Litle Brandsdal                                                                                                                               

Som i mitt forrige innlegg, Mjåneset, vil jeg begynne med de nærmeste stedsnavnene.
Fra mitt kjøkkenvindu har jeg i over 40 år sett over Gulafjorden på en plass som heter Litle Brandsdal. De første 30 årene lyste det alltid om vinteren fra en enslig pære. Nå er mannen som bodde der død og plassen er bare brukt som feriested.
Litle Brandsdal er en enslig liten gård beliggende 50 meter fra sjøen og uten noe veiforbindelse. Dalen er ca. 300 meter fra sjøen opp til himmelbrynet som danner en U i profil, denne er bare brutt av en liten fjellknatt i bunnen av Uen.
På andre siden, vet jeg fra tidligere besøk, ligger Store Brandsdal som også er fraflyttet. Begge dalene har denne profilen mot himmelbrynet felles.
Se bilde.
Går vi en mils vei lenger vest, finner vi den lille bygden Brandanger.
Anger har jeg tidligere foreløpig forklart med at det betyr en liten våg. En våg finnes også her, men midt i vågen ligger en liten holme. Holmen ser ikke ut som de mest vanlige holmene, som vanligvis er som et forvokst skjær med vegetasjon. Sjøkanten på denne holmen går rett opp ca.5-10 meter og så er den flat på toppen.
Ser man nøye etter, er det ikke vanskelig å se at formen på denne holmen er meget lik formen på denne fjellknatten i bunnen på himmelprofilen til Litle Brandsdal.
Antar man at denne natur formen representerer begrepet brand, er det nærliggende å se om det passer andre steder også.
Gammelnorsk forklarer brand med at det betyr stokk. Det er bare det at stedsnavnforskere legger denne stokken flat i naturen og får ingen mening.
Sammenligner man formen med en avkuttet trestamme, passer det forbausende godt.
Utrykket « en brande av en mann», altså «en som ruver», så passer dette også.
Ved byen Florø ligger det en øy som heter Brandsøy.  Øyen er som et stort fjell der øverste delen er kappet av og er flat. Den samme naturformen, men i større målestokk.
På kartet finner jeg flere holmer som bærer navnet Brandsholm.
Når regnværet her på kysten aldri synes å ta slutt, tar jeg noen ganger bilen over fjellet i håp om litt sol. Det er artig å se om mine navnekunnskaper kan brukes på Østlandet også.
I den store Gudbrandsdalen ved Vinstra, finner jeg et gårdsområde som heter
Brandval. Vinstra synes for meg å være det størst stedet i nedre Gudbrandsdalen.
Val er et uttrykk som her på Vestlandet forbindes med hjortejakt. Man får tildelt et visst antall dyr i hver val. Det brukes også i Nord-Norge om rett til laksefiske i deler av en elv. Valdres har trolig sin opprinnelse fra dette ordet.
Brandval er en meget bratt åskam som er oppdyrket, der det som synes å være den eldste bygningen ligger på toppen. Naturen passer meget godt med det jeg har funnet ut på de andre stedene.
Ordet gud eller god er det samme som prest i hedensk tid. Da kristendommen ble påtvunget oss, fikk presten den samme rollen som Goden hadde hatt før. Den største og mektigste i bygden. Det at Goden bodde på den rikeste gården, synes meg klart her på Brandval.

Navnet er brukt en rekke steder her på Vestlandet. Gudvangen, Guddal, Godvik, Godøysund og Godefoss på Island.
Vinstra blir forklart på en meget naiv måte: Elven dreier til venstre?
Nedenfra dreier den til høyre!!.
Her hos oss har vi et uttrykk som synes ukjent på østsiden, nemlig ordet Vinsk.
Det et brukt den dag i dag av snekkere og trebåtbyggere og betyr; bøyd og vridd. Det er meget nærliggende å tro at dette ordet danner grunnlag for navnet Vinstra.
Et annet navn som også kan utledes av dette uttrykket er Vinje.
De Vinjenavn jeg kjenner ligger ved en sving på elven.
NSL vil ha det til at det kommer fra vin som betyr gresslette.
Dette passer ikke med de 2 fjell som ligger på hver side av tidligere nevnte  Møsvatn. Østre og vestre Vinjefjell ligger på hver side av den meget karakteristiske svingen på Møsvatn, og så høyt over havet at det ikke kan være snakk om gresslette.

