Bru 
                                                                                                                                                                                                                                   
Bru, Holmeknappen, Feste, Gaulen, Fjellsende og Marås.
Denne gang skal jeg ta for meg navnet Bru, som forekommer som en stavelse i en mengde navn. Det er faktisk flere store øyer som kalles bare Bru.
O.Rygh forklarer det med kultur produktet bro, mens NSL gir forskjellige forklaringer på hvert av de sammensatte navnene.
Jeg er av den mening at bruken av ordet bru representerer en naturform som gjentas hver gang det er brukt i navnene.
Så hva betyr naturformen bru?
Jeg har kommet frem til en litt omstendelig fellesnevner som synes å dekke alle de brunavnene jeg har brukt den på.
Bru synes å ha betydd innsnevring av vannvei.
Det er selvinnlysende at det er der man bygger en bro, men de absolutt fleste bru-stedene, har ikke bro, og det har aldri vært bro der heller.
Øyen Svanøy i Sunnfjord har fått navnet av en dansk adelsmann. Det opprinnelige navnet var Bru, som også fjorden på nordsiden har fått navnet Brufjorden etter. Det var faktisk en kommune i området som het Bru, den er nå en del av Flora kommune.
Stavenesfjorden kommer bred og mektig inn fra havet, hvor den møter øyen Bru som struper den inn før den fortsetter som Førdefjorden.
Øyen har også en trang og grunn nærhet til øyen Askrova på vestsiden.
En av øyene i vegsambandet, Haugalandet-Stavanger heter også Bru. Her passer også denne forklaringen.
På Osterøy ligger stedet Bruvik, innenfor et sund som dannes av Ulvsnesøy. Likeledes svinger Osterfjorden og blir smalere og forsetter som Veafjorden.
I Frøysetvassdraget i Masfjorden ligger en kulp som kalles Bruhølen, rett nedenfor en sterk struping og et stryk i elven.
Jeg traff NRK kjendisen Oddgeir Bruaset en gang på en av hans ekspedisjoner. Da jeg spurte om min definisjon på bru passet med hvor han har navnet fra, sa han at spesielt det han kalte «gamletunet» passet perfekt. Elven ble sterkt strupt på det stedet.
 Bygden Brumunddal har navnet etter en liten sidedal, der elven også der, på det smaleste, har en bro og et sagbruk. 
Straumane, som jeg har skrevet om tidligere, har et sted som kalles Bruknappen. 
Dette er det trangeste stedet på denne ferden, med unntak av noen av strømmene. Leden svinger også kraftig her.
Denne plassen var før et meget kjent «Kremmerleie» og en av de før nevnte skysstasjonene på hele Norges kyst.      
Det er utelukket at det noen gang kan ha vært bro her, all skipstrafikken med master i gammel tid slår dette fast.
Den meget fine og lune havnen, dannes av Holmeknappen. En holme som henger sammen med fastlandet ved et lite eid. Bildet et påfallende likt, slik en knapp er påsydd et plagg i dag. Slike sammenligningsbilder er mye brukt i naturnavnene.
Litt nord for denne plassen ligger stedet Feste.
I begynnelsen av Sognefjorden ligger stedet Sognefest.
I Arnafjorden i Bergen finnes Festtangen.
På nynorsk betyr feste, fortøyningstau. Alle stedene er plasser som naturlig har vært brukt til fortøyning av båter.              
Vedrørende navnet Feste har jeg hørt en historie som jeg ikke kan garantere er sann, men den er i alle fall morsom, og forteller om den makt stadnamnforskere har over den menige mann.
Da vegvesenet ville sette opp skilt lenger inne, ble navnet stavet Festo. De innfødte protesterte sterkt og navnestriden kom for retten. Den salomoniske dommen fastslo at heretter skulle det stå Lygra på skiltet. Vegen delte seg og gikk også til denne plassen.
Etter min vurdering er Feste et intetkjønns ord, og skal derfor ikke ha hverken en A eller en O tilslutt. Om det skulle være en endelse måtte det være en T.         
Saken minner litt om en antagelse jeg har gjort om et navn inne på Lindås.
Navnet Gaulen har jeg spekulert på i årevis. Den hundrede gangen jeg kjørte forbi, slo det meg at dersom en danskeprest engang hadde skrevet litt slurvet, en u var blitt lest som en v, ville navnet blitt Gavlen.  Dette passer glimrende på den naturen ved disse gårdene. Gaulen ligger på nordenden av Maråsen som her slutter brått, som er karakteristisk for begrepet gavl.  På den andre siden av samme dal, ligger Fjellsende som betyr nesten det samme. Man kunne ikke ha samme navn i samme dal. 
Øvrighetspersoner sa man ikke imot!
Navnet Marås er ganske enkelt. Her hadde man utsikt til havet. Mare er brukt om marbakke, marekatt, mareritt, maregras og Marsteinen. Som blir meget treffende Havsteinen.                                     

