Første del av reisen Bergen- Losna.
Her ligger
den imaginære «Granvin» som skal være skyssbåt. Den hørte til blant båtene som trafikkerte
Hardanger og områdene sør for Bergen.
Blogg nr. 112. Bergen----Losna.
Første del
av reisen Bergen-Losna.
Jeg ble
oppringt nylig av en mann som ville gjenskape den gamle «Dampen»; som så mange
mennesker i fjordene nord for Bergen husker fra sin barndoms oppvekst.
Ferden skulle gå fra Bergen havn med den
saktegående fjordabåten Granvin, i beste 1960 årenes stil. Turen skulle gå
innom en rekke steder før ankomststedet Losna.
Alt rettet mot Losnaspelet dagen etter.
Opplegget hørtes trivelig ut, og da jeg ble spurt om å kunne fortelle til alle
om bord om naturen på denne flotte reisen, i alle timene det ville ta,
aksepterte jeg med glede.
Dessverre ble turen avlyst, det var for få som meldte seg på.
I flere uker hadde jeg forberedt meg på dette oppdraget, og laget en slags
disposisjon over det jeg skulle fortelle.
Tankene mine nå, er at jeg kan fortelle om turen likevel, imaginært.
På tross av min oppvekst i Bergen, har jeg pløyd denne strekningen med min
skøyte Hermann/Penelope , gjennom Straumane hundrevis av
ganger gjennom de siste 50 år. Over alle disse årene har det utviklet seg en
stor interesse for å finne forklaringer på alle stedsnavnene som kommer forbi på
reisen.
Det er lenge siden jeg oppdaget at det som finnes av slike navneløsninger er
for dårlige.
I tillegg til at jeg har bodd i Sogn så lenge og gjort denne reisen så mange
ganger, har jeg i min ungdom, som tenåring vært med på varetransport til havnen
i Bergen.
Det kan være vanskelig for dagens folk, å forstå hvordan livet rundt Vågen i
Bergen var for 50/60 år siden.
Det vrimlet av mennesker og biler som skulle levere varer til alle de
forskjellige «fjordabåtene.»
På vestsiden av Vågen, med lengst inne,
Nordhordlands båtene, «Lygra og
Seimstrand» og mange fler, holdt til ved Strandkaien der ekspressbåtene er i
dag.
«Dampen Granvin» hørte til Sunnhordalandsbåtene og holdt til lenger ute, jeg
mener å huske at også «Beffen». gikk fra der hvor HSH båtene lå.
Lenger ute, på Munkekaien, nedfor Nykirken, holdt Fylkesbåtene til.
De forskjellige båtene hadde hver sine områder i Sogn, Sunnfjord og Nordfjord.
På Østsiden, innerst, lå båtene som gikk til Osterfjorden, «Hosanger I og
Bruvik».
De som trafikkerte Øygarden og Askøy, holdt til på Nøstet, bl.a.» Fenring,
Alfen og Hordabø.»
Jeg må si at da det er så lenge siden, jeg kjente ikke stedene de forskjellige
båtene gikk til, den gang, så jeg er litt usikker på det.
Det var nemlig slik den gang og delvis i dag også, bergenserne kjenner godt til
de forskjellige navnene på ankomststedene, men hvor de ligger i de forskjellige
fjordene, er heller vagt. Alt som lå nord for fergen Steinestø/Isdalstø, var
enten Strilelandet eller de like diffuse Sogn og Sunnfjord.
Det eneste byboerne kunne, var deres eget «land», der enten mor eller far eller
en av besteforeldrene var fra. Familienavnene til en stor del av dagens
bergensere, forteller mye om det.
Men, nå skulle vi befinne oss, imaginært, om bord på en av sognebåtene når den
går ut fra Munkekaien på 1960 tallet.
Der er mye å se før man har kommet seg ut fra Vågen.
Jeg har merket meg, ungdom av i dag, ofte ikke vet hvorfor Fløibanen til Fløyen, bærer det navnet den har.
Før i tiden, da alle båter hadde seil, var det meget påkrevet å vite den
«sanne» vindretningen, før man satte seil og dro ut. Alle større havner hadde
en vindfløy, eller vindpil, plassert høyt oppe, for akkurat dette formålet. Så
derav navnet, Fløyen.
Jeg vet ikke om den står der ennå, det har grodd opp så høye trær som tar vekk
sikten, litt nord for der hvor restauranten ligger i dag.
Vågen i 2022 er ganske så uforandret fra slik den så ut på den tiden.
Bergens «Skyline», bak fisketorget, ser nøyaktig slik ut som i 1960, selv om
der har vært noen heftige debatter om man skulle rive mange av bygningene.
Fisketorget i Bergen som engang var berømt, er det bare en karikatur tilbake
av.
