Gryta
Etter Telemark og Middelhavet, har jeg fortsatt
utsikten fra gatedøren i mitt hjem i Eivindvik.Herfra ser jeg til en gård med det fascinerende navn Gryta.
Navnet er forklart i bygdeboken for Gulen, som å stå for «Grjotenga».
Grjot er det gamle navnet for stein i Norge, det brukes fortsatt på Island.
Selve ordet har en mengde navn som relaterer seg til denne betydningen.
Grotli, Grytøyra, Grytøya og mange fler.
Det som gjør dette ordet spesielt interessant, er at det gir oss en meget god forklaring på hvordan språket vårt har utviklet seg.
For en god del år siden, ble jeg fortalt av en lokalkjent mann i Stølsheimen at ved turisthytten Selhammer kunne der være mye multer og godt med fisk i vannet.
Jeg ble forklart å ta av vestover på toppen av Vikafjellsveien, en anleggsvei inn til Kvilesteinsvannet, en mils vei. Da jeg ankom dette vannet som er ved veis ende, var det meget enkelt å se hvor Selhamar var. En tre/fire gamle sel, stølshus, nedenfor en meget bratt fjellhammer, forklarte navnet meget tydelig. Der var merkelig nok ingen turisthytte.
Jeg tok kanoen ned til bekken som rant videre ned til et vann, Selhamarvatnet.
Etter en times padling til andre enden av vannet og utløpet, fant jeg turisthytten.
Et klassisk eksempel på hvordan et navn kan vandre.
Dagens emne ligger en halvtimes vandring østover derfra, stien går tett ved et lite berg som heter Gryteberget.
Her har mennesker i tusener av år gått den lange veien fra mer sentrale strøk, for så å sitte her, kanskje i uker, når de hugget ut emner til å lage gryter av.
Gryteberget består av kleberstein, som er relativt sjeldent i Norge. Steinen lar seg bearbeide med en skarp kniv, men man må undres på hva slags verktøy steinalderfolk hadde å hjelpe seg med.
Overalt på berget finner man rester etter uttak av halvkuleformet stein, også ødelagte emner finnes der. Størrelsen varier, men ca. 50 til 70 cm i diameter er det vanligste.
Ingen vet hvor gammelt det er, men tenk over hvor vanskelig, om ikke umulig, det ville være å koke mat uten en gryte som tålte åpen ild?
Jeg har hørt at samer brukte dyremager, som de la glødene stein i, for å varme vannet. Uansett ville det være vanskelig å koke vannet.
Det forteller hvor kostbar en slik gryte måtte være, ikke bare arbeidet med å hule den ut, men også transporten av den tunge steinen.
Klebersteinsgryten skal ha den egenskap at maten ikke svir i bunnen, fordi varmen blir fordelt over hele gryten.
Navnet på noe så alminnelig som vanlig stein, gir en mengde kulturord som tydelig har sin opprinnelse i dette ordet.
Av Grjot får man gryte.
Under gryten lager man en grue.
Maten i gryten kaller man grøt.
Å hule ut steinen blir til å grave , som også gir navn til en grav.
Massen man får ut blir kalt grus.
Begrepet grotte kan også ha sin opprinnelse herfra.
På engelsk har man ordene; Grain, grotto og grout. Sistnevnte betyr flytende betong og også fugemasse, som har en konsistens som kan lignes med grøt/graut.
Etter å ha dannet grunnlag for så mange ord og navn, forsvinner ordet ut av norsk språk og blir erstattet av et ganske annet ord; stein?
Gryteberget er vel verd et besøk, spesielt om man har litt sans for hvordan forfedrene våre arbeidet her for mye mer enn 2000 år siden.
Multer kunne man kanskje finne også?
Stølsheimen kalles dette området. Som navnet tilsier, finner man her stølene til de omliggende gårdene nede ved sjøen/fjorden. På nordsiden, mot Sognefjorden er det meget steilt ned. Her ligger noen, enda i dag, veiløse grender, som nok har benyttet stølsheimen mye. Stedet Sylvarnes er et av dem.
På Island ligger det også et sted som heter Sylvarnes.
Dette er eksempel på to steder med samme navn, men meget forskjellig bakgrunn for navnet.
Sylvarnes på Island, er det absolutt nordligste punktet på «fastlandet». Neset ligget tett ved Polarsirkelen. Når man seiler forbi, seint på ettermiddagen med solen lavt i vest, ser man tydelig «sølvgruven». Solstrålene reflekteres av lavaen tett nede ved sjøkanten.
Det rare ved Sylvarnes på sørsiden av Sognefjorden, er at det er ikke noe nes i det hele tatt, men et langstrakt oppdyrket område, litt opp fra sjøen.
Når man ser det fra midtfjords, ser man tydelig at det stikker ut et berg av innmarken, som meget vel kan ha blitt kalt en «nese». Over denne «nesen» renner det en bekk, som lager en foss. Vannet i fossen blir til «sølv» når det faller ned. Det er derfor meget sannsynlig at navnet betyr Sølvnese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar