Blogg nr. 62 Tilfeldigheter.
Min samboer
Lill, som er litt spesiell, sier det er ikke noe som heter tilfeldigheter, men
mennesket har sin frie vilje.
Mon det?
Når jeg padler en kano aleine på et vann oppe i Stølsheimen og det eneste menneske jeg har sett på to dager, sitter på stranden ved et bål i det jeg padler forbi og sier: Hei, Steinar. En mann jeg ikke har sett på 30 år??
Eller jeg oppretter en face bok konto, og den første som dukker opp som venn er en venninne jeg hadde for 60 år siden???.
Eller jeg drar alene til midt i USA og den første jeg spør om veien langt ute på landsbygden, er en dame som var om bord i den eneste nabobåten da jeg med Penelope tok i mot vikingskipet «Hjemkomst» ute i havet ved Marsteinen?
Er ikke dette tilfeldigheter?
jeg har alltid hatt en stor interesse for bøker. Ikke for å samle på dem eller verdifulle utgaver, men for innholdet i bøkene.
Da jeg en gang i en kjeller ved Torgalmenningen fant en butikk som solgte gamle bøker, var det som en skattkiste.
Nå kunne jeg kjøpe bøker i bærepose mengder, så det var vanskelig å rekke å lese dem før neste ladning kom.
Mange av bøkene var levnetsskildringer fra mennesker som hadde levd før.
Der var spesielt en bok som skrev om emnet tilfeldigheter i større grad enn jeg noen gang har hørt om.
Boken het Kina-Jensen og var en biografi om denne Jensens liv. Jeg skriver etter hukommelsen for jeg har antagelig gitt vekk boken engang.
Denne Jensen voks opp i en gate i Bergen lenge før krigen og som de fleste av Bergens tjuagutter den gang, reiste han til sjøs så snart han var gammel nok, slik også jeg gjorde engang mye seinere.
Vestlendinger, Bergensere traff man på den tid overalt på kloden. Selv på den mest eksotiske, fjerntliggende plass på andre siden av kloden, kunne det dukke opp en tjuagutt fra Bergen. Enten som sterkt alkoholisert boms, eller som en som hadde gjort det bra i dette for ham, nye samfunnet.
Som sjøgutter kunne de bli akterutseilt, eller de hadde valgt å gå i land på eventyr. Man kunne alltid gå om bord i et norsk skip og jobbe, mot mat og reise, til et annet sted.
Eldre gutter i Bergen som hadde gjort dette, var våre store forbilder.
Denne Jensen hadde reist rundt på kloden i flere år da han kom til en liten øy i sørlige Stillehavet. På denne øyen traff han en mann som var oppvokst i samme gate som ham selv og som han hadde vært kamerat med.
Denne vennen drev det stort med innleide dykkere som dykket etter perler for ham.
Skipet gikk videre og Jensen fortsatte sitt sjømannsliv.
Noen år seinere hadde han gått i land i Canada og hadde truffet en kinesisk/amerikansk lege som drev med ambulansetjeneste med eget fly i et meget isolert område.
Han ble god venn med denne legen og bodde en hel vinter sammen med ham i en meget avsidesliggende hytte som legen brukte som base for sin tjeneste.
For å fordrive tiden, i de lange mørke vinterdagene, ble det til at legen lærte Jensen å snakke kinesisk, for han hadde et usedvanlig godt språkøre.
Seinere styrtet denne legen med flyet sitt og omkom.
Den amerikanske etterretning kontaktet da Jensen og fikk han ansatt i den kinesiske tolletaten som spion for dem.
Det var ikke uvanlig at den kinesiske stat ansatte utlendinger den gang, i en evig kamp med å få vekk korrupsjonen.
I egenskap av kinesisk tollembetsmann, ble Jensen sendt som sjef for en ekspedisjon til indre Mongolia for å kjøpe inn hester til tolletaten.
Det ble en meget lang og strabasiøs tur, men de kom da til slutt frem til området hvor det fantes hesteoppdrettere.
Om natten ble leiren deres angrepet av røvere, men de ble hjulpet av andre som kom til og jaget vekk disse røverne.
Om morgenen etter denne dramatiske natten, våknet Jensen i teltet sitt av en som sang så pent, han kunne se fra teltåpningen en mongolkvinne som satt og melket en ku mens hun sang denne sangen som han syntes var så kjent.
Det viste seg etter hvert som dagen kom, det var folk fra denne hestegården som hadde kommet dem til hjelp i løpet av natten.
Den sangen som mongolkvinnen sang var bergensernes egen «Fjellveivisen», for eieren av hestegården hadde lært henne den.
Det viste seg å være den samme kameraten fra stillehavsøyen og hans hjemlige gate som på en egen uransakelig måte hadde endt opp her i indre Mongolia som hesteoppdretter.
Som toppen på det hele med tilfeldigheter, var det onkel til denne Kina-Jensen som hadde komponert melodien til Fjellveivisen.
Kina-Jensen ble han hetende da han kom hjem til Bergen for å nyte sin alderdom.
Mon det?
Når jeg padler en kano aleine på et vann oppe i Stølsheimen og det eneste menneske jeg har sett på to dager, sitter på stranden ved et bål i det jeg padler forbi og sier: Hei, Steinar. En mann jeg ikke har sett på 30 år??
Eller jeg oppretter en face bok konto, og den første som dukker opp som venn er en venninne jeg hadde for 60 år siden???.
Eller jeg drar alene til midt i USA og den første jeg spør om veien langt ute på landsbygden, er en dame som var om bord i den eneste nabobåten da jeg med Penelope tok i mot vikingskipet «Hjemkomst» ute i havet ved Marsteinen?
Er ikke dette tilfeldigheter?
jeg har alltid hatt en stor interesse for bøker. Ikke for å samle på dem eller verdifulle utgaver, men for innholdet i bøkene.
Da jeg en gang i en kjeller ved Torgalmenningen fant en butikk som solgte gamle bøker, var det som en skattkiste.
Nå kunne jeg kjøpe bøker i bærepose mengder, så det var vanskelig å rekke å lese dem før neste ladning kom.
Mange av bøkene var levnetsskildringer fra mennesker som hadde levd før.
Der var spesielt en bok som skrev om emnet tilfeldigheter i større grad enn jeg noen gang har hørt om.
Boken het Kina-Jensen og var en biografi om denne Jensens liv. Jeg skriver etter hukommelsen for jeg har antagelig gitt vekk boken engang.
Denne Jensen voks opp i en gate i Bergen lenge før krigen og som de fleste av Bergens tjuagutter den gang, reiste han til sjøs så snart han var gammel nok, slik også jeg gjorde engang mye seinere.
Vestlendinger, Bergensere traff man på den tid overalt på kloden. Selv på den mest eksotiske, fjerntliggende plass på andre siden av kloden, kunne det dukke opp en tjuagutt fra Bergen. Enten som sterkt alkoholisert boms, eller som en som hadde gjort det bra i dette for ham, nye samfunnet.
Som sjøgutter kunne de bli akterutseilt, eller de hadde valgt å gå i land på eventyr. Man kunne alltid gå om bord i et norsk skip og jobbe, mot mat og reise, til et annet sted.
Eldre gutter i Bergen som hadde gjort dette, var våre store forbilder.
Denne Jensen hadde reist rundt på kloden i flere år da han kom til en liten øy i sørlige Stillehavet. På denne øyen traff han en mann som var oppvokst i samme gate som ham selv og som han hadde vært kamerat med.
Denne vennen drev det stort med innleide dykkere som dykket etter perler for ham.
Skipet gikk videre og Jensen fortsatte sitt sjømannsliv.
Noen år seinere hadde han gått i land i Canada og hadde truffet en kinesisk/amerikansk lege som drev med ambulansetjeneste med eget fly i et meget isolert område.
Han ble god venn med denne legen og bodde en hel vinter sammen med ham i en meget avsidesliggende hytte som legen brukte som base for sin tjeneste.
For å fordrive tiden, i de lange mørke vinterdagene, ble det til at legen lærte Jensen å snakke kinesisk, for han hadde et usedvanlig godt språkøre.
Seinere styrtet denne legen med flyet sitt og omkom.
Den amerikanske etterretning kontaktet da Jensen og fikk han ansatt i den kinesiske tolletaten som spion for dem.
Det var ikke uvanlig at den kinesiske stat ansatte utlendinger den gang, i en evig kamp med å få vekk korrupsjonen.
I egenskap av kinesisk tollembetsmann, ble Jensen sendt som sjef for en ekspedisjon til indre Mongolia for å kjøpe inn hester til tolletaten.
Det ble en meget lang og strabasiøs tur, men de kom da til slutt frem til området hvor det fantes hesteoppdrettere.
Om natten ble leiren deres angrepet av røvere, men de ble hjulpet av andre som kom til og jaget vekk disse røverne.
Om morgenen etter denne dramatiske natten, våknet Jensen i teltet sitt av en som sang så pent, han kunne se fra teltåpningen en mongolkvinne som satt og melket en ku mens hun sang denne sangen som han syntes var så kjent.
Det viste seg etter hvert som dagen kom, det var folk fra denne hestegården som hadde kommet dem til hjelp i løpet av natten.
Den sangen som mongolkvinnen sang var bergensernes egen «Fjellveivisen», for eieren av hestegården hadde lært henne den.
Det viste seg å være den samme kameraten fra stillehavsøyen og hans hjemlige gate som på en egen uransakelig måte hadde endt opp her i indre Mongolia som hesteoppdretter.
Som toppen på det hele med tilfeldigheter, var det onkel til denne Kina-Jensen som hadde komponert melodien til Fjellveivisen.
Kina-Jensen ble han hetende da han kom hjem til Bergen for å nyte sin alderdom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar