Blogg nr. 17.
Salhus, Bispen, Lurefjorden, Taulevågen, Kilstraumen og Mastrevikane.

I min tid i Bergen hadde man uttrykket « Dra til Salhus», som et merke på noe som lå langt unna.
Salhus er den neste skyss-stasjonen etter Bergen. Det kan nok ha vært 6 harde ro-mil når nordavinden herjet. Ved Tertnes kommer vinden inn Herdlafjorden også, så Byfjorden har nok vært blant de tunge ro-etappene.
Salhus betyr vertshus. Hitler brukte utrykkene «heil og sæl», men sæle er et gammelnorsk ord (sæluhùs), som ble brukt mye i betydningen herberge langs ferdselsveiene.
Stedet har nok hatt stor betydning selv før fabrikkene ble bygget.
Den neste viku ender opp i Alverstraumen.
Navnet Alver har jeg forklart tidligere til å bety vannstrøm, som jeg pussig nok fikk bekreftelse på i ferien min gjennom Sverige. Plassen har vært et meget sentralt sted for båtfolket opp gjennom tidene.
Den neste milen går gjennom det langtekkelige Rasundet, som har navn etter Radøy på vestsiden, som jeg også har forklart til å ha navn etter disse små åsene/radene som det er så mange av.
Så kommer vi til Bruknappen etter begrepet bru for innsnevring av vannvei.
Stedet ligger også på det trangeste i leden. I motsetning til de andre stedene synes Bruknappen å ha hatt en heller anonym utvikling.
Litt nord for dette stedet, og plassen Feste, står/sto Bispen.
Dette var en stor rund steinvarde som var malt svart, med en hvit ring øverst.
Granngivelig likt en prest i prestekjole med den hvite kraven rundt halsen.
Dessverre er den blitt erstattet av en stålkonstruksjon som ligner lite på en prest.
Tett ved her, på en av disse små øyene, var det tidligere en gruve for å ta ut kleberstein. Det sies at denne gruven leverte stein til flere monumentale bygninger i Bergen. Gruvegangen gikk ned under sjøflaten, og en gang det var ekstrem høy flo ble den oversvømmet og etter det oppgitt.
På andre siden av sundet ligger øyen Lygra, som Eirik Blodøks skal ha bodd på.
 Øyen ligger i Lurefjorden som NSL forklarer har navn etter Lygra som skal bety «den lyse.»
Denne leden, Straumane, var kanskje et av de mest benyttede sund på kysten. Trolig brukte tørrfisk jektene fra Nord-Norge å seile gjennom her, men den som kommer fra nord og ikke er lokalkjent, kan meget lett ta feil av kursen videre sørover.
Lurefjorden har en meget bred og åpen begynnelse mot nord, det er meget lett å ta veien inn den. Det høres kanskje banalt ut, men fjorden kan være kalt etter det at den kan «lure» deg til å ta den veien. Ordet lure er gammelt, på engelsk betyr lure en fiskesluk.
På vestsiden av leden går en lang våg inn i Radøy, den kalles Taulevågen.
I Måløy utenfor Nordfjord, bruker man ordet «taule» når man seiler feil på sjøen.
Jeg har selv, sammen med min far og onkel da jeg var barn, måtte gå hele veien tilbake med en saktegående snekke, etter å ha oppdaget vi gikk feil.
Det er bare det midterste løpet som leder videre sørover.
Den neste «viku sjofar» fører til Kilstraumen. Her ligger den dag i dag, et herberge i den gamle bygningen ved strømmen.
Navnet kommer av ordet kjel, som henviser på disse kjelene/virvlene som strømmen lager.
Kilstraumen går så sterk at seilfartøyene kunne ikke forsere den, unntatt når den skiftet. Det har vært en mengde forlis her. Den er meget trang og kort, slik at den likevel ble foretrukket fremfor den svakere og mye lengre Fonnesstraumen.
Stedet Mastrevikane ligger innenfor og vestenfor. NSL forklarer navnet med at her har det blitt hugget masteemner.
I følge gamle båtbyggere i området, måtte man inn i fjordene, på nordsiden og opp i 300/400 meters høyde for å finne skikkelige mastre-emner. En så viktig del av seilriggingen kunne ikke nøye seg med noe dårligere.
Det er nok mer trolig at alle disse seilfartøyene som lå og ventet på rett strøm, men også rett bør (vind) for videre seilas, har gitt navnet Mastrevikane, etter alle de mastene de hadde.
Etter Kilstraumen kommer man ut på Fensfjorden som i dag er blitt ankerplass for alle skipene som skal inn til Mongstad oljeraffineri.
Fensfjorden som tidligere var regnet for et tøft fjordstykke å krysse.
På nordsiden begynner Sogn som vi får ta neste gang.

Blogg nr. 16.
Alv- Brattenløp –Hålogaland- Fløyen- Veisan- Sandbrugaten- Dreggen.
Før jeg forsetter ferden nordover fra Bergen, vil jeg bemerke at jeg har hatt en lang biltur til Kirkenes i ferien. Hele Sverige på langs, på motorvei. En ganske så kjedelig tur bare avbrutt av navneskiltene hver gang man krysset en elv. Stedsnavnene ved utløpet av disse elvene ender nesten alle på Å, som da ganske sikkert står for elv. Noen få ender på Älv. Det kan se ut som dette bekrefter min påstand i en tidligere blogg om at ordet alv står for vann/strøm. Dersom utløpet av elven, der bosettingen oftest er, har sterk strøm, kan navnet på stedet inneholde ordet Älv i stedet for betegnelsen Å.
 Norsk og svensk språk har samme opprinnelse, men vi i Norge har sluttet å bruke ordet Å for elv. Alv begrepet kan derfor være opprinnelsen til ordet elv og dets betydning.
Sørover igjen ble det et besøk på kremmerleiet Kjerringøy ved Bodø, som engang var det største kremmerleie i Nordland. Stedet forteller hvor viktig noen av disse skyss-stedene kunne bli når de fikk tillatelse å drive handel og gjestgiveri.

Bodø by kan meget vel ha sin opprinnelse fra et Kremmerleie/skyss-stasjon.
Et litt merkelig navn går igjen på en gammel regle: Brattenløp.
Bratten er en halvøy på nordsiden av byen. En glatt fjellknaus som danner en relativt god havn på sørsiden. Løp er den gamle futegarden et stykke lenger nord. Denne storgarden har nok vært eier av Bratten også, derfor dette navnet Brattenløp.
Havnen har nok opprinnelig vært en skyss-stasjon. I 1775 blir det gitt bevilgning til et kremmerleie på Hundholmen. Før moloen ble bygget har nok sørsiden av havnen, der Bodø i dag ligger, vært sterkt eksponert for havsjøen i sydvestlig vær. Navnet Bodø synes å være på samme måte, øyen tilhørende den gamle prostigården Bodin.
Når vi først er så langt nord; navnet Hålogaland blir første gang nevnt som hjemsted for Ottar, når han på 800-tallet besøker kongen av England.
Navnet kan kanskje utledes slik: Hå betyr vanligvis høy, men kan i dette tilfelle kanskje stå for nord eller nordligst. Log er lovområde.
Hålogaland kan meget vel bety Det nordligste lovområdet.
Vi vet at Frostatinget omfattet dagens Nord-Trøndelag, men det må da ha vært et lovområde for Nord-Norge også?
 Hvor ble det holdt?