Da Bryggen brant på 50 tallet, sto brannruinene lenge, til stor forargelse for
de fleste av byens borgere. Den som nå er blitt en av de største turistattraksjonene.
Der er ikke så mange eldgamle naturnavn igjen langs vågen, de fleste har blitt,
så kalte
kultur navn. Navn som forteller om menneskelig aktivitet.
Det gamle navnet Holmen, hvor Bergenhus Festning ligger, hadde engang sin store
berettigelse som holme, da området innenfor, som het Veisan, kan være den den aller første havnen i Vågen
Dette fortalte min gode venn «Knuten (Krzywinski) fra skøyten Peer Gynt» meg engang.
Jeg kunne bekrefte det ved å forklare hvorfor det heter Brugaten, den gaten som går helt opp til Maria kirken.
Bru betyr nemlig «innsnevring av vannvei» og forteller tydelig at der engang har vært et løp inn der. Ingen bro, fordi da kunne ikke båter med mast komme inn. Navnet Veisan kan tyde på at der engang var adkomst til Holmen, rundt denne havnen.
På utsiden av denne festningen, finnes der et nyere navn, som mange har strevet med å forklare. « Bontelabo».
Det er ganske så enkelt: «(Tørrfisk)bunt lager-boden.»
Hanseatene hadde selvfølgelig et felles lager til de store mengder tørrfisk de kjøpte og eksporterte. Grunnet lukten, var det plassert vekk fra der folk bodde, men nært sjøen. På utsiden av Holmen passet jo bra.
Den største forandringen av Vågen i dag, er disse enorme skipene som ofte har sin plass fra Dreggen og utover til Skoltegrunnskaien, der Amerika båtene hadde sin plass.
Siden vi nå er om bord på et skip i fart, blir dette på styrbord side og den gamle Tollboden blir liggende på babord side.
Babord (siden som var bak deg når du, vikingen, sto og styrte med begge hendene på styreåren .)
Vi passerer Nordnes, det gamle henrettelsesstedet, der heksebrenningen står bevitnet av en stor monolitt. «Her ble 350 uskyldige mennesker brent i hjel.» Står det innskrevet.
Det berømte Akvariet finnes også her. Likeledes skal der finnes et meget gammelt merke innhugget i fjellet ved sjøen, som markerer sjøvannstanden. Laget for mye mer enn 100 år siden. Den synes uforandret.
Så ligger Byfjorden foran oss. Den kunne være ganske stri når nordavinden viste seg fra sin verste side.
Allerede nå, kunne enkelte «sarte» mager få prøve seg.
Det blir styrbord side som nå har den beste utsikten, der kjente navn dukker opp. Skuteviken først. Den må ha vært en heller dårlig havn i samme vinden. Deretter troner Rothaugen skole, nesten som en middelalderborg oppe på denne fjellknausen. Størrelsen er en stor kontrast til de små hvite koselige trehusene nedenfor.
Så kommer Sandviken, med det store Sandvikflaket utenfor. Ankerplass for store skip som ventet på å losse eller laste.
Her holdt sjøfly basen til også.
De samme små og trivelige trehusene her også, som ender opp i museet
«Gamle Bergen», der bl.a. en gammel gate fra Bergen er gjenoppstått.
Siloen ved Heggernes gamle valsemølle er det neste som kommer.
Deretter dukker det opp noe som kanskje ikke så mange av i dag kjenner til. Den gamle Bergenske Fartsmilen.
Her brukte båtene som var nybygget i Solheimsviken eller på Laksevåg å teste hvor stor fart de gjorde.
Der var/er et system av stolper med et trekantet emblem, rødt og hvitt, som var plassert slik at når de var «over ett» sett fra båten på vei nordover, tok man tiden til neste «over-ett» passering.
Tiden i sekunder dividert på 60, ville da gi farten i knop.
Der er nøyaktig en nautisk mil (n.m.) mellom begge markeringene.
Jeg har prøvd å se etter disse markeringene i dag fra ekspressen, men den går så fort at det nesten er uråd. Jeg fant, meget usikkert, knapt 90
sekunder, som skulle gi over 30 knops fart.
Der ligger 2 små idylliske hus, tett ved sjøen, et stykke nord for siloen på Heggerneset, der brukte den første markeringen å være. Den neste var omtrent der badeplassen på Helleneset er i dag. De er der nok nå også, men store trær og stor fart gjør det vanskelig.
7 knop, som er 7 n.m. pr time, er nok den farten Granvin ville blitt målt til. En Nautisk mil er 1852 meter. Dette er et bueminutt av jordomkretsen. Som er 360 grader, oppdelt i minutter og sekunder.
6 slike blir 11.112 meter. Dette er den gamle norske milen som var i bruk helt til 1900 tallet.
Håkonshallen. Bygget av Kong Håkon Håkonsson, midt på 1200 tallet.
-----------------------------------------------------------------