Mjå                                                                                                                                             

Rett nord for ekspressbåt kaien ved Eivindvik, ligger der tre nes som stikker ut i den gamle ferdsel leden Nordvegen. På alle tre nesene ligger der tilsynelatende gravrøyser etter samme mønster som jeg nevner i min tidligere blogg om Kong Vatnar. Alle bærer tegn på å ha blitt plyndret. Ingen vet hvor gamle de er eller hvorfor de ligger der. Den sørligste, Nordre Espeneset synes for meg som at den har blitt laget i en tid da sjøen har stått 1-1,5 meter høyere enn i dag.
Etter det jeg har funnet ut bringer det oss til ca.1000 år før Kristus.
Et bronsealder funn i nærheten blir også datert til denne tiden.
Den gang Kong Salomo og Dronningen av Saba drev å tullet litt, da blir lille Norge med i det skikkelige historielaget, lenge før Romerriket var påtenkt!

 Det var det mellomste neset som var dagens emne. Mjåneset ligger nøyaktig på 
61grader nord. Mjå er et velkjent ord, og brukes mye som en forstavelse i mange navn. Det betyr slank eller smal.
 På nordsiden av Sognesjøen ligger et sted, kjent for sin særegne flora, det kalles
Mjåta, som altså betyr  «Den Smale».
Det merkelige med ordet Mjå er at det meget ofte resulterer i nedkortinger av navnet det er en del av. Slik at det ofte er vanskelig å gjenkjenne forstavelsen.
           I Austfjorden i Masfjorden rett inn for Mongstad ligger stedet Mjanger, på gamle sjøkart kalt Mjånger. Dette er en smal våg på østsiden av fjorden der navnet sier ganske tydelig at dette er en nedkorting av Mjå og Anger. Anger er mye brukt om mindre våger her på kysten.
Med dette i tankene, la oss se på Manger på Radøy. Senter på Manger ligger tilsynelatende et stykke opp fra sjøen, men studerer man sjøkartet vil man se en smal våg gå inn fra vest, helt inn til senteret. Dagens Mangervåg/Mangerpoll.
Et nytt eksempel på at man har en dobbel navngivning fordi man ikke lenger kjenner den opprinnelige betydning av Mjåanger.


Et annet eksempel er det velkjente navnet Måbødalen i Hardanger. Denne smale bøen som borer seg inn i selve Hardangervidden. Med bakgrunn i disse forgående navnene, er det selvinnlysende at Mjåbødalen forklaringen på navnet.
        På en biltur til Lillehammer studerte jeg kartet for å finne veinummer fra Fagerheim. Det slo meg da jeg så Mjøsa i denne målestokken, at navnet meget vel kunne være opprinnelig Mjåsjøen.  Norges største innsjø, sjø brukes ofte om store vann. Den fremstår som en lang tarm av et vann.
Norsk Stadnavn Leksikon (NSL) kaller betydningen for «Den Glitrende).
Glitrer ikke alle vann når solen skinner på dem.?
Det som begynte som en impuls har etter vært blitt meget overbevisende.
Elven som renner ned til Rjukan kommer fra et kjempe stort vann som i dag kalles Møsvann. Vannet har den samme lange smale formen som Mjøsa. Det kan utmerket godt ha vært kalt Mjåsjøen opprinnelig.
Litt tynt kanskje?  Vangsmjøsa passer ikke med denne beskrivelsen.
            La oss vende tilbake til Vestlandet. Der finnes det nemlig to gårdsområder som kalles Mjøs.
På Radøy igjen, ligger et gårdsområde som heter Nordanger. Radøy består av mange smale våger som kommer inn fra nord og forsetter som små dalfører. Høydene mellom disse dalene er for lave til å kalles åser, de er mer å ligne med en forvokst åker med rader. Noe som så tydelig har gitt navnet Radøy.
NSL sier navnet kommer fra et ra. Det jeg vet finnes det ikke noe fremtredende ra på denne øyen. (Steinrøys etter istiden)
Gårdene Nordanger er tydelig oppkalt etter denne Nordangervågen.
Nord for Nordanger på samme rad, høyde, ligger flere gårder samlet som heter
Mjøs.
Her grenser innmarken til Storavatnet som ligger på vestsiden av samme høydedrag. Dette vannet har samme form, langt og smalt, og kan opprinnelig ha hett Mjåsjø.
Navnene viser tydelig at sjøen og vannet har hatt navnene først. Etter hvert som jordbruket har vokst frem med samme navnene, har behovet for nye navn på de opprinnelige, skapt Storavatn og Nordangervågen (som også er en dobbel betegnelse).
På Osterøy, som jeg har navneforklart tidligere, ligger også et gårdsområde som kalles Mjøs. Denne ligger ved Mjøsvågen som lenger inne blir betegnet som Hosanger. Samme form, lang og smal. Her kan også navnet Mjåsjø vært det opprinnelig, men fremveksten av gårdsbruk med samme navn har fremdrevet andre navn på det opprinnelige.