Å katalogisere alle skyss-stedene langs den opprinnelige Norges kyst ville være en stor oppgave, men det burde så absolutt vært gjort. Det er tross alt en stor kulturhistorisk skatt, 700 år gammel.
For å vende tilbake til min fødeby Bergen. Dessverre er det få naturnavn igjen i byen. Tidligere byborgere har fått en rekke plasser oppkalt etter seg. Så de fleste navn er kulturnavn.
Over byen ruver stedet Fløyen.
Jeg er litt forundret over at få av den yngre garde ikke vet hva en fløy er og hva den ble brukt til. På den tiden, ikke så langt tilbake, var alle som ferdes på sjøen sterkt avhengig av vinden og hvilken retning den blåste. En fløy er en vindpil og nesten alle havner hadde slike plassert høyt oppe for å vise «sann» vindretning.
Her i Eivindvik stod den på Mikkelfjellet.
En god venn av meg som interesserer seg for Bergens eldste historie, hevdet at i området innenfor Bergenhus festning, før kalt Holmen, har den opprinnelige havnen til området, før byen oppsto, ligget. Plassen kalles Veisan og er tydeligvis blitt fylt opp gjennom århundrene. Her finner vi et navn som kan tyde på dette. Sandbrugaten. Jeg har tidligere forklart at bru betyr innsnevring av vannvei, så navnet forteller at der har vært et trangt sund over til holmen og ikke noen bro (fordi båtene med master kunne da ikke komme inn).
Før Skoltegrunnskaien ble bygget, ville Vågen vært enda sterkere eksponert for
nordavinden enn i dag. En slik liten havn bak Holmen kan være grunnlaget for den første bosetning.
Navnet Dreggen kan også tolkes den vei. Å ligge for dregg er å ha et lite anker ut akter og forfortøyningen fast i land. Kanskje for båter som var for store til den små havnen? Holmen ville gitt litt le utenfor også.
Neste gang skal jeg fortsette reisen mellom disse «vikuene» i Nordhordland.
Når man leser om den nidkjærhet skattefutenes innsamling av skatter og prestenes innsamling av fortapte sjeler ble utført med, kan man være sikker på at systemet med slike skyss-stasjoner må ha vært utbygget inn i fjordene også.
Disse stedene vet man mindre om da hovedferdselen gikk langs kysten.
Avstanden fra Kalvsund på øyen Hisingen ved Gøteborg  (Gamle grensen til Sverige) og til Ægdestad i Kvitehavet (grense mot Russland) skal være over 2000 viku sjofar. Dersom skyss-systemer var fullt utbygd, skulle det da inneholde over 2000 skyss-stasjoner?
 I tillegg ville det også komme alle fjordene.
Murmansk er russisk for nordmann.

Alv- Brattenløp –Hålogaland- Fløyen- Veisan- Sandbrugaten- Dreggen.
Før jeg forsetter ferden nordover fra Bergen, vil jeg bemerke at jeg har hatt en lang biltur til Kirkenes i ferien. Hele Sverige på langs, på motorvei. En ganske så kjedelig tur bare avbrutt av navneskiltene hver gang man krysset en elv. Stedsnavnene ved utløpet av disse elvene ender nesten alle på Å, som da ganske sikkert står for elv. Noen få ender på Älv. Det kan se ut som dette bekrefter min påstand i en tidligere blogg om at ordet alv står for vann/strøm. Dersom utløpet av elven, der bosettingen oftest er, har sterk strøm, kan navnet på stedet inneholde ordet Älv i stedet for betegnelsen Å.
 Norsk og svensk språk har samme opprinnelse, men vi i Norge har sluttet å bruke ordet Å for elv. Alv begrepet kan derfor være opprinnelsen til ordet elv og dets betydning.
Sørover igjen ble det et besøk på kremmerleiet Kjerringøy ved Bodø, som engang var det største kremmerleie i Nordland. Stedet forteller hvor viktig noen av disse skyss-stedene kunne bli når de fikk tillatelse å drive handel og gjestgiveri.

