Blogg nr. 83 Noen tilbakeblikk
Uten på noe
som helst måte å konkurrere med NRK i repriser, vil jeg ta opp en del av de stedsnavn
jeg har behandlet/løst gjennom noen av mine innlegg.
Jeg har en rekke ganger påpekt hvor dårlig det står til i norsk stedsnavn
forskning, men denne kritikken går også videre til norsk språkforskning i noen
av de løsningene jeg har. Norsk Språkråd er de som administrerer språket vårt,
der «Norsk Stadnamn forskning» er en avdeling under dem.
Alle som bruker det norske skrevne ord synes å være underlagt Norsk Språkråd.
Jeg legger merke til at selv de store
leksikonforlagene ikke tør gi seg ut på stedsnavn tolkinger som ikke er
godkjent av dem. Det nærmeste de kommer er i noen tilfeller å unnlate å gjengi
de mest idiotiske forklaringene.
Jeg har en sterk mistanke om at lokalavisene våre også er underlagt dette
skriveforbudet. På tross av at disse «bladfykene» er de første til å blåse seg
opp når ytringsfriheten synes truet.
Gjennom mine analyser av stedsnavn har jeg funnet en rekke ord som synes ukjent
av Språkrådet, både i bokmål og nynorsk, og gammelnorsk også, men de finnes i
stedsnavn og kan forklares ved sammenligninger av naturen til mange av dem.
Også uttrykk som gamle bønder og arbeidere som bruker verktøy i gamle bransjer
ennå husker, er med og forklarer.
Jeg synes det er mer enn merkelig når et navn som «bru», (blogg nr.10) blir forklart med kulturbegrepet
«overgang», når det vrimler med stedsnavn i Norge som overhodet ikke har, eller har hatt,
noe slik «overgang» .
Til og med øyer har dette navnet? Gjør språkforskerne også en slik overfladisk
jobb?
Skillet mellom språkforskning og stedsnavnforskning er noen ganger ikke mulig å
finne, men språket må nødvendigvis være mye eldre enn stedsnavnene.
Ordet «alv» må definitivt
tilhøre språkforskingen. (Blogg nr.2.)
Ordet som engang, opprinnelig stod for «vannstrøm»
har endret betydningen til det som kalles «elv»
i dag. Det svenske språk bekrefter dette.
Likevel gjelder fortsatt O. Ryghs påstand at Alver navnet i den nye storkommunen,
skal bety, det naive, «all slags vær.»
En slik utvikling av ord i språket er slett ikke uvanlig, det viser seg
spesielt der norske ord har fortsatt i det engelske språk, uten at alle
nyansene av ordet har fulgt med.
Når man går tur i naturen etter dager med mye nedbør, vil man ofte se at det
danner seg små skoddedotter rundt enkelte fjelltopper og små dalfører, disse
skoddedottene dukker som regel opp på de samme stedene hver gang naturen viser
seg frem etter slikt vær. Det er forståelig at de gamle navngav disse stedene
etter denne særegne tilbøyeligheten i naturen. Det å skille noen deler av
terrenget fra andre ved hjelp av navn, var meget nødvendig for disse menneskene
som levde så tett på naturen. Navn som da fortalte litt om forskjellene.
Min regelmessige kartlesing på navn, gjør at jeg gjenkjenner navn som jeg har
behandlet tidligere og da trodd at disse navnene var ganske sjeldne, men de
dukker opp gang på gang, slik at navnet «Daurmål»
(blogg nr.50) har jeg funnet, i ettertid, mer enn 30 navn med dette del-ordet
som jo navngir disse «skoddedottene».
En forklaring jeg lærte fra et uttrykk som eldre bønder brukte før i tiden. «Å daure kyrne».
Ved å boikotte alle navnløsninger som ikke kommer fra folk som har tilhørighet
under den samme akademikerkappen, blir forskningen hermetisert, slik at den i
dag er fortsatt på samme nivå som da Oluf Rygh utga sitt verk om «Norske
Gaardsnavne» i begynnelsen av 1900. Dette vises meget klart ved at «Norsk
Stadnamn Leksikon» fortsatt ikke kan forklare hovedstads navnet Oslo,
min (blogg nr.31) som, uavhengig av hverandre, har samme forklaring som Wikipedia
også har.
Mine stedsnavnløsninger er funnet hovedsakelig på kysten i den naturen som er i
vårt nye storfylke Vestland, men en rekke navnløsninger her, gir forklaring på
navn andre steder i Norge også.
Det at ordet «Mjå»
(slank/smal)som forstavelse i navn, blir noen ganger nedkortet til det
ugjenkjennelige (blogg nr.5) som at f.eks. Mjøsa
blir Mjåsjøen,
forteller at stedsnavnene i Norge kanskje har felles navnbakgrunn i naturen
over hele landet?
Når utsikten min fra kjøkkenvinduet til Litle
Brandsdal, kan forklare (blogg nr.6) et så vesentlig navn som Gud-Brandsdalen og min gamle
avdøde bestemors bruk av ordet «råme/rome»
(blogg nr.26) forklarer «store» navn som Romerike,
Romsdalen og Romsås, forteller det ganske så klart at Norsk Språkråd og
avdelingen Norske Stadnamn, har en lang vei å gå med å åpne opp for kunnskap
fra vanlige folk, som lever i mye større nærhet til den samme naturen som de
opprinnelige navngiverne hadde.
Til og med ord som er i daglig bruk i språket vårt, synes de ikke å kjenne til.
Stall (blogg nr.23), Bygg (blogg nr. 77) og den
reelle betydningen av ordet
Tjelde( blogg nr. 24), lime (blogg nr.57) og mange
fler.
I disse Corona tider og også vintervær, gies det ikke så mange nye muligheter
til å sanke flere stedsnavnløsninger. Jeg tar derfor en pause til over vinteren
med å komme med flere innlegg på min blogg.
Jeg har en sterk mistanke om at ikke alle mine stedsnavnløsninger huskes av
mine lesere, så i «nøden» kan man jo
lese dem en gang til?
En riktig god Jul og et Corona fritt
nytt år, ønskes til alle mine lesere.