Hòp  - Hyen- Farm                                                                                                                                                                                                                                                           

Denne gangen skal jeg ta for meg naturnavnet Hòp.
NSL sier Hop betyr en innelukket poll.
Jeg har undersøkt nesten alle Hop navnene her på Vestlandet. Som fellesnevner på naturen av disse stedene, finner jeg at : Et ferskvann som ligger meget nært salt sjø, betegner navnet Hòp.
Noen ganger ligger vannet slik at man kan ro inn ved høyvann, som i Solund og Masfjorden. Noen ganger er det bare en foss i mellom, som Hop i bunnen av Nordåsvannet. Der ligger den gamle Pedekfabrikken mellom vannet og sjøen. 
Det mest fremtredende stedet som bekrefter denne påstanden, er Hopsholm
i Øygarden. Der danner vannet holmen mellom vannet og sjøen.
Denne definisjonen passer også perfekt på beskrivelsen av stedet Hop i Grønlandssagaen.  Stedet som islendingen Karlsemne måtte overvintre på, da han ble innefrosset av isen. 
Ved hjelp av Google Earth lar det seg gjøre å finne dette vannet på nordsiden av St. Lawrence bukten. Når man vet at disse norrøne menneskene hadde kunnskapen om å beregne breddegraden hvor de var, kan det bortimot bevises hvor stedet Hòp lå, den gang for over 1000 år siden.
For nærmere informasjon om dette: steinar.jors@gmail.com
Hope og Hopland passer noen ganger, andre ganger passer de ikke til beskrivelsen.
I Nordfjord ligger stedet Hyen, som også har et vann som har betegnelsen Hòp. Naturen her er ganske spesiell, da dette vannet har 2 avløp til sjøen som ligger tett ved. Mellom disse 2 elvene ligger det en ganske høy øy, som er blitt bebygget som sentrum i denne bygden. Øyen dannes av vannet på sørsiden og sjøen på andre siden og disse 2 elvene på hver side.
Det er meget nærliggende å anta at opprinnelig har navnet vært Håøyna.
Gammel skrivemåte har bl.a. vært Hya.
Med 3 vokaler etter hverandre, kan det ha vært for mye tungegymnastikk, slik at navnet har blitt nedkortet, slik vi ser på andre flerstavelsesnavn også, som f.eks. Mjåsjøen til Mjøsa.
 Stedet Hyen skryter av at Columbus har sin opprinnelse der fra. Skribentene Tornes og K. Prytz hevder dette i en bok om Columbus.
Den norske adelsslekten Bonde blir til Colon på italiensk. Argumentene har en del for seg, spesielt at han hadde det samme våpenskjold som denne slekten Bonde hadde.
Jeg griper fatt i ordet bonde som betyr boende, det motsatte av reisende, som man kalte sigøynere eller splintefolket før i tiden. Denne bofaste mannen som begynner å dyrke jorden, er nødt til å bygge et vern for å beskytte disse vekstene han har, mot å bli spist eller ødelagt.
Dette vernet ble kalt gard som også ble navnet på hele eiendommen hans.
Så gjerdet kom først, så navnet.  Som i Kongens garde, eller det engelske ordet «garden» eller verbet «to gard».
Det engelske ordet for gård, farm har høyst sannsynlig sin opprinnelse fra et norsk ord.
Fiskerne i Solund og andre bruker fortsatt ordet farm, om enn sjelden, om godt lastede fiskebåter. Farm betyr all lasten om bord i en båt.
På samme måte som det menneskeskapte gjerde/gard ble hele navnet på gården, langt tilbake i tid, ble alle eiendelene som disse nybyggerne fra Norge til øyene i England hadde med seg i båten i vikingtiden, navnet på jorden de ryddet.
Likheten med disse «prærieskonnertene på 1800 tallet i Amerika er påfallende. Alt en familie hadde av eiendeler befant seg om bord.
Det er en mengde norske ord i det engelske språk. Morsomt er det at på engelsk er smør blitt til «butter», som på norsk er det man oppbevarte smøret i, nemlig, smørbutten.