Bodø by kan meget vel ha sin opprinnelse fra et Kremmerleie/skyss-stasjon.
Et litt merkelig navn går igjen på en gammel regle: Brattenløp.
Bratten er en halvøy på nordsiden av byen. En glatt fjellknaus som danner en relativt god havn på sørsiden. Løp er den gamle futegarden et stykke lenger nord. Denne storgarden har nok vært eier av Bratten også, derfor dette navnet Brattenløp.
Havnen har nok opprinnelig vært en skyss-stasjon. I 1775 blir det gitt bevilgning til et kremmerleie på Hundholmen. Før moloen ble bygget har nok sørsiden av havnen, der Bodø i dag ligger, vært sterkt eksponert for havsjøen i sydvestlig vær. Navnet Bodø synes å være på samme måte, øyen tilhørende den gamle prostigården Bodin.
Når vi først er så langt nord; navnet Hålogaland blir første gang nevnt som hjemsted for Ottar, når han på 800-tallet besøker kongen av England.
Navnet kan kanskje utledes slik: Hå betyr vanligvis høy, men kan i dette tilfelle kanskje stå for nord eller nordligst. Log er lovområde.
Hålogaland kan meget vel bety Det nordligste lovområdet.
Vi vet at Frostatinget omfattet dagens Nord-Trøndelag, men det må da ha vært et lovområde for Nord-Norge også?
 Hvor ble det holdt?
Å katalogisere alle skyss-stedene langs den opprinnelige Norges kyst ville være en stor oppgave, men det burde så absolutt vært gjort. Det er tross alt en stor kulturhistorisk skatt, 700 år gammel.
For å vende tilbake til min fødeby Bergen. Dessverre er det få naturnavn igjen i byen. Tidligere byborgere har fått en rekke plasser oppkalt etter seg. Så de fleste navn er kulturnavn.
Over byen ruver stedet Fløyen.
Jeg er litt forundret over at få av den yngre garde ikke vet hva en fløy er og hva den ble brukt til. På den tiden, ikke så langt tilbake, var alle som ferdes på sjøen sterkt avhengig av vinden og hvilken retning den blåste. En fløy er en vindpil og nesten alle havner hadde slike plassert høyt oppe for å vise «sann» vindretning.
Her i Eivindvik stod den på Mikkelfjellet.
En god venn av meg som interesserer seg for Bergens eldste historie, hevdet at i området innenfor Bergenhus festning, før kalt Holmen, har den opprinnelige havnen til området, før byen oppsto, ligget. Plassen kalles Veisan og er tydeligvis blitt fylt opp gjennom århundrene. Her finner vi et navn som kan tyde på dette. Sandbrugaten. Jeg har tidligere forklart at bru betyr innsnevring av vannvei, så navnet forteller at der har vært et trangt sund over til holmen og ikke noen bro (fordi båtene med master kunne da ikke komme inn).
Før Skoltegrunnskaien ble bygget, ville Vågen vært enda sterkere eksponert for
nordavinden enn i dag. En slik liten havn bak Holmen kan være grunnlaget for den første bosetning.
Navnet Dreggen kan også tolkes den vei. Å ligge for dregg er å ha et lite anker ut akter og forfortøyningen fast i land. Kanskje for båter som var for store til den små havnen? Holmen ville gitt litt le utenfor også.
Neste gang skal jeg fortsette reisen mellom disse «vikuene» i Nordhordland.
Når man leser om den nidkjærhet skattefutenes innsamling av skatter og prestenes innsamling av fortapte sjeler ble utført med, kan man være sikker på at systemet med slike skyss-stasjoner må ha vært utbygget inn i fjordene også.
Disse stedene vet man mindre om da hovedferdselen gikk langs kysten.
Avstanden fra Kalvsund på øyen Hisingen ved Gøteborg  (Gamle grensen til Sverige) og til Ægdestad i Kvitehavet (grense mot Russland) skal være over 2000 viku sjofar. Dersom skyss-systemer var fullt utbygd, skulle det da inneholde over 2000 skyss-stasjoner?
 I tillegg ville det også komme alle fjordene.
Murmansk er russisk for nordmann.

Bekkjarvik-Austevoll –Korshavn-Hardsjø- Blia-Brattholmen-Fenring og Kleppestø.

Den neste «viku» går over Selbjørnsfjorden.
På østsiden av Øyen Selbjørn kommer vi først til noen små holmer som kalles Raudholmane. Man finner dette navnet igjen på hollandske og hanseatiske kart, om enn litt forvrengt. Det er tydelig at dette var en kjent ankerplass for utlendingene som etter hvert gjorde seg mer og mer gjeldene på vestlandskysten. 
Rett nord for der, med et trangt innløp, finner vi Bekkjarvik som det neste skyss-sted. Stedet er den dag i dag en meget sentral plass for øyens innbyggere.
Austevoll heter kommunen og dette øyriket helt ut mot havet.
Det kan synes som om O. Rygh har vanskelig for å forstå at navnet skulle ha noe med øst å gjøre.
De beste vekstforholdene og største jord-områdene ligger lengst vekk fra storhavet, i øst.  De blir av samme grunn det rikeste og mektigste området. Derfor aust-navnet. Mesteparten av folket levde av fisk, og bodde på øyene nærmere havet i vest.
I sagaen om kong Alrek på 500 tallet, som jeg har nevnt tidligere med sønnesønnen Vatnar, begravet i Håkonshella, fortelles det at den mannen som sto kong Alrek nærmest, var jarlen Koll fra disse øyene. Navnet finnes i stedene Kollbeinsvik og Kollbeinshavn.
Nye 6 mil bringer oss til skyss-plassen Korshavn som var et meget kjent kremmerleie. Det er mulig at denne plassens navn, også har gitt navnet til Korsfjorden rett nord for stedet.

Korsfjorden het, før i tiden, Hardsjø.
O.Rygh mener den har navn etter at den er så hard å ro over?
Jeg mener det var Hordernes sjø. På samme måte som Sognesjøen ligger utfor Sognefjorden, ligger denne sjøen utfor hoved setet til horderne.
Fjorden fører fra Marsteinen ( Havsteinen)  ytterst, og ender opp som Fanafjorden, som jeg har omtalt tidligere sammen med navnet Fonna.
Midt ute i Korsfjorden ligger også en stein som kalles Blia. Dette navnet skal den ha fått fordi en bonde fra Hardanger som rodde forbi på vei til Bergen, plasserte kjerringen der til han kom tilbake. Det er vel tvilsomt om hun var så mye blidere.
En mer nøktern forklaring kunne være at når «sjøboren» (store bølger) ikke brøt over den, var værgudene i godlune; blidere.


Mange av disse navnene er med i en regle, som også beskriver litt av naturen på veien.
« Frå Haugasundet til Mosterhamn
er milene tri.
Røvær i vest og Ogno i nord
du sletta fòr.
Frå Spyssøy fram til Bekkjarvik
er også milene tri
Med Siggjo i vest og Storden i aust
i Brandasund går straumen stri…….»

Alle navnene er kjente landemerker for folk som bor der.
Et enda mer fremtredende navn er fjelltoppen Leidarhorn som er den kjente               Lyderhorn.
Den syns på lang vei når man kommer fra sør mot Bergen.
Når man krysser Korsfjorden kommer man til det meget gamle og kjente
stedet Bukken. Hollenderne kalt plassen, Buk van Raa.
Det sies at et stort hollandsk seilskip kom så nær den bratte klippen der, at en geitebukk hoppet bort på ene råen. Derfor dette rare navnet.
Storfilmen Hud, laget av Vibecke Løkkeberg, med Elisabeth Granneman i hovedrollen, ble i stor grad innspilt på denne plassen.
I Sagaen om Olav den Hellige sies det at han lå i Grønningasundet og en søndags morgen lot han seg ro til Sandtorv på sørsiden av fjorden for å gå til kirke. Det kan være at dette har vært det gamle navnet på sundet, før bukken gjorde entre?
Neste skyss-stopp er Brattholmen.
Den heter ikke Brattholmen fordi den er så spesiell bratt, det er en rekke steder på kysten som heter det samme.
En seilas på sjøen foregår alltid fra punkt til punkt. Når man forlater et sted, prøver man alltid å holde samme kurs og samme fart til neste punkt som definitivt forteller hvor man er. Brattholmene skiller seg godt ut fra det omliggende landet, det er hovedgrunnen til navnene..
Som jeg har nevnt tidligere, har ingen noen gang bodd på holmen, likevel er det navnet på en hel grend. Det var hoved-handelsplassen på Lille Sotra før Sartor senter ble bygget. Det forteller om den betydning disse kremmerleiene fikk etterhvert.
Dette er siste skyss-stasjon før Bergen.
På turen ror vi forbi Askøy. Denne øyen het for mer enn 1000 år siden; Fenring.
Askeneset på østsiden, var på 900 tallet en kongsgård, en såkalt veitslegård for kongen og hans følge.
Gården har da tydeligvis gitt det nye navnet Askøy.
På øyen ligger også det sentrale stedet Kleppestø.
Navnet kan komme av fjellet rett bak båtstøen; Klippen.
Det er den samme naturen som Klepp helt sør på Sotra. En stor flate nedenfor en bratt klippevegg.
Studerer man en god gammel fiskeklepp, vil man se at den er forbausende lik denne naturen i profilen..
Vi forsetter videre nordover i neste blogg.