Mosterhamn- Folderøyhavn- Engesund-Rangorden                                                   

Det er et velkjent skryteuttrykk at nordmenn er født med ski på beina.
Der er likevel 2 andre trestokker som har spilt en kanskje enda større rolle i vår
minst 2000 års kulturhistorie. Det er nemlig årene til robåtene våre.
Med unntak av de som driver med ro-sporten, og visse museumsbåter, er det kanskje ingen som enda lever, som virkelig har rodd.
Jeg snakker ikke om en liten søndagstur på fjorden, men der man ror dag etter dag, 12 timers roing hver dag. Dette var hverdagen for alle kystens folk for ikke så lenge siden.
Alle kjenner historien om Terje Vigen som rodde til Danmark etter korn.
Det finnes en beretning om en mann i samme tiden, som rodde helt fra Bjørnsund i Trondheimsleden i samme ærend til Danmark.
Min mor som var født i 1914, fortalte at de måtte ro fra Frøyset i Masfjorden til Konfirmasjonsforberedelsene på Sandnes (i dag Masfjordnes) og tilbake igjen samme dag. Jeg antar to til tre timer hver vei?
Dette var vanlig på hele kysten, robåten var den eneste transporten utenfor bygden.
Når man ror får man meget god tid til å studere naturen man ror langsmed. Derfor kommer mange av navnene nettopp fra slik de forskjellige stedene ser ut, sett fra en båt.
På samme måte som vi i dag regner med kilometer langs landveien, regnet våre forfedre i ro-etapper.
På større båter, der flere var om bord, var det vanlig at man rodde i 2 timer, så skiftet man roere, slik at hver ro-etappe ble på 2 timer og en dags roing utgjorde 12 timer. En slik ro-etappe ble kalt: «En viku sjøs eller viku sjofar». Et merkelig uttrykk, som mange har prøvd å forklare.
Min forklaring, som jeg ikke har sett andre ha, er at det dreier seg om gjennomsnitt fart, utregnet over minst en ukes fast roing. Dette for å eliminere de fleste utenforliggende fartspåvirkninger.
Det merkelige, og fantastiske, er at denne distansen, som ofte ble kalt bare en «viku», er lik 6 nautiske mil.
En nautisk mil er 1852meter, som ganget med seks, blir 11.112 meter.
11.112 meter er et bueminutt av jordomkretsen!!!!!
Omkretsen 360 grader, hver grad inndelt i 60 minutter, som igjen er inndelt i 60 sekunder.
Så våre forfedre, fra kanskje før vikingtiden, brukte deler av jordomkretsen som måleenhet på sjøen.
På 1600 tallet ble navnet endret til mil. Den gamle norske milen eksisterte til ut 1800 tallet, da den ble nedkortet til 10.000 meter.
Rodde man i 12 timer, 36 nautiske mil, kalte man det en dagsroing.
Seilte man på havet, kalte man det et døgers reise, som var lik 144 n.m. Det hadde ikke noe med tid å gjøre.
På 1300 tallet ble det etablert et system av skyss-stasjoner langs kysten av Norge. Fra den tids grense inn i Sverige, langs hele kysten, til forbi Kirkenes, ble det pålagt bøndene å skysse kirkens folk og statens folk, tilnærmet en viku sjøs, for hver etappe. Distansen selvfølgelig avhengig av tilgjengelige gode havner.
Disse skyss-stasjonene utviklet seg til å bli såkalte kremmerleier, for det kom snart krav om innlosjering og mat på annenhver plass.
Kremmerleie (handelsplass og havn) ble etter hvert et samlingssted for bygdene rundt. Noen var beryktet for brennevinshandel med turing og festing.
Den sørligste jeg kjenner til i Hordaland, var Mosterhamn på dagens Bømlo.
Mosterhamn har kanskje navnet sitt etter det engelske ordet, Monastery, som betyr kloster. Mosterøy, lenger sør ved Boknafjorden, har også hatt et kloster.
NSL er usikker, men antyder at det kan komme av høydedrag? Som ikke finnes på den øyen??
Det gamle sagnet om prinsessen fra Irland og hennes 2 hoffdamer, som hver for seg forliste her på kysten. Prinsessen på Selje, de andre på Kinn og Moster, er høyst sannsynlig et eventyr, laget av Kirken på 1200-tallet. Det var nok velkomment med en helgen i Norge på den tiden.