 

 

Sula                                                                                                                                    

Denne gang blir det navnet på nabokommunen som jeg kan se til, tvers over Sognesjøen. Sagaen om Fritjof Den Frøkne, ingen vet når den ble skrevet, er den første som nevner Soløyene ved Sognesjøen.

Solund er en samling øyer som ligger ved utløpet av Sognefjorden, og er den minste kommunen i Sogn og Fjordane fylke.
Navnet Solund er bare ca. 150 år.  Staten forandret navnet til Solund for å unngå forveksling med Sula ved Ålesund.
Sula var det gamle navnet og de to største øyene heter Sula og Ytre Sula.
Innbyggerne kaller seg sulinger og spesielt de gamle kaller fortsatt kommunen for Sula.
Det er litt usikkert hvor navnet Solund kommer fra. Jeg har lest at det ble brukt om den nordligste delen av øyriket fordi dette soknet til kirkesoknet på Atløy i Sunnfjord. Den sørlige delen, og største, måtte til Eivindvik når de skulle til kirke. Det kunne medføre mange farefulle seilaser over Sognesjøen vinterstid.
I Egil Skallagrimsaga fra første del av 900 tallet, blir øyene kalt Solunder.
Det kan kanskje utledes til å være « der solen går ned» sett fra Gulatingsplassen.
NSL sier navnet betyr « kløft, innsnitt.»  O. Rygh sier det er samme navnet som Sola på Jæren og har samme natur.
Jeg har mange argumenter for at navnet Sula er et eldgammelt navn for øy.
På nordsamiske brukes ordet Suolu for øy og holme.
På fylkesgrensen mellom Sogn og Hordaland, overfor Ynnesdal ved Brekke, ligger        et fjellvann som heter Sulevatn. Det navnet har det sannsynligvis fått fordi det inneholder 3 små holmer, noe som er uvanlig i slike fjellvann.
Utenfor Frøya ved Trondheimsleden, ligger en samling holmer og skjær som må være Norges største i så måte. Her heter fjorden Sulefjorden, tydelig kalt etter alle disse små øyene.
En rekke andre mindre øyer innehar også navnet Sula, samt den tidligere nevnte kommunen og øyen Sula ved Ålesund.
Vest av Orknøyene ligger der noen små øyer ute i havet som engang har vært bebodd. Der brukes sula som en forstavelse til selve navnet. Sula Geir og
Sula Rodney.
I det engelske språk har vi uttrykket   Peninsula.  Som betyr halvøy. Navnet er sammensatt av det latinske ordet for penis (lang, smal) og det eldgamle indoeuropeiske ordet for øy: (i)Sula.
Ordet som i dag brukes om øy i engelsk, island, er rett og slett
egennavnet Island som i nyere tid har blitt et felles navn for øy.
På spansk heter løsrevet, som kan lignes med øy: Suela. På samme måte som øyen Losna i Solund.
På moderne Latin heter øy Isola.
Studerer man sjøkart over Italia, vil man se at øyer har fortsatt forstavelsen Isola.
På Filippinene finner vi Sulusjøen og Suluarkipelet, begge navn som kan være satt av en europeisk oppdagelsesreisende som snakket et romansk språk. F.eks. Magellan som snakket spansk.

