Blogg nr. 63. Arkeologi.
En gang på
en tur med Penelope til Skottland, var jeg innom Kirkwall på Orknøyene.
Forskerne sier at ordet Ork skal bety villsvin, og at det er det eneste ordet som er igjen av det opprinnelige språket til Pikterne, urbefolkningen på disse øyene som har vært norske besittelser siden kanskje før Harald Hårfagre, i alle fall med hensyn til det som står i Fridtjov den Frøknes saga.
Tvilsomt, da ordet «ork» finnes på norsk i bl.a. Orkneset i Eidsfjorden i Gulen, uten at jeg vet hva det betyr.
Som turist prøver man jo alltid å få med seg det attraktive på disse stedene man besøker. Jeg hadde hørt litt om Skara Brae, men ganske lite.
Problemet med å besøke slike turistattraksjoner alene, er at man har ingen guide som kan fortelle om hva det er som ligger foran en, noen lave steinmurer omgitt av sand forteller ikke mye til en turist.
Jeg var så heldig at en engelsk skoleklasse med små jenter var der samtidig.
Læreren deres var et unikum av en guide, så jeg gjorde med så liten som mulig bakerst og prøvde å fange opp mest mulig av den engelske undervisningen.
Det var formelig som disse menneskene som hadde bodd her for 3000 år siden, krøp frem over steinene og fortalte sin historie fra før den tiden da hele boplassen var blitt begravet under sanden.
En slik lærer som kan virkeliggjøre den gamle historien om menneskene som bodde der, er helt fantastisk.
Skara Brae er en steinalder landsby som ble åpenbart i vår tid, etter en storm som blåste vekk sanden som hadde skjult den i minst 3000 år.
Disse gamle norske øyene og mange steder i Skottland har forskjellige kultur
konstruksjoner i stein som var eldgamle alt da vikingene kom for mer enn 1000
år siden. De blir tillagt de opprinnelige menneskene Pikterne som man kjenner til sloss mot romerne rundt om år 0 og fikk navnet fordi de malte kroppene sine.(Pikter etter det engelske ordet picture)
Man vet lite om alle disse steinmonumentene, som bl. a. disse merkelige «Brockene», store flaskeformede borger av stein, som også finnes på Shetland.
Shetland, opprinnelig det norske ordet Hjaltland, som betyr «håndtaket på sverdet». Et meget talende navn på den begynnende erobringen av alle øyene der borte.
Jeg var en gang på et møte som i utgangspunkt skulle handle om beliggenheten av Gulatinget. Der var en mengde innlegg av besøkende akademikere som snakket om en mengde interessante emner, men lite om Gulatingets plassering.
Riksantikvaren, som jeg ikke husker navnet på, holdt også et langt innlegg om viktigheten av å ta vare på våre gamle kulturgjenstander, redskaper, hus, båter og viktige funnsteder av redskaper.
Det ble reist spørsmål fra salen om denne «merkelige» norske loven når det gjelder funn av kulturgjenstander.
Riksantikvaren gjorde da et stort nummer av at det nå var på «trappene» i lovverket vårt at man nå kunne søke om å få refundert utgiftene ved utgravinger. Det ville jo være en stor lette, sa han.
Etter det jeg har hørt, fra langt tilbake, sier loven i Norge at om du finner noe som kan være viktige arkeologiske gjenstander, plikter du, under trussel om straff, å melde fra om dette til rette antikvariske myndigheter.
Det har vært flere tilfeller av at gjenstander av arkeologisk verdi, har blitt funnet hos private i ettertid, og personene har blitt mulktert for ikke å ha meldt fra. Tilsynelatende en ikke urimelig bestemmelse.
Problemet er dessverre slik, enda, noe hans uttalelse bekreftet:
Dersom du kjøper deg en tomt til å bygge et hus på, noe som kan være ekstremt dyrt noen steder i dette landet, når du da avdekker matjorden og finner noe som du melder fra om, kan du komme meget ille ut.
Om funnet er interessant nok, vil det bli satt i gang en arkeologisk utgraving.
Å få bygget hus på denne tomten kan du bare glemme de neste 5 årene.
Deretter må du, som byggherre, koste utgiftene ved disse utgravingene.
Det er disse utgiftene Riksantikvaren nesten «skrøt» av, at man nå kanskje kunne få refundert.
I mitt yrke som rørlegger, var det meget ofte at jeg var en av de første håndverkerne som blir tilkalt, for legging av de utvendige rørene.
Mange er de historiene jeg er blitt fortalt, fra byggherrer som har funnet ting i bygg-grunnen eller grøftene som kunne ha vært av verdi.
En av de verste var en bonde som fortalte fra langt tilbake i tid, når de utvidet
løen hans, fant de en hel liten hule laget for en steinalder bosetning.
Slik loven var og er, var det ikke snakk om rapportering.
Forskerne sier at ordet Ork skal bety villsvin, og at det er det eneste ordet som er igjen av det opprinnelige språket til Pikterne, urbefolkningen på disse øyene som har vært norske besittelser siden kanskje før Harald Hårfagre, i alle fall med hensyn til det som står i Fridtjov den Frøknes saga.
Tvilsomt, da ordet «ork» finnes på norsk i bl.a. Orkneset i Eidsfjorden i Gulen, uten at jeg vet hva det betyr.
Som turist prøver man jo alltid å få med seg det attraktive på disse stedene man besøker. Jeg hadde hørt litt om Skara Brae, men ganske lite.
Problemet med å besøke slike turistattraksjoner alene, er at man har ingen guide som kan fortelle om hva det er som ligger foran en, noen lave steinmurer omgitt av sand forteller ikke mye til en turist.
Jeg var så heldig at en engelsk skoleklasse med små jenter var der samtidig.
Læreren deres var et unikum av en guide, så jeg gjorde med så liten som mulig bakerst og prøvde å fange opp mest mulig av den engelske undervisningen.
Det var formelig som disse menneskene som hadde bodd her for 3000 år siden, krøp frem over steinene og fortalte sin historie fra før den tiden da hele boplassen var blitt begravet under sanden.
En slik lærer som kan virkeliggjøre den gamle historien om menneskene som bodde der, er helt fantastisk.
Skara Brae er en steinalder landsby som ble åpenbart i vår tid, etter en storm som blåste vekk sanden som hadde skjult den i minst 3000 år.
Disse gamle norske øyene og mange steder i Skottland har forskjellige kultur
konstruksjoner i stein som var eldgamle alt da vikingene kom for mer enn 1000
år siden. De blir tillagt de opprinnelige menneskene Pikterne som man kjenner til sloss mot romerne rundt om år 0 og fikk navnet fordi de malte kroppene sine.(Pikter etter det engelske ordet picture)
Man vet lite om alle disse steinmonumentene, som bl. a. disse merkelige «Brockene», store flaskeformede borger av stein, som også finnes på Shetland.
Shetland, opprinnelig det norske ordet Hjaltland, som betyr «håndtaket på sverdet». Et meget talende navn på den begynnende erobringen av alle øyene der borte.
Jeg var en gang på et møte som i utgangspunkt skulle handle om beliggenheten av Gulatinget. Der var en mengde innlegg av besøkende akademikere som snakket om en mengde interessante emner, men lite om Gulatingets plassering.
Riksantikvaren, som jeg ikke husker navnet på, holdt også et langt innlegg om viktigheten av å ta vare på våre gamle kulturgjenstander, redskaper, hus, båter og viktige funnsteder av redskaper.
Det ble reist spørsmål fra salen om denne «merkelige» norske loven når det gjelder funn av kulturgjenstander.
Riksantikvaren gjorde da et stort nummer av at det nå var på «trappene» i lovverket vårt at man nå kunne søke om å få refundert utgiftene ved utgravinger. Det ville jo være en stor lette, sa han.
Etter det jeg har hørt, fra langt tilbake, sier loven i Norge at om du finner noe som kan være viktige arkeologiske gjenstander, plikter du, under trussel om straff, å melde fra om dette til rette antikvariske myndigheter.
Det har vært flere tilfeller av at gjenstander av arkeologisk verdi, har blitt funnet hos private i ettertid, og personene har blitt mulktert for ikke å ha meldt fra. Tilsynelatende en ikke urimelig bestemmelse.
Problemet er dessverre slik, enda, noe hans uttalelse bekreftet:
Dersom du kjøper deg en tomt til å bygge et hus på, noe som kan være ekstremt dyrt noen steder i dette landet, når du da avdekker matjorden og finner noe som du melder fra om, kan du komme meget ille ut.
Om funnet er interessant nok, vil det bli satt i gang en arkeologisk utgraving.
Å få bygget hus på denne tomten kan du bare glemme de neste 5 årene.
Deretter må du, som byggherre, koste utgiftene ved disse utgravingene.
Det er disse utgiftene Riksantikvaren nesten «skrøt» av, at man nå kanskje kunne få refundert.
I mitt yrke som rørlegger, var det meget ofte at jeg var en av de første håndverkerne som blir tilkalt, for legging av de utvendige rørene.
Mange er de historiene jeg er blitt fortalt, fra byggherrer som har funnet ting i bygg-grunnen eller grøftene som kunne ha vært av verdi.
En av de verste var en bonde som fortalte fra langt tilbake i tid, når de utvidet
løen hans, fant de en hel liten hule laget for en steinalder bosetning.
Slik loven var og er, var det ikke snakk om rapportering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar