Blogg nr. 64.   Kollegialt fellesskap og hierarki.

Siden stedsnavnene fortsatt er på ferie, vil jeg gjerne skrive litt om disse kollegiale felleskapene som hele samfunnet vårt består av.
Som rørlegger begynner det med læregutt, svenn, mester, men selv som mester er det visse fellesskap en mester må tilpasse seg, skal han få arbeid.
Det er grossister, arkitekter, kommunale tekniske etater, alle er rammer han må fungere under eller innenfor.
Slike kollegiale fellesskap synes å være overalt i samfunnet vårt.  
Det danner seg ofte hierarkier innenfor slike systemer. D.v.s. de som sitter på toppen er de bestemmende innenfor slike systemer. Det dannes også faste retningslinjer for hvordan bli blant de ledende.
Innenfor rørleggerfaget, var det ofte «lauget» som var det bestemmende.
Uten at jeg kan gå god for sannhet, ble det sagt på 50 og 60 tallet i Bergen:
Dersom du ikke var sønn av en mester hadde du små muligheter til å få papirer til å starte egen bedrift.
Å hindre at slike monopoler oppstår, er storsamfunnet eller statens oppgave, antar jeg.
Staten har jo innført begrepet «varsler» som noe meget bra. Det som tidligere ble kalt sladrehank eller tyster og var ikke godt anskrevet før.
Likeledes er begrepet korrupsjon blitt noe som er straffeansvarlig og strengt forbudt.
Det er jo bra, men der er mange former for korrupsjon. Man kan forby det, men det finner nok andre måter det blir utøvd på.
Da den norske regjering nektet å motta fredsprisvinner, Dalai Lama som offisiell besøkende, fordi Kina truet med boikott av norsk laks, er ikke det også en slags korrupsjon?
I Bergen på 50 tallet, kunne man kjøpe lave bilskilt nummer for et visst antall  flasker med brennevin.
Slike hierarkier gjør seg spesielt fremtredende når man kommer opp blant de mest fremtredende samfunnsborgerne i landet vårt.
Innenfor universitets miljøer synes det å være en mengde fagområder som niholder på sin suverene kunnskap og vanskeliggjør nykommere med andre tanker å komme til orde.

Der brukes en mengde slags argumenter mot:
 Latterliggjøring, utenkelighet, manglende kompetanse, forfalskning, eller rett og slett, tie dem i hjel.
Da Thor Heyerdal kunngjorde at han ville dra til Asov og lete etter stedet der Odin og hans folk kom fra, gikk fem professorer fra Oslo universitet, ut i media og latterliggjorde hans planer.
Da en kvinnelig professor ved samme universitet, offentligjorde en artikkel som støttet ektheten av en runestein funnet i USA, ble hun så mobbet av sine kollegaer at hun måtte innlegges på sykehus på grunn av det.
Den nylig avsluttede rettssak mot politimann Jensen, har gitt meg en del tanker.
Uten noen som helst standpunkt om skyld eller uskyld, synes jeg at når han først er delvis frifunnet av en jury som blir underkjent, burde den nye retten også inneholde en jury.
 Jeg er fullt klar over at loven gir adgang til ikke å bruke jury andre gang.
Det at en mann skulle dømmes av en jury bestående av hans likemenn, kan ikke være ment at han som politimann, skulle dømmes av politifolk og jurister.
Mine tanker er at en slik jury skulle virke som en motvekt mot disse juristene som tross alt tilhører det samme hierarki.
Høyt rangerte politifolk er jo også jurister som tilhører det samme systemet?
Disse første mennene må ha ment at en jury med sine mangler, «synsinger» og menneskelige svakheter, og en ide om at rett har noe med rettferdighet å gjøre, var likevel et bedre alternativ enn slike faglige hierarkier som nok også fantes i 1887, da loven om lagrettemenn ble innført.
De hadde kanskje erfaring fra slike hierarkier, hvordan de lett kan føre til et justismord?
Jeg har den mening at det var nettopp det som lå bak dette med, «dømmes av likemenn», som ble 10 menn fra det brede lag av folket.
Det er meget forståelig at et slikt system må ha vært til stort bryderi for disse juristene som alltid synes å forholde seg til fakta og lovverket slik det kan tolkes
«til punkt og prikke».
Derfor har det alltid fra juridisk side, vært forsøkt å få det fjernet og etter det jeg har forstått, har man lykkes i det nå.
Det er ikke fritt for at man relaterer denne andre rettsaken mot politimann Jensen til dette merkelige fenomen i vår fauna som kalles «kråketing».
Der en flokk kråker samles og hakker livet ut av en artsfrende.

 
 
 

Blogg nr. 63.   Arkeologi.

En gang på en tur med Penelope til Skottland, var jeg innom Kirkwall på Orknøyene.
Forskerne sier at ordet Ork skal bety villsvin, og at det er det eneste ordet som er igjen av det opprinnelige språket til Pikterne, urbefolkningen på disse øyene som har vært norske besittelser siden kanskje før Harald Hårfagre, i alle fall med hensyn til det som står i Fridtjov den Frøknes saga.
Tvilsomt, da ordet «ork» finnes på norsk i bl.a. Orkneset i Eidsfjorden i Gulen, uten at jeg vet hva det betyr.
Som turist prøver man jo alltid å få med seg det attraktive på disse stedene man besøker. Jeg hadde hørt litt om Skara Brae, men ganske lite.
Problemet med å besøke slike turistattraksjoner alene, er at man har ingen guide som kan fortelle om hva det er som ligger foran en, noen lave steinmurer omgitt av sand forteller ikke mye til en turist.
Jeg var så heldig at en engelsk skoleklasse med små jenter var der samtidig.
Læreren deres var et unikum av en guide, så jeg gjorde med så liten som mulig bakerst og prøvde å fange opp mest mulig av den engelske undervisningen.
Det var formelig som disse menneskene som hadde bodd her for 3000 år siden, krøp frem over steinene og fortalte sin historie fra før den tiden da hele boplassen var blitt begravet under sanden.
En slik lærer som kan virkeliggjøre den gamle historien om menneskene som bodde der, er helt fantastisk.
Skara Brae er en steinalder landsby som ble åpenbart i vår tid, etter en storm som blåste vekk sanden som hadde skjult den i minst 3000 år.
Disse gamle norske øyene og mange steder i Skottland har forskjellige kultur
konstruksjoner i stein som var eldgamle alt da vikingene kom for mer enn 1000
år siden. De blir tillagt de opprinnelige menneskene Pikterne som man kjenner til sloss mot romerne rundt om år 0 og fikk navnet fordi de malte kroppene sine.(Pikter etter det engelske ordet picture)
Man vet lite om alle disse steinmonumentene, som bl. a. disse merkelige «Brockene», store flaskeformede borger av stein, som også finnes på Shetland.
Shetland, opprinnelig det norske ordet Hjaltland, som betyr «håndtaket på sverdet». Et meget talende navn på den begynnende erobringen av alle øyene der borte.
Jeg var en gang på et møte som i utgangspunkt skulle handle om beliggenheten av Gulatinget. Der var en mengde innlegg av besøkende akademikere som snakket om en mengde interessante emner, men lite om Gulatingets plassering.
Riksantikvaren, som jeg ikke husker navnet på, holdt også et langt innlegg om viktigheten av å ta vare på våre gamle kulturgjenstander, redskaper, hus, båter og viktige funnsteder av redskaper.   
Det ble reist spørsmål fra salen om denne «merkelige» norske loven når det gjelder funn av kulturgjenstander.
Riksantikvaren gjorde da et stort nummer av at det nå var på «trappene» i lovverket vårt at man nå kunne søke om å få refundert utgiftene ved utgravinger.  Det ville jo være en stor lette, sa han.
Etter det jeg har hørt, fra langt tilbake, sier loven i Norge at om du finner noe som kan være viktige arkeologiske gjenstander, plikter du, under trussel om straff, å melde fra om dette til rette antikvariske myndigheter.
Det har vært flere tilfeller av at gjenstander av arkeologisk verdi, har blitt funnet hos private i ettertid, og personene har blitt mulktert for ikke å ha meldt fra. Tilsynelatende en ikke urimelig bestemmelse.
Problemet er dessverre slik, enda, noe hans uttalelse bekreftet:
Dersom du kjøper deg en tomt til å bygge et hus på, noe som kan være ekstremt dyrt noen steder i dette landet, når du da avdekker matjorden og finner noe som du melder fra om, kan du komme meget ille ut.
Om funnet er interessant nok, vil det bli satt i gang en arkeologisk utgraving.
Å få bygget hus på denne tomten kan du bare glemme de neste 5 årene.
Deretter må du, som byggherre, koste utgiftene ved disse utgravingene.
Det er disse utgiftene Riksantikvaren nesten «skrøt» av, at man nå kanskje kunne få refundert.
I mitt yrke som rørlegger, var det meget ofte at jeg var en av de første håndverkerne som blir tilkalt, for legging av de utvendige rørene.
Mange er de historiene jeg er blitt fortalt, fra byggherrer som har funnet ting i bygg-grunnen eller grøftene som kunne ha vært av verdi.
En av de verste var en bonde som fortalte fra langt tilbake i tid, når de utvidet
løen hans, fant de en hel liten hule laget for en steinalder bosetning.
Slik loven var og er, var det ikke snakk om rapportering.   

Blogg nr. 62  Tilfeldigheter.

Min samboer Lill, som er litt spesiell, sier det er ikke noe som heter tilfeldigheter, men mennesket har sin frie vilje.           
 Mon det?
Når jeg padler en kano aleine på et vann oppe i Stølsheimen og det eneste menneske jeg har sett på to dager, sitter på stranden ved et bål i det jeg padler forbi og sier: Hei, Steinar. En mann jeg ikke har sett på 30 år??
Eller jeg oppretter en face bok konto, og den første som dukker opp som venn er en venninne jeg hadde for 60 år siden???.
Eller jeg drar alene til midt i USA og den første jeg spør om veien langt ute på landsbygden, er en dame som var om bord i den eneste nabobåten da jeg med Penelope tok i mot vikingskipet «Hjemkomst» ute i havet ved Marsteinen?
Er ikke dette tilfeldigheter?
jeg har alltid hatt en stor interesse for bøker. Ikke for å samle på dem eller verdifulle utgaver, men for innholdet i bøkene.
Da jeg en gang i en kjeller ved Torgalmenningen fant en butikk som solgte gamle bøker, var det som en skattkiste.
Nå kunne jeg kjøpe bøker i bærepose mengder, så det var vanskelig å rekke å lese dem før neste ladning kom.
Mange av bøkene var levnetsskildringer fra mennesker som hadde levd før.
Der var spesielt en bok som skrev om emnet tilfeldigheter i større grad enn jeg noen gang har hørt om.
Boken het Kina-Jensen og var en biografi om denne Jensens liv. Jeg skriver etter hukommelsen for jeg har antagelig gitt vekk boken engang.
Denne Jensen voks opp i en gate i Bergen lenge før krigen og som de fleste av Bergens tjuagutter den gang, reiste han til sjøs så snart han var gammel nok, slik også jeg gjorde engang mye seinere.
Vestlendinger, Bergensere traff man på den tid overalt på kloden. Selv på den mest eksotiske, fjerntliggende plass på andre siden av kloden, kunne det dukke opp en tjuagutt fra Bergen. Enten som sterkt alkoholisert boms, eller som en som hadde gjort det bra i dette for ham, nye samfunnet.
Som sjøgutter kunne de bli akterutseilt, eller de hadde valgt å gå i land på eventyr. Man kunne alltid gå om bord i et norsk skip og jobbe, mot mat og reise, til et annet sted.
Eldre gutter i Bergen som hadde gjort dette, var våre store forbilder.
Denne Jensen hadde reist rundt på kloden i flere år da han kom til en liten øy i sørlige Stillehavet. På denne øyen traff han en mann som var oppvokst i samme gate som ham selv og som han hadde vært kamerat med.
Denne vennen drev det stort med innleide dykkere som dykket etter perler for ham.
Skipet gikk videre og Jensen fortsatte sitt sjømannsliv. 
Noen år seinere hadde han gått i land i Canada og hadde truffet en kinesisk/amerikansk lege som drev med ambulansetjeneste med eget fly i et meget isolert område.
Han ble god venn med denne legen og bodde en hel vinter sammen med ham i en meget avsidesliggende hytte som legen brukte som base for sin tjeneste.
For å fordrive tiden, i de lange mørke vinterdagene, ble det til at legen lærte Jensen å snakke kinesisk, for han hadde et usedvanlig godt språkøre.
Seinere styrtet denne legen med flyet sitt og omkom.
Den amerikanske etterretning kontaktet da Jensen og fikk han ansatt i den kinesiske tolletaten som spion for dem.
Det var ikke uvanlig at den kinesiske stat ansatte utlendinger den gang, i en evig kamp med å få vekk korrupsjonen.
I egenskap av kinesisk tollembetsmann, ble Jensen sendt som sjef for en ekspedisjon til indre Mongolia for å kjøpe inn hester til tolletaten.
Det ble en meget lang og strabasiøs tur, men de kom da til slutt frem til området hvor det fantes hesteoppdrettere.
Om natten ble leiren deres angrepet av røvere, men de ble hjulpet av andre som kom til og jaget vekk disse røverne.
Om morgenen etter denne dramatiske natten, våknet Jensen i teltet sitt av en som sang så pent, han kunne se fra teltåpningen en mongolkvinne som satt og melket en ku mens hun sang denne sangen som han syntes var så kjent.
Det viste seg etter hvert som dagen kom, det var folk fra denne hestegården som hadde kommet dem til hjelp i løpet av natten.
Den sangen som mongolkvinnen sang var bergensernes egen «Fjellveivisen», for eieren av hestegården hadde lært henne den.
 Det viste seg å være den samme kameraten fra stillehavsøyen og hans hjemlige gate som på en egen uransakelig måte hadde endt opp her i indre Mongolia som hesteoppdretter.
Som toppen på det hele med tilfeldigheter, var det onkel til denne Kina-Jensen som hadde komponert melodien til Fjellveivisen.
Kina-Jensen ble han hetende da han kom hjem til Bergen for å nyte sin alderdom.
 

Blogg nr. 61. Ganger Rolf og mafiaen.

Det kan kanskje bli litt «tørt» med slike stedsnavns løsninger hver uke.
Siden det er ferietid og avslappingstid skal jeg på oppfordring av min søster Hildegunn, fortelle en historie som kan ha sin begynnelse i Gulen.
Da mine to yngste barn var i 8-9 års alderen, tok jeg dem med i Penelope til Hillehavnen på østsiden av Hille i Gulen. Dette var i den tiden da den amerikanske filmen «Gudfaren» nylig hadde gått på TV.
Avtalen var at de skulle gjøre leksene sine fra skolen mens vi var der ute.
det gikk litt trott med lekselesingen, så for å stimulere dem litt fortalte jeg denne historien som er helt historisk sann, men det er kanskje trukken noen litt udokumenterte konklusjoner?
For mer enn 1000 år siden var det opprinnelige Gulen en del av Nordhordland.
Grensen til Sygna fylke gikk ved Dingeneset.
I følge Islandske sagaer, voks en mann opp i Nordhordland som var sønn av Jarlen Ragnvald Mørejarl. Han bar navnet Rolf og sagaen sier han var så stor at ingen hest kunne bære ham, så han ble kalt Ganger Rolf.
Jeg tror han bare ikke likte å ri som jeg vet flere Gulinger ikke gjør.
Siden han var uekte barn, arvet han ikke sin far, så han måtte ut i verden å gjøre sin egen fremtid.
Han dro til Frankrike og tvang franskekongen, som hadde tilnavnet «den enfoldige», til å gi seg et stort landområde som len, mot å beskytte ham mot andre vikinger.   
Landområdet ble kalt Normandie og ble bosted for slekten hans. Dette skjedde i året 914.
Etterkommerne hans var noen ganske så urolige krabater. En som het Wilhjelm, men ble kalt Bastarden fordi han var uekte født, han dro til England og erobret dette landet i året 1066. Han prøvde å innføre fransk i det engelske språket, så det er derfor engelsmennene snakker så rart.
En annen av samme slekten som het Robert Giscard, dro til Sicilia og erobret denne øyen. Robert er nok en forfransking av det norske navnet Rolf.
Da Sigurd Jorsalafar kom til Sicilia i året 1109 med hele 60 vikingskip, utnevnte han Robert til konge av Sicilia. Det er nemlig bare en konge som kan utnevne en annen konge.

Denne nå nyutnevnte kongen hadde tre døtre. Disse tre døtrene skal ha oppnådd de gjeveste giftermål som noen gang har blitt en søstreflokk til del.
2 av dem ble gift med hver sin Keiser og den tredje med en meget mektig admiral.
Det normanniske styret på Sicilia varte i 300 år, og det sies at det er den roligste tiden noen gang i øyens historie.
Etter denne tiden kom andre erobrere og tok kontroll over Sicilia.
Den opprinnelige herskerslekten måtte flykte opp i fjellene og holde seg skjult for de nye makthaverne.
Disse familiene som levde forskjellige steder oppe i fjellene skal ha vært opprinnelsen til dem som man senere kalte Mafiaen som hadde sin begynnelse på øyen Sicilia.
Beviset på at mafiaen opprinnelig kommer fra Gulen, sa jeg til mine da årvåkne barn, det ser dere der borte. Jeg pekte på skjæret som ligger rett øst for Hillehavnen.
Skjæret bærer navnet «Godfarskjær» som ganske tydelig blir «Godfather» på engelsk.
Mine barn hadde tydeligvis gjenfortalt historien på skolen, ganske så fargelagt,
for jeg fikk melding fra læreren deres at jeg måtte ikke fylle ungenes hoder med så fantasifulle historier.
Jeg må si at jeg nå, på mine gamle dager, etterlyser mer fantasi, der er mer enn nok av mennesker som senere i livet vil gjøre deg oppmerksom på hva som regnes som sannhet.
Det var tross alt, disse to ungene som var med i 1988/89, i tre dager, og utforsket hulen på Formentera i Middelhavet, hulen som ble kalt Cueva del Fuema, Røkhulen, etter at Sigurd Jorsalafar hadde sloss mot «Blåmennene» der.
 Først dro han to lettbåter opp på toppen og fylte dem med menn som han da firte ned foran åpningen, slik at de kunne erobre hulen. Deretter tente han store bål for å røke ut dem som hadde gjemt seg der inne.
Jeg har inntrykk av at dette var en av mine barns største opplevelser i oppveksten.