 

 

Fonna                                                                                                                        

Det fasinerer meg at jeg kan bruke stedsnavn forklaringer som jeg har hatt rett utfor stuedøren min i 40 år, til å forklare «store» navn andre steder.
Litle Brandsdal forklarer navnet på Norges største dalføre, Gudbrandsdalen-
Mjåneset forklarer navnet på Norges største innsjø, Mjøsa.Denne gangen skal jeg se ut stuevinduet mitt på vestsiden av huset.
Jeg vil derfor oppfordre alle som måtte være interessert i emnet, se rundt dere på naturen der dere bor. Nesten alle steder har navn som ikke umiddelbart lar seg forklare.


Fonna heter øyen som ligger rett utfor Eivindvik. Se bildet.

Det nærmeste ordet som inneholder dette navnet er snøfonn. Et ord som synes å være en spesialisering av ordet fonn.
Så hva betyr ordet fonn når det står alene?
Det er naturlig å tro at formen på øyen Fonna er grunnen til dette navnet.
Den horisontale formen er ellipse form, ikke så ulik en forvokst båt.
Ser man nøye på bildet, ser man en liten øy/holme bakom denne «båten».
Øyen kalles Timmerøy. På gamle kart Timberøy.  Navnet har skapt mange funderinger, den er alt for liten til å ha noe med store trær og tømmerdrift å gjøre?
Det er faktisk et bilde. Slik tømmer ble slept etter en robåt i gammel tid. Slike bilder der naturens form blir sammenlignet med de daglige gjøremål på den tiden, forekommer noen ganger. Tidligere nevnt Oksen og Levra.
Bekreftelsen på denne påstanden finner jeg i en fjord innenfor Florø i Sunnfjord.
Der ligger 2 slike lange smale øyer som kalles store og lille Timmerøy. Det samme bildet, disse 2 bak en mye større øy som kan lignes med en båt.
Det er nok ikke denne horisontale formen som markerer ordet fonn.
Ser en den fra siden i profil, danner den en bue som begynner nede ved vannlinjen og ender nede ved samme plan i andre enden.

Min konklusjon på hva en fonn er:
Et frittliggende fjell, uavhengig av andre, som har form som en bue.  

La oss se om dette passer andre steder også.
Når man reiser med bilfergen over Fensfjorden ved Mongstad, fra Sløvåg til Leirvåg, vil man se på venstre side, mot sydøst et fjell som er ganske likt denne definisjonen.
På sørsiden av dette fjellet ligget stedet Fanebust. Fra gammelt av, kalt Fonnebost. Bost/bust er en velkjent nedkorting av ordet bustad, mye brukt.
Fane er den gamle danske formen av ordet fonn. Navnet betyr etter dette:

Bustaden under Fonna.
Innlemmet i Bergen kommune er Fana kommune som danner sørsiden av storkommunen.
NSL ved O. Rygh hevder at navnet skal komme av ordet fen, som betyr blautmyr. Det passer dårlig med navnene Fensfjorden og Fenring,( det gamle navnet på Askøy). Dessuten er blautmyr så vanlig alle steder på Vestlandet at det er vanskelig å tro at det er brukt som navn.
Historikerne sier at det gamle Hordarriket hadde hovedsetet sitt i bunnen av Fanafjorden. Meget forståelig. Bergenshalvøyens beste jordbruksområde og det gamle navnet Hardsjø rett utfor. (Dagens Korsfjord).
Her ligger også et fjell som fyller kravene til å bli kalt fonn/a. Fanafjellet er et frittliggende fjell som danner en bue opp fra grunnlinjen. Med denne en gang så sentrale beliggenhet, er det meget forståelig at navnet Fonna har blitt navnet på hele området. Det ble skrevet Fana på 1300 tallet, men det er uvisst hvor stor den danske skrivemåten har influert på navnet.  

Enda et navn kan ha sin opprinnelse fra naturformen fonn:
Folgefonnhalvøyen.

Den er enorm stor, men har den samme formen. Folge kan komme av lengden på fjellrekken. Som i ordet følge, lang rekke. I dag er det isbreene som har fått navnet, men det kan meget vel ha vært fjellet som har vært basis til navnet.
Isbre kalles ofte i dag for en fonn, men dette kan være nedkorting av ordet snøfonn. Slike nedkortinger av flerstavelsesnavn er meget vanlig.