Irske munker, helt tilbake til 500-tallet, bygde misjonsstasjoner i Nord-atlanteren. Noe disse plassene også kan ha vært.
De slo seg ned på øde holmer som eneboere også. De ble kalt Papere.
Navnet finnes ennå som Paperholm flere steder på Færøyene og Island. Pappershavn på Hvaler kan også være etter dem.
Både Selje og Kinn har klassisk irsk bosetningsform, meget lik Øyen Iona utenfor Skottland.
Kirken på Mosterhamn sies å være bygget av Olav Tryggvason som kom til Mosterhamn i året 994. Det er nok sannsynlig at det eksisterte en kristen etablering tidligere også.
Forsetter man nordover derfra ca. 6 n.m, kommer man til Foldrøyhavn på Bømlo.
Dette brede sundet mellom Stord og Bømlo, kan en gang ha blitt kalt Folden.
På samme måte som Folden inn til Oslo, Vestfold og Østfold.
De store gamle husene viser tydelig at denne lune havnen på innsiden av Foldrøy, har vært et sentralt kremmerleie. 
Vanlige båter på den tiden må ha vært færinger, eller litt større seksæringer. Det krevdes ikke så store båter for en mann eller to.
Færingen har spisse stevner og i hver ende er der et skråttstilt spantepar som kalles rang og som er ypperlig som sitteplass for en person.
Utrykket «rang og rangsperson» kan meget vel stamme fra disse skyssene.
Den som satt i rangen, slapp å ro, eller var hevet over det i kraft av sin posisjon.
            Nye «viku sjofar» lengre nord, bringer oss til Engesund i Fitjar som også har slike store gamle hus.
Oluf Rygh mener det har med eng, gresslette å gjøre, men i dette tilfelle er det alle kryssordsløseres ord for trang, snever, vi har med å gjøre.
 Engesund er den trangeste og grunneste passasjen i denne leden mellom Bergen og Haugesund.
Begrepet eng som gress-slette, kan synes å være et sammenlignings ord fra England. Den fineste åkerjorden på gården ble sammenlignet med den jord som alle som reiste ut som bureisere fant på andre siden av Nordsjøen.
Ferden videre nordover gjennom Austevoll, Hardsjø, Grønningasundet og videre til Bergen, tar vi neste gang.

 

Vin/ Vinland og Markland                                                                                                            

I min forrige blogg om Gryta, unnlot jeg å opplyse at navnet opprinnelig har vært Grjotvin, som blir forklart med Steinenga.
Den siste endelsen vin, er velkjent til å bety beiteland/eng, gresslette.
En rekke naturstedsnavn har vin som endelse; Bjørgvin, Granvin, Hundvin, og flere.
I Den Grønlandske Saga blir stavelsen brukt først; Vinland.
Koloniseringsforsøket til Leif Eiriksson skjedde rundt år 1000.
Først minst 200 år seinere, ble hendelsen nedskrevet. Det må være klart at da denne ekspedisjonen hadde storfe med seg, ville det å finne beiteområder til dyrene være høyt prioritert.  Området han da fant og kalte Vinland, hadde som særtrekk store beiteområder.
Stedet som Helge Ingstad fant på dagens New Foundland (Det nyfunne landet). L’Anse aux Meadows, fikk nøyaktig det samme navnet 500 år seinere, av fransk talende mennesker, grunnet de samme særdrag i naturen.
Arkeolog Anne Stine Ingstad hevder at kolonien eksisterte i mindre enn 50 år.
Den viser tydelige spor etter å ha blitt nedbrent.
Personen som skrev ned sagaen, etter å ha blitt holdt i live muntlig i disse årene, kjente tydeligvis ikke til betydningen av ordet vin som gresslette. Det går tydelig frem av beretningen at han aner ikke hvordan drikken vin blir til, og han lager en meget fantasifull beretning som ikke har noe med realitetene å gjøre.
Selve handlingsmønsteret kan likevel være rett gjenfortalt.
Navnet Vinland blir opp gjennom tidene til betegnelse på alt land som Grønlenderne fant. For de som senere fortalte om dette, må behovet kommet for å sette nye navn, slik som Leivsbuene og Straumfjord, for å skille stedet fra hele det nye landområdet.
I min tidligere blogg om det gamle norrøne navnet Hòps beliggenhet, tar jeg utgangspunkt i begge disse navnene på samme stedet. Også det merkelige navnet Einføtingland, lar seg stedsbestemme.
Navnet Vinland har fått en slags mytisk betydning i ettertid.
Det er stor sannsynlighet for at der har vært et Vinland II seinere, et annet sted, et Vinland som f.eks. Kensingstonsteinen og andre kilder beskriver.

Mark og Markland.
Oluf Rygh og NSL (Norske Stadnamn Leksikon) hevder at navnet mark betyr skog. Med utgangsport i ordet merke for grense, hevder de at bl. a. Finnmark kan forklares slik.
Det er ofte stor forskjell i tid på et ords opprinnelse og utvikling, til det fremstår i et navn.
Begrepet Markja  idag, står for « det området som bygden bruker som nytteområde, eiendom og resursområde.» Dette fullstendig uavhengig av hva som gror der, om det er fjell eller lavland.
På andre siden av fjorden, sundet, ligger «landet» som tilhører og brukes av andre. F.eks. Sulelandet, Strilelandet.
Navnet er så grunnfestet i norsk bondekultur at det er meget tvilsomt at det har hatt en annen betydning de siste 2000 år. For «bare» 1000 år siden, var det meste av slike navn «hermetisert».   
Norske og utenlandske forskere av «Den Grønlandske Saga» har meget lenge
tatt det som en sannhet at det landet som ble kalt Markland, var ensbetydende med å bety; Skoglandet.
Kysten av Quebec-provinsen i Canada, fra det nordre utløpet av St. Lawrence Bay, til innløpet til Hudson Bay, utgjør mer enn 8 breddegrader. Dette blir en kyst som er ca.500 nautiske mil lang, eller lengre enn strekningen fra Bergen til Bodø.
De fleste forskere er enige om at denne kysten er den som Grønlenderne navnga Markland.
Kysten kalles i dag for Labrador kysten.
Bruker vi denne forklaringen: «Grønlendernes bruksområde, nytteområde», der stavelsen «land» står for avstand fra navnegiverne, får navnene straks en annen betydning.
I årene etter det første koloniseringsforsøket har Grønlenderne brukt denne, for dem nærmeste kyst, til spredte og kortvarige opphold for å skaffe seg det de trengte.
Labrador er det samme ordet som vi finner i det engelske Labour partiet:
Arbeiderpartiet. Med andre ord Arbeiderkysten.
Forståelse av at Arbeiderkysten i realitetene betyr Slavekysten, ligger snublende nær.
Slavekysten på et romansk/latin talende språk, fører også lett til Portugiserne.
Det er blitt skrevet om deres fremferd i slavehandelen: «En skamplett i europeisk historie.» Rettnok i forbindelse med utnyttingen av Brasils urbefolkning, men dog.       
Grønlenderne begynte etterhvert å dra til Azorerne med varene sine, de måtte betale skatt i Bergen, og reisen dit var ikke lengre, men kanskje lettere?       
Portugiserne kan ha begynt å angripe disse små midlertidige stedene i Markland, og dermed skapt navnet, Labrador. Siden har det som vanlig utartet seg.
Først den isolerte Vesterbygden som ble rapportert forlatt i 1349. Husdyrene gikk løse, ingen mennesker var igjen, noe som denne forklaringen gir en god mening.

At befolkningen skulle ha emigrert, eller blitt nedkjempet av Inuittene, ville begge resultert i at dyrene var blitt slaktet som mat.    
Seinere har nok også hovedkolonien blitt tatt. De forsvunne Grønlenderne bør nok søkes etter på de portugisiske øyene, Asorene og Madeira.
Thor Heyerdal sier i en av sine bøker at Paven ga vekk Grønland til Portugal.                                                 

Gryta                                                                                                                                

Etter Telemark og Middelhavet, har jeg fortsatt utsikten fra gatedøren i mitt hjem i Eivindvik.
Herfra ser jeg til en gård med det fascinerende navn Gryta.
Navnet er forklart i bygdeboken for Gulen, som å stå for «Grjotenga».
Grjot er det gamle navnet for stein i Norge, det brukes fortsatt på Island.
Selve ordet har en mengde navn som relaterer seg til denne betydningen.
Grotli, Grytøyra, Grytøya  og mange fler.
Det som gjør dette ordet spesielt interessant, er at det gir oss en meget god forklaring på hvordan språket vårt har utviklet seg.
For en god del år siden, ble jeg fortalt av en lokalkjent mann i Stølsheimen at ved turisthytten Selhammer kunne der være mye multer og godt med fisk i vannet.
Jeg ble forklart å ta av vestover på toppen av Vikafjellsveien, en anleggsvei inn til Kvilesteinsvannet, en mils vei. Da jeg ankom dette vannet som er ved veis ende, var det meget enkelt å se hvor Selhamar var. En tre/fire gamle sel, stølshus, nedenfor en meget bratt fjellhammer, forklarte navnet meget tydelig. Der var merkelig nok ingen turisthytte.
Jeg tok kanoen ned til bekken som rant videre ned til et vann, Selhamarvatnet.
Etter en times padling til andre enden av vannet og utløpet, fant jeg turisthytten.
Et klassisk eksempel på hvordan et navn kan vandre.
Dagens emne ligger en halvtimes vandring østover derfra, stien går tett ved et lite berg som heter Gryteberget.
Her har mennesker i tusener av år gått den lange veien fra mer sentrale strøk, for så å sitte her, kanskje i uker, når de hugget ut emner til å lage gryter av.
Gryteberget består av kleberstein, som er relativt sjeldent i Norge. Steinen lar seg bearbeide med en skarp kniv, men man må undres på hva slags verktøy steinalderfolk hadde å hjelpe seg med.
Overalt på berget finner man rester etter uttak av halvkuleformet stein, også ødelagte emner finnes der. Størrelsen varier, men ca. 50 til 70 cm i diameter er det vanligste.
 Ingen vet hvor gammelt det er, men tenk over hvor vanskelig, om ikke umulig, det ville være å koke mat uten en gryte som tålte åpen ild?
Jeg har hørt at samer brukte dyremager, som de la glødene stein i, for å varme vannet. Uansett ville det være vanskelig å koke vannet.
Det forteller hvor kostbar en slik gryte måtte være, ikke bare arbeidet med å hule den ut, men også transporten av den tunge steinen.
Klebersteinsgryten skal ha den egenskap at maten ikke svir i bunnen, fordi varmen blir fordelt over hele gryten.
Navnet på noe så alminnelig som vanlig stein, gir en mengde kulturord som tydelig har sin opprinnelse i dette ordet.
Av Grjot får man gryte.
Under gryten lager man en grue.
Maten i gryten kaller man grøt.
Å hule ut steinen blir til å grave , som også gir navn til en grav.
Massen man får ut blir kalt grus.
Begrepet grotte kan også ha sin opprinnelse herfra.
På engelsk har man ordene; Grain, grotto og grout. Sistnevnte betyr flytende betong og også fugemasse, som har en konsistens som kan lignes med grøt/graut.
Etter å ha dannet grunnlag for så mange ord og navn, forsvinner ordet ut av norsk språk og blir erstattet av et ganske annet ord; stein?
Gryteberget er vel verd et besøk, spesielt om man har litt sans for hvordan forfedrene våre arbeidet her for mye mer enn 2000 år siden.
 Multer kunne man kanskje finne også?
Stølsheimen kalles dette området. Som navnet tilsier, finner man her stølene til de omliggende gårdene nede ved sjøen/fjorden. På nordsiden, mot Sognefjorden er det meget steilt ned. Her ligger noen, enda i dag, veiløse grender, som nok har benyttet stølsheimen mye. Stedet Sylvarnes er et av dem.
På Island ligger det også et sted som heter Sylvarnes.
Dette er eksempel på to steder med samme navn, men meget forskjellig bakgrunn for navnet.
Sylvarnes på Island, er det absolutt nordligste punktet på «fastlandet». Neset ligget tett ved Polarsirkelen. Når man seiler forbi, seint på ettermiddagen med solen lavt i vest, ser man tydelig «sølvgruven». Solstrålene reflekteres av lavaen tett nede ved sjøkanten.
Det rare ved Sylvarnes på sørsiden av Sognefjorden, er at det er ikke noe nes i det hele tatt, men et langstrakt oppdyrket område, litt opp fra sjøen.
Når man ser det fra midtfjords, ser man tydelig at det stikker ut et berg av innmarken, som meget vel kan ha blitt kalt en «nese». Over denne «nesen» renner det en bekk, som lager en foss. Vannet i fossen blir til «sølv» når det faller ned.  Det er derfor meget sannsynlig at navnet betyr Sølvnese.

Thule                                                                                                                          

Denne gang skal jeg snu litt på løsningene. Jeg skal ikke finne forklaring på navnet Thule, men prøve å definere hvor dette navnet hører hjemme.
Utallige er alle de som har prøvd, så hvorfor ikke meg og?
Plasseringen av landet Thule har også et utall av alternativer. Det er til og med en by på Grønland som kalles Thule.
Heinrich Schliemann som for over hundre år siden grov ut Troja, hadde bare et navn å gå etter da han begynte. Vi vet at Troja ble ødelagt for mer enn 3000 år siden, likevel har navnet Troy overlevd som navn på en ruinby i dagens Tyrkia.
Korte enstavelsesnavn har en forbløffende evne til å overleve gjennom årtusenene.
Derfor mener jeg at det skulle være mulig å finne rester etter dette navnet også i dag. Jeg er ingen ekspert på gamle historiske skrifter, så jeg bruker beskrivelsene som andre før meg bruker.
I årenes løp har jeg fått en del erfaring på havet. En mengde ganger har jeg krysset Nordsjøen på egen kjøl, og også foretatt denne reisen mellom Norge og Middelhavets Frankrike med samme seilbåt. Denne erfaringen danner grunnlaget for min analyse.
Phyteas var en gresk handelsmann fra den greske kolonien Massalia som er dagens Marseille i Frankrike. Han skrev en bok som het «Om Oseanet» i året 325 før Kristus. Verket eksisterer ikke i dag, men 2 romerske historikere skriver om det 100 år etter. De stiller seg meget skeptiske til sannheten i beretningen i boken.
Phyteas skal ha foretatt en reise fra dagens Marseille til Tinnøyene (England), seilt rundt hele øyriket og på den nordligste øyen skal han ha blitt stormblåst over havet i 6 dager, til han kom til et land som han kaller Thule.
Dette er tiden da bronse var et meget viktig og dyrt metall. For å lage bronse trenger man kobber og tinn. England var en stor leverandør av tinn, men lå langt vekk fra tidens sentrale områder. Man kan kanskje sammenligne det med dagens gullforekomster.
Alle tidligere analyser av reisen hans, tar det som en selvfølge at han seilte ut av Middelhavet, gjennom Gibraltar, rundt den Iberiske halvøy, over Biscaya og helt til Cornwall. Hvor tinnet ble vasket ut av elvene der.
Jeg stiller meg skeptisk til dette.
Gibraltar på denne tiden var befestet av Kartagerne. Disse var de som dominerte sjøfarten i ytre Middelhavet, og det er vanskelig å forstå at en greker fikk slippe forbi og ut i det området som de betraktet som sitt. Càdiz i Spania skal ha navnet sitt etter Kartagerne.
En annen viktig faktor er: Det er meget vanskelig å seile nordover langs med Portugals kyst. Den fremherskende vind er nordavind, og det er ytterst få havner å søke beskyttelse i når denne friskner til. Dette er det mang en lystseiler i dag som har erfart. Det er bare en lek å seile medvinds til Kanariøyene. Men fortsetter man ikke over Atlanterhavet, har man et stort problem med å få båten hjem.  Derfor er det et stort tilbud av billige seilbåter på disse øyene.
 En moderne seilbåt er sannsynligvis meget bedre rustet til å forsere vinden enn disse skipene man hadde for 2300 år siden. Man seiler i dag langt vestover, nesten ut til Asorene for å få gunstig vind.
Det er en vesensforskjell på Middelhavet og det store Atlanterhavet.  Om man blir rammet av en storstorm i Middelhavet, vet man at innen en ukes tid vil man støte på land, uansett hvor man er. Atlanterhavet må ha fortonet seg som meget mer skremmende, slik at seilas der har nok foregått slik at man hadde kysten innenfor øyekontakt.
Det er derfor stor sannsynlighet for at Phyteas fikk bygget et skip på Atlanterhavskysten av Frankrike for å unngå disse vanskene. Det er tross alt ikke lenger enn knapt 50 mil over land til Biscaya. Dessuten finnes der store elver som kunne ha gjort ferden enda kortere.
Å bli stormblåst over Nordsjøen østover, er ikke ukjent. For godt hundre år siden ble 2 søstre på Shetland blåst til Karmøy, hvor de bosatte seg.
Phyteas hevdet at han befant seg på den nordligst øyen blant Tinnøyene.
 Da det er mulig å se fra øy til øy i godt vær, har han trolig befunnet seg på Shetland da stormen traff han.
Noen historikere hevder at han foretok en kontrollert seilas derfra, men det er lite trolig han hadde noen kunnskap om at et land skulle ligge øst for hvor han befant seg. Det ville ha vært en meget stor risiko, å bare seile uten visshet.
Hans grundige beskrivelse av Thule, forteller kanskje at ingen fra hans verden hadde kjennskap til dette landet?
Det er to typer stormvind det kan være snakk om.
Sydvesten vil blåse et skip fra disse øyene på, 60grader N., til Møre eller steder lengre nord. Dette er det som den offisielle antagelsen i Norge går ut på, et sted på Helgelandskysten.
Der finnes ingen stedsnavn der, som kan relateres til navnet Thule.
Den andre vindretningen er nordvestlig storm. Dette er den vinden som blåste disse søstrene til Karmøy.
Å møte Vestlandskysten i full storm med et seilskip, er som et mareritt for enhver sjømann. Som et rovdyr med blottet tanngard, fremstår den.
 Disse fjordåpningene som for oss fremstår vide og åpne, er som et sammenhengende brott, sett utenfra. Alle øyene overlapper åpningene, så for en fremmed er det eneste å gjøre, å lense unna langs land, med en seilfille satt.  Om Karmøy var den første landkjenningen, ville det ikke være råd, selv om man fikk øye på åpningen til Boknafjorden, å klare å seile inn den.
Skipet ville være nødt til å seile forbi Jæren og Lista, først når det har passert Lindesnes, ville det være i livd for havsjøen. For å komme til lands i nordavinden, måtte de seile østover langs landet med, vinden tvers og prøve å vinne høyde etter hvert.
Det er derfor stor sannsynlighet for at de ville ende opp i dagens Telemark.
Tele, Thule, det er ikke stor forskjell etter 2300 år?
Begrepet Norge/Noreg eller Norvegen var kanskje bare for Vestlandet den gang.
«Vegen gjennom de smale sundene»
Pyteas beskrivelse av dette landet er slik:
Havet fryser til is om vinteren.
Kornet blir tresket innendørs.
Solen går ikke ned om sommeren.
Eplene blir ikke modne.
Landet er rikt på mineraler, gull o.a.
Han beskriver noe som han kaller en «lunge». Ikke er det land, ikke er det sjø og ikke er det luft.
Fritjof Nansen skriver at dette siste, kan lignes med at isbaksen brytes opp om våren i Nordishavet.
Det eneste området hvor havet fryser til is i Norge, er Kattegat. Fra Telemark og østover helt til Sverige.
 Det finnes en beretning om en soldat som red på hest fra Danmark til Kristiania på isen en vinter. Resten av kysten, helt til Kirkenes er isfritt.
At kornet blir tresket, forteller om en kultur som dyrker jorden, har store hus og kanskje at korn er en av hovednæringene.
At solen ikke går ned, er et relativt begrep, det er utelukket at skipet skulle ha kommet forbi polarsirkel. For en mann fra Syd Frankrike, må en vanlig norsk sommernatt fortone seg som dag.
Likeledes kommer han fra en gammel kultur som ganske sikkert har foredlet eplesortene, langt utover det som vi her oppe i Norge kaller griseple, som knapt er menneskeføde.
Telemark er kjent for stor mineralrikdom og rester etter gamle gruver.
Denne isbaksen som Nansen sammenligner med, foregår jo også når den islagte Kattegat brytes opp om våren.
Det berettes videre at Phyteas kommer til de baltiske landene etterpå.
Dette vitner om en seilas der han følger landet, uten å våge seg ut på det ukjente havet og han kaller Thule for å ligge på en øy. Det feilaktige begrepet
 «øyen Skandia» er ikke ukjent, det var brukt av andre fra Middelhavsområdene også.