjalgsson på Sola eide helt til Dingeneset. Han må da ha rådd over Rogaland og Hordaland, ikke rart at han følte seg så mektig at han truet Helligkongen på Avaldsnes.
I året 928 sto der et slag mellom Håkon Ladejarl og kong Ragnfrød Eiriksson,
en av sønnene til Eirik Blodøks. 300 mann skal ha blitt drept der.
Der er fortsatt rester etter en røysegrav, uvisst fra hvilken tid.  
Navnet har blitt skrevet med bokstaven «ð» som kan bety både D og T.
Historikere mener at den alltid har stått for D.
Dingeneset som trolig er kalt etter plassen Dingja, er den gamle grensen mellom Hordafylke og Sygnafylke og er nok ganske sikkert årsaken til at Gulatinget ble plassert i Eivindvik, ganske så nært.
Slik jeg mener å ha bevist i min bok: «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?»
De innfødte i Dingja, som kaller seg Dingingar, har hevdet at navnet er relatert til Gulatinget og derfor har kalt noen av båtene sine for Tingavåg og Tinganes.
              På Færøyene i hovedstaden Torshavn, ligger Thingnæs. Ganske så berettiget til navnet, da det nasjonale hovedsetet ligger på dette neset.
Det er meget vanskelig på stedet Dingja å se hva som kan være grunnlag for dette navnet. Familienavnet er Dingen, som danskene nok har skylden for.
Der finnes nede i den Engelske Kanal et sted som kalles Dingness.
Det nærmeste tettstedet som kan være årsak til navnet der, heter Dungen. Tydeligvis av dansk opprinnelse.
Dingevatnet som ligger rett ovenfor, har en ekstrem stor dybde. Ned mot 250 meter skal det være i den sørlige enden.
Elven derfra ble tidlig brukt som kraftkilde til tønnefabrikk, trelasthandel og mølle og var en av de første industriplassene i Gulen. Seinere ble bygningen brukt som snekkerverksted, som i sannhet sto for kvalitet.
Mitt hus i Eivindvik, Gamlebanken, som sto ferdig i 1939, har ennå alle vinduene som ble levert derfra, over 30 stk. Treverket som er over 80 år, er fortsatt like fint.
I årevis har jeg seilt med Penelope over Sognesjøen, kursen hjemover har de fleste ganger vært 112 grader. Dette er den kursen man setter når man kommer ut av Indre Steinsund og følger landet østover til den, den gang, blanke lykten på Nesøy, for så å sette over Sognesjøen mot nordøstpynten av Hisarøyen. Som oftest har det vært mørkt og meget dårlig sikt på grunn av regn og snøkaver, men noen ganger når solen har skint og sikten har vært god kan man, fra midt på Sognesjøen, tydelig se hvorfor plassen i øst heter Dingja.
Det er så enkelt at vokalen Y er blitt til vokalen I. Det opprinnelige navnet har vært Dyngja. Et sammenlignings bilde mellom det høye fjellet Brosviksåta (800 meter) og det nyere navngitte Husafjellet (200 meter).
 Dette fjellet har antagelig hatt navnet Dyngja som da har fått nytt navn når bygden har overtatt det gamle. Slike sammenligningsbilder er ikke uvanlig. Navnet Tingness i den Engelske Kanal bekrefter denne antagelsen også.
 I dette tilfelle kan kanskje bildet av de to fjellene ha vært et fiske mèd, den ene veien, for Hillegrunnen lengre vest.
At dette medfører riktighet styrkes mye av det at i Solund finnes et annet fjell (100 meter)rett bak Trovåg i Ytre Sula, som også heter Dyngja.
 Litt lengre nord ligger Håfjellet, også kalt Nårafjellet (200 meter). Her får vi igjen denne sammenligningen mellom de to ulike toppene. Dette var en meget benyttet metode å sette fiske meder (Krysspeilinger) i havet for dem som drev fiske.
Disse forfedrene våre hadde nok en mye mer utviklet evne til å se særtrekkene ved naturen, der har helt sikkert vært detaljer ved naturen som vi er ute av stand til å se, som har betinget de forskjellige navnene. Navnene representerte den tids kart, det er artig når de blir satt inn i sjøregler med rim for lettere å bli husket, slik jeg  har skrevet om tidligere.