Voss – Vossevangen - Bulken                                                                       

Jeg har tidligere hevdet at det er en stor forskjell på mine stedsnavnløsninger og dem som «Norsk Stadnamn Leksikon» hevder.
Jeg har antatt dette skyldes min nære kunnskap om naturen på disse stedene.
Jeg har etter hvert begynt å få en mistanke om at det står like dårlig til med andre navn også.
Da Sommertoget med NRK ankom Voss , ble professor Akselberg fra Voss intervjue og spurt om hvorfor det heter Voss. Hans svar var høyst svevende,» det måtte ha noe med vann å gjøre» svarte han.
Jeg har ikke noe spesiell nær kunnskap om stedet, selv om jeg har vært der en rekke ganger på korte besøk. Det kunne være artig å prøve å løse dette navnet også, litt utenfor komfortsonen min.
Kommunen Voss.
Etter det jeg kjenner til er det ikke noe sted i området som heter bare Voss.
Det navnet som antagelig danner grunnlaget for kommunenavnet er Vossevangen. 
Vannet nedenfor er da tydelig oppkalt etter denne vangen som utgjør flaten mellom dette og den bratte skråningen ovenfor.
Gyldendals Store Norske Leksikon sier at en tvilsom forklaring er at det betyr høyde, men at det mer sannsynlig har noe med vannet å gjøre.
Ser man på hvilke andre stedsnavn som inneholder ordet voss i sine navn, finner man bl. a. gården Vossateig ved Dale i Sunnfjord.
Denne gården ligger nesten på toppen av en bratt og høy ås bakom tettstedet Dale. Det er et sterkt skrånende jordstykke som ender i en meget bratt li.
Navnet Vossateig, kunne meget vel også ha vært Bratteteig.
På Hardangervidden, nær Myrdal stasjon, ligger et fjell som kalles Vossaskavl.
Fjellet er over 1600 meter høyt og har en isbre på toppen. Denne breen er tydeligvis den som gir delnavnet skavl. På andre siden av breen stuper fjellet bratt ned. Det er meget nærliggende å tro at dette stupet er det som gir delnavnet voss.
To navn som synes å indikere at voss har med brattlendt å gjøre.
Vossevangens beliggenhet med vannet på den ene siden og den bratte skråningen som skiheisen Bavallen går opp, synes meget vel å passe med disse to andre navn.
Voss synes å bety meget bratt lende. Høyde var kanskje ikke så dumt likevel?
Sør for halvøyen Stadt, ligger en grunne som kalles Vossagrunnen.
Når en fiskegrunne blir betegnet som knapp, menes det at den på en av sidene går bratt ned, slik at det er meget lett å drifte av selve grunnen. Dette kan være tilfelle med denne grunnen også. Det vil derfor i henhold til min definisjon av voss, være grunn til å kalle denne grunnen med det samme navn.

I andre enden av Vangsvatnet ligger tettstedet Bulken. Professor Akselberg prover å forklare navnet i sin navnebok, men gir opp.
Navn blir ofte satt etter der naturen avviker fra det tradisjonelle.
Slike dalbunnvann som Vangsvatnet har oftest en ellipse form, der hovedelven kommer inn i ene enden og renner ut i andre enden av ellipsen.
Slik er det ikke her. Formen på vannet er elliptisk, men litt før enden danner vannet noe som kanskje kan kalles en bul ellet bulk på hovedformen. Her renner vannet ut også. Etter det jeg vet, så kalles begge sider av denne delen av vannet for Bulken. Dette styrker da denne antagelsen at navnet Bulken har navn etter denne «misformen» på Vangsvatnet ved utløpet.